Preben Aavitsland i Folkehelseinstituttet skrev på Twitter 6. juni at «Det var den pandemien!» Utsagnet traff nok tidsånden, og skapte hygge og optimisme. Meldingen var basert på god vaksinedekning i befolkningen, og svært hyggelige tall for smittede, syke og sykehusinnlagte. Og sommeren var en fin tid – det var nesten så man ble overbevist om at Aavitsland hadde rett. Høsten og vinteren kom imidlertid med stadig dårlige nyheter. Først delta-variant og senere omikron har endret bildet opptil flere ganger etter juni. Aavitsland har måttet «spise hatten» flere ganger etter det optimistiske utsagnet. Hva forteller dette oss?
Og hva nå? Store deler av befolkningen føler nok at pandemien er over. Livet er tilbake på skoler og universiteter, idrett, kultur og i reiselivet. Stadig færre er på hjemmekontor, og stadig flere bestiller ferie til sommeren. Men er pandemien over nå? Ikke helt. På sykehusene er det stadig høyt antall innlagte med smitte, dog mange med Covid som sekundær-diagnose. Og det er liten grad av strykninger på grunn av overbelastede intensiv-enheter. Men helsevesenet er fortsatt preget av høyt sykefravær hos ansatte og fravær på grunn av sykdom i deres familie. Det er lave smittetall i befolkningen, men det skyldes i stor grad at det er færre som testes. Det er lov å håpe at det blir noen rolige måneder for både befolkning og helsevesen gjennom vår og sommer. Og så blir det spennende å se hva høsten bringer av nye virus-varianter. Og optimistiske utsagn på Twitter.
En sentral del av oppdraget til helsevesenet er utdanning av helsepersonell. Og med spesialistforskriften fra 2017 er ansvaret for spesialistutdanningen overlatt til helseforetakene (sykehusene). I prinsippet er det direktøren som har ansvaret, men i praksis betyr det at det er alle vi andre som har ansvar for å utdanne og utvikle våre kommende kolleger. Det er et stort ansvar for oss alle, men også en fin mulighet for hver enkelt til å utvikle kommende generasjoner av leger og spesialister. Jeg liker godt hvordan man nå har formalisert mester-svenn-forholdet som er så viktig i den formelle og uformelle lege-utdannelsen. For overlegene betyr dette at man har muligheten til å påvirke nye spesialister, både innenfor de forskriftsfestede læringsmålene, og sine egne personlige erfaringer (og kjepphester). Jeg håper dere alle benytter sjansen til å være gode forbilder og læremestre for de nye spesialistene rundt dere.
Som vanlig regner jeg med at alle finner noe av interesse i dette nummeret av Indremedisineren – som vanlig dekker bladet store deler av indremedisinen. Og ikke minst: Skikkelig bra blir det om man finner en kollega å diskutere det man har lest, med. Kanskje til og med en lege i spesialisering.