Det har vært mye fokus på spesialistutdanningen og ny spesialiststruktur de siste årene, her skal det handle om grunnutdanningene.
Jeg deltar for tiden som universitetsrepresentant i en gruppe som skal utvikle nasjonale faglige retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene i Norge. Prosjektet utgår fra Kunnskapsdepartmentet, og styringsgruppen omfatter også toppledere fra Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet. Prosjektet springer ut fra Stortingsmelding 13 (2011-2012) «Utdanning for velferd – Samspill i praksis». Meldingen konkluderte med at helse og velferdstjenestene ikke hadde god nok innflytelse på innholdet i utdanningene, og at utdanningene var for statiske. I rene ord betyr det at de nyutdannede kandidatene ikke har lært det arbeidslivet trenger.
Mye kan sies om et slikt utgangspunkt, og betoningen av «yrkesskole» heller enn «akademisk studium og fordypning» kan stimulere til mange gode diskusjoner. Representanter fra 19 ulike helse- og sosialfaglige utdanninger (fra medisin til barnevernspedagogikk, sykepleie, optikerutdanningen m.fl.) sitter i ulike komiteer og utarbeider læringsutbyttebeskrivelser (lær deg forkortelsen først som sist: «LUBer») for sine fag.
«Forskrift of felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger» inneholder 12 punkter og skal inngå i alle LUBene – og gjelde for alle utdanningene. Et par eksempler:
- Kandidaten kan identifisere, reflektere over og håndtere etiske problemstilinger i sin tjenesteutøvelse
- Kandidaten har kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, slik at kandidaten kan bidra til å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet
- Kandidaten har digital kompetanse og kan bistå i utviklingen av og bruke egnet teknologi både på individ og samfunnsnivå.
I tillegg kommer en lang rekke fagspesifikke LUBer, kanskje hele 60-80 for medisinerutdanningen. De første forslagene skal foreligge i løpet av høsten, så kommer uttalelser/revisjoner fra sentralt hold, deretter bred høring før innføring, kanskje i 2020. Noen eksempler vi diskuterer er:
Den nyutdannede legen
- har inngående kunnskap om det friske mennesket i alle aldre og kroppens oppbygning og utvikling
- har bred kunnskap om sosiale og miljømessige forholds betydning for utvikling av sykdom
- har inngående kunnskap om alle vanlige symptomer og sykdommer, deres årsaker og prognose
- …osv
Det er gode intensjoner og fokus på viktige oppgaver som den nyutdannede lege skal beherske. Vi er nok enige om at det kan bli krevende for medisinerutdanningen å inkorporere mange slike elementer på en troverdig måte, og som helst gir målbare resultater hos studentene. Leger som er opptatt av studiets innhold oppfordres å følge med, gi innspill og ikke minst, når det endelige dokumentet foreligger, ta i bruk LUBene aktivt i undervisning og veiledning av kommende leger.
I dette nummer av Indremedisineren får vi alle en utfordring fra leder av Rådet for legeetikk, Svein Aarseth. Jeg oppfordrer sterkt til å lese innlegget og ta utfordringen. Hva er de viktigste etiske utfordringer i vårt indremedisinske fagfelt? Er det spriket mellom de muligheter som finnes til diagnostikk og behandling og ressursene som er tilgjengelige? Er det risikoen for overdiagnostikk og overbehandling? Eller er det rett og slett mangelen på «tid og rom» for etisk refleksjon i vårt daglige virke? Skriv gjerne til Indremedisineren og del dine tanker om dette – kort eller langt! Kanskje vi kan bruke bladet til å stimulere til etiske refleksjoner og diskusjoner på de ulike arbeidsstedene?
God lesing!