Hva gjør vi når de eldste brekker ankelen? Diabetikere, sykehjemspasienter med demens eller bestefar som går Birken – skal alle behandles likt? Skal de opereres eller gipses eller skal vi gjøre ingenting?
Behandlingen av eldre med ankelbrudd kan utvikle seg til et mareritt for enhver ortoped. Og de fleste har et minne om en gang det gikk skikkelig til «...vete». Men hva kan vi gjøre for å unngå dette?
Innledningsvis presenterte Ane Djuv, overlege ved Stavanger universitetssykehus tall fra bruddregisteret i Stavanger og fastslo at ankelbrudd hos eldre er en vanlig bruddskade. Lene Solberg, overlege ved OUS og leder av faggruppen nevnte i sin innledning at ankelbrudd også er et osteoporosebrudd og at vi må huske å tenke osteoporoseutredning og behandling også ved disse bruddene.
I hoveddelen delte Annette Wikerøy, overlege på AHUS og Marius Molund, overlege ved Østfold sykehus av egen erfaring og hadde gjort et dypdykk i litteraturen som de presenterte for oss. Avslutningsvis var det et panel bestående av de overnevnte samt Frede Frihagen, overlege ved Østfold sykehus som svarte på spørsmål fra salen.
Mens Annette snakket om viktigheten av å fiksere med «belte og bukseseler» i gammelt, skjørt ben, fortalte Marius at svært mange ankelbrudd - også hos eldre - kan behandles konservativt så lenge ankelgaffelen er stabil og kongruent ved belastning. Mindre fokus på antall millimeter dislokasjon av fibula og mer fokus på at talus står midtstilt under tibia ved belastning, var Marius’ mantra. Og dropp gipsen. Hos de som er operert kan man bruke en walker i noen uker for å beskytte såret, men gips er neppe nyttig.
Begge var enig i at om man må operere eldre med ankelbrudd må man gå for mye metall og belastningsstabil osteosyntese. Særlig hos de eldre som har redusert følelse i foten – delbelastning eller belastning til smertegrense er meningsløst for en diabetiker som ikke kjenner noe nedenfor kneet. Eller hos de som har gått på bruddet en uke eller to før de kommer til sykehuset.
Bakfotsnagler eller tibiotalare nagler ble også nevnt som alternativer hos noen få, særlig for pasienter helt uten compliance. Det ble diskutert om man bør ta ned ledde(ne) eller kan la være. Både panelet og salen var enig om at man kan la være dersom pasienten er svært gammel og skjør (les: dement sykehjemspasient), men om pasienten er 75 år og hjemmeboende bør man nok gjøre en formell artrodese i tillegg.
Faggruppen var godt fornøyd med gjennomføringen - et vanskelig og viktig tema som de fremmøtte forhåpentligvis fant nyttig. Vi gleder oss til neste høstmøte!