Basar på hjørnet
Da Ann Færden var liten, lagde hun basar i nabolaget for å samle inn penger til flyktninger.
Tanken om å reise til Afrika som dokter og hjelpe mennesker på flukt dukket opp lenge før hun visste hva det ville si å være lege.
- Jeg har nok alltid hatt mye omsorg i meg. Da jeg var liten hadde jeg mange dukker som jeg stelte med, husker jeg. Og jeg var tidlig inspirert av Albert Schweitzer. Tanker om å hjelpe flytninger var faktisk en viktig motivasjonsfaktor for å studere medisin da jeg ble litt eldre.
Etter gymnaset reiste Færden til Tromsø for å samle poeng for å komme inn på medisinstudiet.
- Jeg var ikke noe «superess» på skolen, og lå akkurat under poenggrensen for å komme inn. Den gangen kunne man samle poeng blant annet gjennom yrkeserfaring, så jeg begynte å jobbe på en langtidspsykiatrisk avdeling ved Åsgård etter artium. Når jeg ser tilbake, var jeg nok temmelig ung og naiv.
Hun trivdes i Tromsø, men bestemte seg etter hvert for å gi opp poengjakten og søke seg til Dublin isteden. På den tiden var det en stor kontingent norske studenter der.
- Studietiden i Dublin var fantastisk! Jeg ble kjent med folk fra hele verden, og medstudentene var både fest- og læreglade. Det var puber på hvert hjørne.
Allerede som utvekslingsstudent i USA noen år tidligere, hadde Ann Færden erfart hvor berikende og interessant hun syntes det var å treffe mennesker fra andre land og kulturer.
- Jeg tror at det å bli kjent med mennesker fra andre deler av verden har vært en drivkraft for meg i det meste av det jeg har gjort. Blant mine beste venner er mennesker fra Libanon, Egypt, Sør-Afrika og USA. Studier, reiser og utenlandsopphold har betydd mye for meg.
Gravid medisinstudent
Mens hun bodde i studentkollektivet Dublin, ble hun gravid med samboeren og søkte seg inn på AL kullet i Oslo for å fullføre studiet i Norge. Medstudentene fra andreavdeling i Oslo, har hun fremdeles kontakt med.
- Jeg kom inn på et kjempefint kull i Oslo. Det var mange tøffe kvinner der, og vi hadde mye moro sammen. Vi treffes jevnlig fremdeles.
Turnustjenesten gjennomførte hun ved sykehuset i Ålesund og i Luster. I løpet av turnustjenesten ble hun gravid med sitt andre barn.
- Jeg tok morsrollen alvorlig, og kjente på et stort ansvar ved å ha barn. Det ble det viktigste, og så planla jeg arbeidslivet ut ifra det. De var ikke så aktuelt å tenke på hva jeg hadde lyst til karrieremessig den gangen. Ikke hadde jeg noen tydelige forbilder som hadde kombinert jobb og morsrolle, og ikke snakket vi noe særlig om det oss imellom, heller, selv om vi var mange flinke jenter som hadde studert sammen.
I boken som den gangen ble gitt ut med jevne mellomrom med oversikt over alle leger, står det «hjemmeværende husmor» på Ann Færden.
- Jeg ønsket å ta vare på barna, men å være hjemmeværende var heller ikke helt meg.
Hun begynte etter hvert som kommunalt ansatt bydelslege i halv stilling, og fikk deretter full stilling i Sagene bydel.
Første opphold på Gaustad
Etter at Færden hadde fått sitt tredje barn, trengte hun barnehageplass. Hun søkte derfor jobb på Gaustad hvor barnehageplass fulgte med jobben.
- Så jeg begynte altså noe motvillig i psykiatrien. Ikke fordi jeg ønsket det, men rett og slett for å få barnehageplass.
Den første tiden på Gaustad var ikke enkel.
- Jeg husker jeg satt helt alene i 2. etasje i et bygg på Gaustad. Overlegene satt i et annet bygg. Det var ensomt for en ung lege. Jeg gråt på kontoret flere ganger. Jeg var slett ikke psykiater i hodet, men kjente likevel noe ambisiøst inni meg som ville noe mer enn å titrere ned store doser med Trilafon dekanoat.
Men så skjedde det endringer som skulle få betydning for Færden. Det viktigste var at Mette Nygård kom som veileder til Gaustad.
- I tillegg til at jeg fikk Sidsel Gilbert som klinisk veileder, var møtet med Mette Nygård viktig for meg og min utvikling.
Mette Nygård (1935-2020), ble cand.med. I 1960, men avbrøt turnustjenesten for å gå i kloster. Nygård konverterte til katolisismen rundt 1955. Da hun avbrøt turnus, tilbrakte hun syv år hos Medical Missionaries of Mary, en nonneorden fra Irland. Den felles interessen for Irland og Nygårds kunnskap om transkulturell psykiatri hadde stor betydning for at Færden fortsatte i psykiatrien.
- Mette var dypttenkende, spørrende og ivaretakende. Etter at jeg ble ferdig spesialist, ble vi venner. Hun var et fantastisk menneske. Hun disputerte for doktorgraden 82 år gammel! Jeg synes det var forferdelig trist da hun brått ble syk og døde. Jeg savner hennes fremdeles.
Også andre kolleger beriket arbeidshverdagene på Gaustad.
- Det var mye faglig engasjement, og mye gøy. Randi Rosenqvist startet en gruppe for kvinnelige psykiatere som jeg ble med i. Den gangen var jeg den yngste. Jeg fikk også være med i møter med Psykososialt senter for flyktninger ledet av Edvard Hauff, og fikk delta i en veiledningsgruppe - som den mest uerfarne av alle.
Psykosefeltet
Ann Færden ble gradvis mer og mer fascinert av psykosefeltet.
- Interessen for psykose kom naturlig. På 1980-tallet var fortsatt hovedvekten av behandling av psykiske lidelser rettet mot dem med psykose. Da de store institusjonene ble lagt ned, var det svært lite som var bygget opp for alle med alvorlig sykdom som måtte klare seg alene. Dette engasjerte jeg meg mye i både på jobb og med skriving i avisene. Det ble da svært viktig for meg å forstå hva disse menneskene ønsket og hvordan vi kunne hjelpe dem til få til livene sine, etter mange år med tvang og innleggelser. Nå har jeg vært lenge i feltet, og liker å tro at jeg har forstått en del. Jeg ser med bekymring på at færre og færre nye kolleger får erfaring med å følge opp mennesker med psykoselidelser over tid. Nesten ingen læringsmål eller tjeneste tillater å bruke tid på den måten. Det er synd, for skal du bli spesialist på psykose, trenger du lang tid for å forstå nyansene og for å kunne være til hjelp for folk.
Fra Gaustad gikk ferden videre til Vinderen med både forskning og poliklinisk virksomhet.
Selv om Ann Færden var blitt spesialist i psykiatri, syntes hun ikke det var så lett å snakke om ubehagelige ting.
- Jeg var ikke «psykologisk oppdratt» hjemme. Jeg var vant til selv å ordne opp i egne ting, og hadde en slags stolthet knyttet til det. For meg var det ubehagelig å snakke om vanskelige ting. Jeg syntes det var svært utfordrende å skulle gå i psykoterapiveiledning, for eksempel. Jeg var rett og slett litt redd for å finne ut hva som rørte seg i meg. Jeg hadde ikke så lyst til å gå inn i det rommet.
Senere har hun likevel tatt innføringsseminaret i psykodynamisk psykoterapi og treårige gruppepsykoterapiutdanning. Og i perioder hvor livet har vært vanskelig, har hun søkt hjelp fra kolleger.
Fagutvikling og forskning
Ann Færden kan ikke huske at hun lærte noe om forskning i studietiden. Da hun begynte å kjenne på nysgjerrighet og forskertrang, visste hun ikke helt hva hun skulle foreta seg.
- På et tidspunkt skrev jeg faktisk til fylkeslegen og spurte hvordan jeg skulle gå fram for å forske.
På dette tidspunktet i livet hadde hun tre barn, var blitt skilt og var ferdig spesialist i psykiatri.
- Det var vel egentlig ikke et gunstig tidspunkt for å starte en forskerkarriere?
Isteden for forskning, dukket det opp en mulighet for å utvikle et tilbud til mennesker med alvorlige psykoselidelser. Et oppsøkende rehabiliteringsteam – kanskje et av Norges første FACT team? - skulle etableres på Vinderen, og Færden fikk seks måneder til å undersøke hvordan det var lurt å bygge opp teamet.
- Helge Waal og Petter Ekern ga meg lov til å bruke tid til å undersøke og til å legge en plan. Jeg fikk med meg supre medarbeidere, og fikk også kontakt med Else Margrethe Berg som skulle gjøre noe liknende på Sinsen.
Tilbudet ble etablert.
- I begynnelsen fløy vi rundt og hentet folk. Vi kjente dem jo godt etter hvert. En gang klatret vi opp en brannstige for å nå fram til en person som isolerte seg hjemme. Vi hadde veldig gode intensjoner, men jeg er litt flau over noe av det vi holdt på med. Man jobber jo annerledes i dag.
Professor Ragnhild Husby kom til Vinderen fra Tromsø. Færdens gode venninne Berit Flatø disputert for doktorgraden. Begge var dyktige kvinnelige forskere.
- Da Berit disputerte, kjente jeg sterkt på at dette var noe jeg også hadde lyst til. Tenk å få lov til å fordype seg på den måten! Hun var en stor inspirasjon.
Helge Waal foreslo at Færden kunne evaluere rehabiliteringsteamet og skrive en artikkel basert på evalueringen.
- Det var jo ikke noe skriftlig samtykke fra pasientene den gangen, så det var bare å samle data og nærmest sitte med papir og blyant på kontoret.
I samtaler med Ragnhild Husby ble planen om å ta en doktorgrad konkretisert. Færden ville bruke overlegepermisjonen sin til å forberede seg og planlegge.
- Heldigvis var det lett å få stipender den gangen. Jeg fikk penger til å reise til California og se nærmere på et brukerdrevet tilbud.
Det ble flere turer til California, inkludert et 6 måneders opphold hvor barna var med.
Hjemme i Norge fortsatte Færden med artiklene. Mye av skrivingen foregikk på fritiden. Det ble en uholdbar arbeidssituasjon på sikt, og etter flere runder med å forsøke å få satt av fast tid hver uke til arbeidet, ga hun opp, og sluttet.
Gaustad for andre gang
Ann Færden vendte tilbake til Gaustad som avdelingsoverlege. Men hun fant seg ikke helt til rette som leder.
- Jeg er et utålmodig følelsesmenneske. Dessverre passer jeg ikke til å være leder. Jeg jobber best nedenfra, tror jeg. Å stå i spagat med folk som er sure og sinte på meg – nei, det er ikke for meg. Ledelse er virkelig ingen enkel jobb. Jeg ga meg etter tre år.
Forskningen lokket fremdeles, og neste stopp ble Ullevål. Med Fulbrightstipend gikk turen igjen til California og UCLA som visiting scholar. Hun fikk opplæring i PANSS og SCID og fikk være med på alt som foregikk.
- Det var fantastiske 9 måneder. UCLA har en vakker campus hvor det nærmest gløder i terracottan, og folk er åpne og inkluderende. Det var et miljø jeg stortrivdes i.
Etter endt USA-opphold, fikk Færden også gode kolleger og et stimulerende forskermiljø på Ullevål. Hun lærte seg forskningsmetodikk, og doktorgraden ble fullført.
- Noen spurte, hva er det med psykose? Jeg svarte «apati». Og der var temaet for doktorgraden satt. Jeg fikk god hjelp av Ingrid Melle som veileder og durte i vei.
Ole Andreassen og Ullevål 600-prosjektet brakte en optimistisk vind med seg inn på Ullevål.
- Jeg ble dratt med i strømmen, fikk etter hvert en stipendiatstilling og hadde det rett og slett veldig gøy i den tiden. Jeg er glad og stolt over det arbeidet jeg fikk gjort.
Etter fullført doktorgrad jobbet Færden litt som vikarlege og var deretter innom Gaustad for tredje gang før hun landet på Ullevål igjen.
- Jeg kom til en flott avdeling med gode kolleger, og ble der til jeg ble pensjonist. Selv om jeg har hatt ambisjoner det aldri har blitt noe av, som å bli professor, synes jeg at jeg har vært heldig. Jeg har hatt jobber hvor jeg har hatt stort spillerom, og har hele tiden fått holde på med ting som jeg brenner for. Kanskje har jeg også blitt spart for en og annen spiss albue.
Foreningsengasjement
Tidlig på nittitallet ble Ann Færden med i Psykoterapiutvalget i Legeforeningen. Hun ble også valgt inn i styret i Npf, og hadde rollen som kasserer.
- Vi var i gang med planlegging av hundreårsjubileet da daværende leder, Gerd Ragna Bloch Thorsen døde brått. Jan Olav Johannessen overtok som leder og jeg som nestleder. Vi klarte å gjennomføre jubileet og lagde en 10-årsplan for foreningen. På denne tiden fikk jeg også kontakt med World Psychiatric Association. Forbindelsen med WPA har gitt meg så mye kunnskap og innsikt i psykiatri som jeg aldri kunne fått uten. Engasjementet har gitt meg kontakter, reiser og besøk på psykiatriske institusjoner i mange svært ulike land, og har gitt meg et globalt perspektiv på mental helse.
Færden ga seg i styret samtidig med Johannessen. Men engasjementet i World Psychiatric Association fortsatte. Av alle de land Færden har besøkt og samarbeidet med, har kontakten var lengst med samarbeidspartnere i Armenia og Russland. De to siste årene har hun også hatt nær kontakt med Ukraina.
- Armenia ble jeg hodestups forelsket i – både i landet og i menneskene. Jeg opplevde at vi hadde en felles fortid gjennom Nansens arbeid for de armenske flyktningene etter folkemordet på armenere i Tyrkia. Selv om våre to land er langt fra hverandre, fikk jeg en opplevelse av en felles kultur og forståelse. Jeg har vært i Armenia mange ganger, og har også tilbrakt overlegepermisjon der. Jeg er nå engasjert sammen med armenere som bor i Norge i arbeidet med å få norske myndigheter til å erkjenne folkemordet. Fraværet av en slik annerkjennelse er slik jeg ser det både flaut og uforståelig. Det er viktig å få til en endring. Dagens generasjon preges av mangelen på annerkjennelse av det det armenske folket har opplevd.
Færden er svært takknemlig over alt hun har opplevd gjennom engasjementet i WPA.
- Samarbeidet med Russland kom til nærmest på veien til Armenia og varte i nesten 10 år. Arbeidet gjorde jeg sammen med kollega Ingrid Agartz og med støtte fra Universitet i Oslo. Det å ha et samarbeid med et så mektig land hvor jeg på forhånd hadde mye frykt og skepsis, var spesielt. Jeg vil si vi fikk til et tillitsfullt kollegialt samarbeid som jeg har lært mye av. Vi oversatte en pasienttilfredshetsundersøkelse som ble gjennomført både ved Ullevål og i St Petersburg. Resultatene la vi frem på en WPA-kongress. Jeg hadde mange paranoide tanker om overvåking da jeg var i Russland, og jeg næret en frykt for å gjøre noe galt. Det var kanskje ikke så rart når vi i ettertid ser hvordan vi ble «lurt» til å tro at oppbygging av kontakt skulle bidra til fredelig sameksistens og respekt for hverandre. Jeg har fortsatt sporadisk kontakt med mine russiske kollegaer, fordi jeg mener det er bedre enn å kutte kontakten fullstendig.
Engasjement for Ukrania
Da Putin invaderte Ukraina, tok samarbeidet med russiske kolleger brått slutt. Sammen med tidligere nevnte Ingrid Agartz og blant annet leder i Npf, Lars Lien, engasjerte hun seg isteden i et samarbeid for og med ukrainske kolleger.
- Vi hadde noen penger igjen fra Russlandprosjektet, og tenkte raskt at disse kunne komme til anvendelse for å styrke våre ukrainske kolleger.
Ett år etter invasjonen, gav disse midlene mulighet til at seks unge ukrainske leger kunne delta på det årsmøtet til den ukrainske legeforeningen. På grunn av krigen ble møtet holdt i Warszawa.
- Det var smertefullt å møte mennesker som lever i krig. Vi møtte seks unge jenter. De kom med buss, slitne, men fulle av pågangsmot. Deres brennende engasjement for forskning mens krigen pågikk for fullt var imponerende. De presenterte sine prosjekter og fikk tilbakemeldinger fra en større gruppe av erfarne internasjonale forskere som inkluderte oss fra Norge. Det var forferdelig da de etter tre dager satte seg på bussen og reiste tilbake. «Tilbake til helvete», tenkte jeg.
Færden og kollegene søkte nye midler, og fikk høsten 2023 samlet 15 ukrainske kolleger til et todagers seminar i Krakow hvor vi fortsatte med opplæring i grunnleggende forskningsmetodikk.
- Nå har vi igjen søkt midler fra Universitet i Oslo, og fikk nettopp tildelt alt vi søkte om. Denne gangen er planen å få de ukrainske kollegene hit til Norge i en uke. Igjen skal vi vektlegge opplæring i forskningsmetodikk, men i tillegg skal de besøke ulike kliniske avdelinger og pasient- og brukerorganisasjoner. Ukrainsk psykiatri benytter dagens situasjon også til å endre sin russiskinspirerte psykiatri. De ønsker å se fremover og er ute etter å finne gode modeller og inspirasjon til dette arbeidet.
Transkulturell psykiater
Ann Færden har reist med Fredskorpset i Malawi. Hun har vært på arbeidsrelaterte opphold i Sør-Afrika, Libanon og Japan. Hun har besøkt flyktningeleir i Jordan og Libanon. Men hun har også vært opptatt av det transkulturelle perspektivet i norsk psykiatri helt fra tiden med arbeidsinnvandring fra Pakistan på 1970 tallet. Færden hospiterte hos bydelsoverlege Berit Austveg i Helsetjenesten for innvandrere på Sagene.
- Den gangen var det transkulturelle viktig fordi disse menneskene var fremmede for oss. Mye er skjedd siden da, og verken kultur eller transkulturell psykiatri er statiske begreper. Jeg husker jeg syntes det den gangen var interessant å høre om det onde øyet, om djinner og hvordan man tenkte om sykdom. Men det jeg har tatt med meg hele tiden siden da, er at det i alle møter med mennesker handler om å bygge tillit og å være nysgjerrig. Det gjelder om man er i utlandet eller om man møter mennesker på en akuttavdeling i Norge. Det er ikke godt å si hvilken transkulturell kunnskap som er mest til hjelp i møte med mennesker fra andre kulturer i dag. Kanskje er det først og fremst våre egne fordommer som lager den største avstand mellom oss mennesker? Opplevelsen av å være fremmed kan man oppleve uavhengig av hvor man kommer fra. Mitt møte med psykiatere fra hele verden og pasienter i andre land har lært meg hvor like vi er, hvor likt akutt psykotiske pasienter fremstår, og hvor «like» alle med depresjon er. Det har gitt meg en «rar» trygghet på at det jeg vurderer som en psykisk lidelse har noe menneskelig universelt ved seg som må være i fokus når vi skal forsøke å behandle og hjelpe.
I Utvalg for transkulturell psykiatri og global mental helse har Ann Færden vært opptatt av å se utover Norges grenser.
- Vi har så mye penger i Norge. Andre steder i verden er det helt uoppnåelig å få til et liknende psykisk helsevern som vi har i Norge. Hvordan kan vi bidra til at også fattige land kan drive med god psykiatri? Jeg mener det er en nødvendig debatt. Hva er det viktig å tilby som behandling? Hva hjelper?
På siste årsmøte informerte Færden om nytt prosjekt. Hun er redd for at det ikke blir like enkelt som «Nepalprosjektet» som Npf støttet fra 2012.
- Folk er så travle og har så mange oppgaver, men jeg brenner for at vi i Norge kan klare å hjelpe noen, kanskje på ett sted i veden hvor det virkelig trengs? I utvalget har vi diskutert muligheten for få til et samarbeid med pakistansk psykiatri. Det er mange av de norske psykiaterne i dag som har røtter også i Pakistan, så kanskje det hadde vært mulig å få til noe når vi har kjentfolk og kanaler? Vi får se.
Pensjonisten Færden har et høyt aktivitetsnivå og et stort engasjement.
- Men jeg liker å sitte stille også, på hytta, i hagen eller ved symaskinen. Og jeg trives med å gjøre noe sammen med mine ni barnebarn eller lage suppe til min «suppegjeng». De fleste morgener står jeg opp og gleder meg til dagen. Jeg er heldig som har mye meningsfullt å drive med som jeg håper å fortsette med i mange år fremover så lenge hodet følger med. Jeg trives med å være vikar i Finnmark, og kjenner nysgjerrigheten min våkner i møte med nye mennesker og en for meg en ny del av landet vårt. Så fordi om jeg ble psykiater ganske mye mot min egen drøm om det å være doktor, så har denne «skjebnen» tilført meg utrolig mye, som jeg tror jeg ikke hadde fått med spesialitet i en annen medisinsk disiplin. Sentralt i dette er det universelle menneskelige hvor psykiatrien har en viktig plass.