Endring i planene
Mette Camilla Moens plan under medisinstudiet var å bli anestesilege. Drømmen var «å redde verden». Debut av Crohns sykdom i studietiden gjorde at hun måtte revurdere sin opprinnelige plan.
- Det viste seg å ikke være så enkelt å være i turnus med den sykdommen. Men Namdal sykehus var helt fantastisk. Det er tredelt turnustjeneste der, og jeg ble raskt rotert inn i psykiatri. Tjenesten der tålte jeg og helsa mi godt. Da jeg kom til medisin og kirurgi, satte de studenter sammen med meg. Den avlastningen gjorde at det gikk å fullføre. Jeg tror sykehuset bestemte seg for at jeg skulle klare turnus. Og det gjorde jeg.
Etter turnus ble det opplagt at anestesispesialisering ikke var en farbar vei, og at hun måtte velge en spesialitet med lavere vaktbelastning. I løpet av den tredelte turnustjenesten hadde hun fått øynene opp for psykiatrifaget, og søkte seg derfor den veien.
- Og jeg må si at jeg i psykiatrien opplevde at jeg som person hadde stor betydning. I psykiatri er det ikke bare å lese en behandlingsmanual og iverksette, man må bruke seg selv. For meg var det veldig motiverende at jeg kunne gjøre en forskjell ved at det var nettopp jeg som var på jobb.
Etter én uke på Østmarka var hun sikker.
- Jeg husker jeg tenkte «her skal jeg bli.» Og jeg har blitt. Ikke på Østmarka, men i psykiatrien, smiler hun.
Flytting til Vestfold
I 2007 kom hun til Vestfold med sønnen sin, og har blitt der siden.
- Jeg er fra Stavern, så det kjentes naturlig å flytte tilbake.
I årene som har gått, har hun i perioder vært helt og delvis sykmeldt på grunn av sykdommen.
- Det var nok ingen som tenkte at det var en god idé at jeg skulle bli leder, nei. Men jeg har ikke hatt en eneste sykefraværsdag på grunn av Crohn siden jeg ble leder i 2016. Syk pga ulike virus har jeg jo vært som alle andre, men da har jeg kunnet jobbe hjemmefra.
Master i helseadministrasjon har hun også fullført.
- Det er nok mindre viktig for meg hvilken stillingstittel jeg har enn at jeg er i en posisjon til å få gjort det jeg mener er viktig. Å være leder gir meg mange muligheter til å påvirke. Men jeg er ingenting uten medarbeiderne. En viktig del av jobben min er å bygge gode lag.
Hun elsker jobben sin. Samtidig er hun opptatt av at den dagen noen andre kan gjøre jobben bedre enn henne, kan hun finne på noe annet.
Oppslag i lokalavisa
I begynnelsen av januar i år, slo Tønsberg blad stort opp Sykehuset i Vestfold sitt arbeid med pasient- og brukermedvirkning. Hele 83% prosent av pasientene i psykisk helsevern for voksne utarbeidet ifølge avisen sin egen behandlingsplan sammen med behandler. Avisen kunne videre meddele at helseforetaket foreløpig er det eneste i landet som har nådd det nasjonale målet om 80% medvirkning. Landsgjennomsnittet oppgis i avisoppslaget å være 41%. Artikkelen er bak betalingsmur. Hvorfor er DPS Vestfold så gode på pasient- og brukermedvirkning?
- Det er ikke mulig å passivt behandle psykiske lidelser. Er det ikke åpenbart at pasienten aktivt må medvirke? Vi må lytte til pasienten og hva som er den personens drivkraft. Uten samarbeid om behandlingen når vi aldri målet.
Moen forteller at tallene er gode fordi det lenge har vært arbeidet med samarbeid omkring behandlingsplaner.
- Da pakkeforløpene kom, opplevde vi det som drahjelp i arbeidet som allerede var igangsatt hos oss. Vi skilte oss kanskje litt fra andre fagmiljøer der.
Vi bestemte tidlig at behandlerne ikke skulle kode. Å lære opp 80 behandlere i allmennpoliklinikker som stadig vekk skiftes ut er bortkastet arbeid. Behandlerne var heller ikke så ivrige etter å skulle gjøre kodingen. Vi la oppgaven til forløpskoordinatorene. En slik organisering av kodingen passet godt i våre administrative rutiner.
Moen var leder i en allmennpoliklinikk på det tidspunktet, og gikk systematisk til verks med implementeringen.
- Det var ikke vanskelig å gjøre det der. Enkelte fagmiljøer er sikkert mer mottakelige for slike tiltak. Mine kolleger var allerede glad i systematikk og at ting er ordentlig. Å bruke tid på oppgaver som oppleves unødvendige er det vel ingen som liker.
Medvirkning og samarbeid
Med gode systemer øker sannsynligheten for at kvaliteten i tjenestene blir bedre.
- Analyseavdelingen i Sykehuset i Vestfold har lagd et verktøy som gjør at vi kan måle og følge opp for eksempel behandlingsplaner.
I en egen app kan man få oversikt over hvem som har behandlingsplan og ikke. Hvis en pasient ikke har, få behandler umiddelbart beskjed.
- Og da må jo behandler svare opp meldingen. De fleste svarer «Oj, takk for påminnelsen», og begynner arbeidet med behandlingsplan. Den skal opprettes med én gang det er besluttet at pasienten skal få et behandlingstilbud.
Moen har erfart at noen har svart «det er meningsløst fordi det ikke er jeg som skal følge opp».
- Jeg skjønner at det kan være den første responsen. Hvis pasienten skal begynne hos psykiateren i nabokontoret om fire uker, kan det synes rart å påbegynne en behandlingsplan. Men i de fire ukene har du ansvaret. Da må du involvere pasienten i det som skal skje i de fire ukene.
Det har gått opp et lys for mange behandlere når de har fått denne responsen.
- Om du ikke skal gi et samtaleterapitilbud til pasienten, kan du likevel snakke og samarbeide om hva som er lurt å gjøre i de fire ukene. Råd om regelmessig aktivitet, søvn og kosthold blir straks mer forpliktende når de er skrevet ned i en behandlingsplan. Alle på et DPS kan snakke med pasienter om helsefremmende faktorer.
En annen faktor som har vært av stor betydning for pasient- og brukermedvirkningen i DPS Vestfold, er den sentrale rollen til brukerrådgiverne.
- Da jeg begynte som avdelingssjef, var sjefens stab ganske stor. Jeg reduserte den, og satte flere medarbeidere i en fellesfunksjonsenhet. I min nærmeste stab beholdt jeg blant annet en brukerrådgiver, som fikk en mye mer synlig og tydelig posisjon i den lille staben.
Fellesfunksjonene fikk beholde den andre brukerrådgiveren, noe som gjør at brukermedvirkning er til stede på alle nivåer i organisasjonen. Alle kvalitetsgrupper i seksjonene har også med brukerrådgiver.
- Jeg har ansatt en tredje brukerrådgiver i 40% stilling, og i tillegg rekrutterer vi nye medarbeidere til en kompetansebank. Ofte er det tidligere pasienter som engasjeres der. Flere av dem blir etter hvert erfaringskonsulenter, og noen kan gå videre til å bli brukerrådgivere.
Brukerrådgivere og samarbeid om behandlingsplaner er likevel bare en start.
- Jeg er redd det fremdeles er slik at ikke alle som arbeider i DPS Vestfold har like stort eierskap til pasient- og brukermedvirkning. Paternalistiske holdninger kommer fremdeles til syne iblant.
Pårørendesamarbeid
DPS Vestfold var en av de deltakende avdelingene i prosjektet Bedre pårørendesamarbeid som utgikk fra senter for medisinsk etikk og FoU-avdelingen på Ahus.
- Vi hadde gleden av å være «intervensjonsarm» i prosjektet i psykosepoliklinikken i Larvik, og fikk implementeringsstøtte. Vår dedikerte pårørendekoordinator har kanskje jobbet litt i motbakke tidligere, men prosjektet bidro til store endringer der. Nå jobber vi med å implementere Bedre pårørendesamarbeid på en annen psykosepoliklinikk også. Ambulant akutteam arrangerer pårørendekurs. Psykoseposten vår er med i implementering av basissamtaler i systematisk pårørendesamarbeid (BISP), et prosjekt ledet fra Vestre Viken. Og vi har nylig hatt en internrevisjon med fokus på pårørendesamarbeid, og det er utarbeidet handlingsplaner i alle kliniske seksjoner. Her er også brukerrådgiverne våre involvert.
At samarbeid med og involvering av pårørende er viktig, er avdelingssjefen ikke i tvil om.
- Pårørendeinvolvering er viktig på så mange nivåer. En ting er at pårørende kjenner den som er syk og kan gi viktig informasjon til behandler. Et annet aspekt er at hvis behandler og pårørende samarbeider omkring pasienten, er det flere som kan støtte og trygge og si de samme tingene.
Men også for de pårørendes egen del, er det viktig at de blir møtt på en god måte av behandlingsapparatet.
- Å ivareta pårørende er også viktig forebyggende arbeid. Vi har ansvar for å sørge for at pårørende ikke selv går ned for telling. Det er belastende å være pårørende til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, og hvis vi ikke støtter pårørende, kan de selv bli syke. En viktig oppgave for helsevesenet er å holde folk i arbeid.
Selv om kunnskapen om betydningen av pårørendesamarbeid er kjent, er det ikke slik at arbeidet er bra nok.
- Jeg tror at mange klinikere trenger hjelp fra rutiner og systemer. I en travel hverdag kan man ikke forvente at alle skal være ildsjeler for pårørendesamarbeid. Vi så det spesielt godt under pandemien. Da led pårørendesamarbeidet. Alle brukte kreftene på det mest nærliggende – pasientene. Vi trenger selvsagt ildsjeler, men slikt arbeid må også forankres tydelig i ledelsen.
Framtida
Moen er en ambisiøs avdelingssjef, det er det liten tvil om.
- Myndighetene sier at det norske helsevesenet skal være i verdensklasse. Da må jeg vel si at jeg ønsker at DPS Vestfold skal være et DPS i verdensklasse? Jeg er mer usikker på hvordan det skal kunne måles, ler hun.
Hun har allerede vært innom betydningen av pasientindikatorer på kvalitet i form av pårørendesamarbeid og pasient- og brukermedvirkning. Men avdelingssjefen er også opptatt av medarbeiderne.
- Mitt neste satsingsområde er reduksjon av sykefravær og turnover. Og at alle skal kjenne seg stolte over å være på jobb i DPS Vestfold.
Å ha folk til å gjøre alt det viktige arbeidet som skal gjøres på et DPS er suksessfaktor nummer én.
- For meg er det viktig å jobbe systematisk for å ta vare på de medarbeiderne vi har, både klinikere og seksjonsledere. Jeg har god støtte fra både HR og HMS-rådgivere.
Avdelingssjefen har sendt medarbeidere på kurs for å gi dem kvalitetsforbedringskompetanse.
- Forbedringskompetanse og -tankegang gir eierskap og energi, mener hun.
I tillegg jobber hun systematisk med oppfølging av seksjonsledere. Hun tenker at en stabilisering av lederkorpset har stor betydning for resten av miljøet.
- Fra å lete etter og mase på folk om å søke, hadde jeg nettopp seks søkere til en stilling som seksjonsleder i en døgnpost. Fem var kvalifisert og fire av søkerne hadde tidligere ledererfaring. Jeg tar det som et tegn på at vinden har snudd. Så handler det om å ta godt imot nye ledere slik at de blir.
Det er fremdeles vanskelig å rekruttere overleger, og det samme gjelder LIS. Psykologspesialister er også vanskelig å få tak i.
- I og med at vi strever med å få tak i spesialister, har vi ansatt flere erfarne sykepleiere i poliklinikkene – både for å løse oppgavene og som viktige bidrag i kontinuitet og stabilitet i seksjonene.
Mangelen på spesialister har gjort at DPS Vestfold har måttet tenke nytt.
- Vi manglet folk i teamet som arbeider med pasienter med traumelidelser. For å avhjelpe situasjonen og kunne tilby pasienten noe i ventetiden, utviklet en av psykologene psykoedukasjonsgruppetilbud i perioden mellom utredning og behandling. Alle pasientene fikk fire timer med psykoedukasjon i gruppe.
To psykologer stod for tilbudet. Men så ble det mangel på psykologressurser også.
- Vi valgte å sette en brukerrådgiver sammen med en psykolog til å drive gruppen i samarbeid. Det ble en stor suksess. Pasientene var veldig fornøyde. Nå har vi overført modellen til pasienter som får psykoedukasjonsgruppe om ADHD og gruppebehandling «Mestre din ADHD» også. I tillegg er brukerrådgiver i enda større grad med i bipolarkurset vårt.
Mette Camilla Moen hadde som medisinstudent tanker om å «redde verden» som anestesilege. Livet ble annerledes enn hun hadde sett for seg, men hun opplever jobben som både spennende og meningsfull.
- Hvis jeg kan bidra til å redde den mentale helsa til befolkningen i Vestfold, er jeg svært fornøyd, smiler hun.