Bokanmeldelse: Den farlige kjærligheten

Kan psykoanalysen gi oss nye innsikter om litteratur? Ja, mener Jon Morgan Stokkeland, og i denne essaysamlingen gjør han overbevisende rede for hvordan, mener vår anmelder Anders Malkomsen.
Anders Malkomsen er LIS3 i psykiatri ved OUS. Han har doktorgrad i psykoterapi, og forsker på samtalebehandling av depresjon. Foto: Privat
Anders Malkomsen er LIS3 i psykiatri ved OUS. Han har doktorgrad i psykoterapi, og forsker på samtalebehandling av depresjon. Foto: Privat

Psykiater Jon Morgan Stokkeland har gjennom mange år skrevet essays om litteratur og psykoanalyse. I boka «Den farlige kjærligheten: Freudianske lesninger av Ibsen, Shakespeare, Von Kleist, Garborg og Pontoppidan» er mange av disse essayene samlet. Fellesnevneren ved tekstene er at de fokuserer på kjærlighetens kår i disse forfatternes verker.

Begrepet «Freudiansk lesning» bruker Stokkeland i noe utvidet forstand, for også Melanie Klein, Wilfred Bion og Donald Meltzer brukes flittig. Om disse har Stokkeland tidligere skrevet doktorgraden «Å gi og ta imot».

De fleste av tekstene i boka er publisert tidligere, og er lett tilgjengelige på nettet. Bare et lengre essay om Pontoppidan, et noe kortere essay om Donald Meltzers «estetiske konflikt», noen vignetter om Beethoven og en kort epilog om Amalie Skrams «Hellemyrsfolket» er ikke tidligere publisert.

Om Ibsens livslover

Den første delen av boka utforsker hvorfor det er så vanskelig for Ibsens mannlige karakterer å velge kjærligheten. Felles har de at de streber etter å realisere storslåtte prosjekter, og ofrer kjærligheten på veien. Det store spørsmålet – ifølge Stokkeland – er hvorfor disse mennene ikke heller velger kjærligheten.

De har en «angst for kjærlighet», hevder han. De velger sine prosjekter for å unnslippe alle de vanskelige kjærlighetsfølelsene: sårbarheten, skammen, avhengigheten, misunnelsen, og så videre. Jo lenger ut i forfatterskapet til Ibsen vi kommer, desto mer infantile og primitive blir løsningene: fantasier om allmakt, allvitenhet, selvtilstrekkelighet og usårbarhet. Hos Byggmester Solness identifiserer han for eksempel manisk benekting.

Det mest innovative i disse essayene er påstanden om at Ibsen oppdaget at menneskets situasjon er underlagt noen tidløse lover, som Stokkeland kaller «livslover». Disse erstatter ikke eksistensialismens ufravikelige grunnleggende vilkår, men utfyller dem heller. For å ta ett eksempel på en slik «lov»: Intime relasjoner næres av oppriktighet.

Som Ibsen-leser blir Stokkeland dermed både apolitisk, asosial og tidløs, idet han hevder at disse livslovene hovedsakelig handler om psykologiske forhold. Dessverre er livslovene sparsomt begrunnet og lite utbroderte, og tas bare opp igjen et par ganger i de senere essayene, noe som er synd. Etter min mening er omrisset av disse livslovene det mest spennende i hele boka. Tør vi håpe på et fremtidig essay som går mer i dybden?

Shakespeares feige menn

Samlingens mest imponerende essay, «I will not bed her!», tar for seg menns redsel for kvinner og seksualitet hos Shakespeare. Den som ikke kjenner godt til Shakespeare fra før, vil nok slite med å holde tråden – her turneres nemlig flere stykker og utallige karakterer raskt etter hverandre. De mange litteraturhenvisningene avslører omfattende kunnskaper om forfatterskapet. Det er også tydelig at Stokkeland har selvtillit på dette området, for han går i rette med selveste Harold Bloom i hans egen paradegren: en analyse av John Falstaff!

Angsten for kjærlighet er ifølge Stokkeland den samme hos Shakespeares menn som hos Ibsen, denne gang med forsvarsmekanismer som spaltning, idealisering og misogyni. Stokkelands løsninger er selvsagt psykoanalytisk inspirert: anerkjenne egne følelser og sårbarhet, åpne seg for det kvinnelige i seg selv og kommunisere med den andre.

Donald Meltzers «estetiske konflikt» står også sentralt – altså «forholdet mellom det vi kan se, høre, lukte og føle på, og innsiden, som er utilgjengelig for sansene, som fordrer at vi tar i bruk forestillingsevnen, det som må drømmes frem». Mer konkret: Hvordan kan jeg vite sikkert at hun virkelig elsker meg? Fra dette spørsmålet henter mange av Shakespeares komedier sin komiske næring, viser Stokkeland.

I analysen av tragediene blir det noe mer spekulativt, og de som er skeptiske til psykoanalytisk teori, vil nok falle av med formuleringer av typen: «Timon vil bli det sjenerøse, all-givende morsbrystet.» Jeg synes at Stokkeland drar det vel langt med teorier om seksuell besettelse hos Hamlet rettet mot sin egen mor og infantile fantasier hos Kong Lear. Dette treffer nok godt hos et psykoanalytisk kjernepublikum.

En estetisk konflikt

I siste tredjedel får boka en litt annen tone og stil. Tekstutdragene blir lengre, litteraturutvalget varierer og tempoet senkes noen hakk. Den psykoanalytiske teorien får også noe mer plass, men blir pedagogisk lagt frem.

Kleins depressive og paranoid-schizoide posisjoner brukes på en god måte til å analysere hevnens psykologi i kortromanen «Michael Kohlaas». Bion får styre lesningen av Haugtussa, der Stokkeland gjør det til et hovedpoeng at den omstridte delen «På Skare-kula» ikke egentlig er så malplassert som mange skal ha det til. Dette må kunne sies å være en debatt for spesielt interesserte, men jeg ble overbevist.

Essayet om den danske forfatteren Pontoppidan, som var ukjent for meg, inneholder mange lange tekstutdrag. Som introduksjon til hans litterære univers fungerer det godt, men dybdeanalysen uteblir.

Psykoanalytisk lesning

I et viktig essay om eksistensielle tema hos Hedda Gabler, «Hos Hedda ligger dyb poesi på bunden», bryter Stokkeland med sitt eget prosjekt og leser stykket mer åpent – uten den direkte innflytelsen fra psykoanalysens teorier. Med dette forsøker han å besvare følgende betimelige spørsmål: «Risikerer vi å miste av syne avgjørende sider i kunstverket om vi vektlegger psykologiske forhold såpass sterkt?» Svaret på dette er også «ja», konkluderer han, med en forfriskende selvkritisk bemerkning til sin egen bok.

I dette essayet viser Stokkeland seg som en ypperlig leser også uten psykologisk teori, og den lille smaken får meg til å ønske at de psykoanalytiske teoriene oftere fikk tre til siden for hans eget psykiaterblikk.

Denne boka fremstår som Stokkelands hyllest til kunsten, som han åpenbart har stor kjærlighet til. Og er det én ting han viser på en ypperlig måte, så er det at skjønnlitteratur er en utømmelig kilde til kunnskap og inspirasjon for psykiatere.