Alt som er stimulerende
Jon Johnsen vokste opp med to travle og opptatte økonomforeldre som forventet at han skulle gå samme vei. Det ville han ikke.
- Foreldrene mine jobbet mye. Jeg tror det er derfor jeg ble opptatt av relasjoner, kvalitetstid og familiegrupper. Tid sammen med familien var noe jeg savnet i min egen oppvekst. Jeg ønsket ikke å følge i foreldrene mines fotspor.
På gymnaset ble han introdusert for realfag. Både biologi, kjemi og matematikk vakte hans interesse. Men han syntes også historie, samfunnskunnskap og psykologi var spennende.
- Den eneste utdanning jeg syntes dekket alt jeg fant stimulerende, var medisinstudiet. Så jeg begynte der, og har aldri angret.
Ved første oppmøte i administrasjonsbygget på Blindern ble det forkynt at student nummer 75 på listen skulle være tillitsrepresentant. Det var Jon Johnsen.
- Jeg ble representant for kullet mitt. Det var en gruppe vitale og spennende mennesker. Både tidligere president i Legeforeningen, Torunn Janbu og tidligere rektor ved UiO, Ole Petter Ottesen gikk på det kullet. Mange av dem jeg studerte med har blitt fremtredende personer og gjort karriere.
Studiemiljøet var stimulerende. Det ble avholdt en rekke allmøter, og det politiske engasjementet var stort. Johnsen ble interessert i gruppedynamikken og manøvrerte mellom mange grupper for å unngå at konfliktene ble for store.
- Jeg merket at jeg hadde stor påvirkningskraft, og brukte både agenda og struktur for å påvirke møtene. Jeg gikk også inn i medisinernes studentutvalg, MSU, for å arbeide for å forbedre kårene til studentene. Mange hadde både sosiale og psykologiske utfordringer og det var mange som hadde lite penger. MSU var en viktig premissleverandør for studentvelferden.
Fra hud til rus
Som fersk medisinstudent hadde Johnsen planer om å bli hudlege.
- Jeg syntes hudsykdommer var et interessant fag. I tillegg så jeg for meg at det var mulig a ha et liv med andre aktiviteter ved siden av. Jeg var jo veldig interessert i politikk og samfunn.
Deltakelse i Øyvind Larsens tversgående seminar om sosiologi, medisinsk historie og antropologi fikk Johnsen på andre tanker.
- Vi var 7-8 stykker på seminaret. Det var utrolig fascinerende å få innblikk i et helt metasystem. Øyvind Larsen hadde stor påvirkning på meg. Jeg gikk bort fra tanken på spesialisering og begynte å tenke på spesialisering i sosialmedisin eller psykiatri. De fagene virket mer spennende og komplekse.
Johnsen mener at sosialmedisinene lå hans hjerte aller nærmest, ikke minst da han senere i studiet møtte Per Sundby, professor i sosialmedisin.
- Han åpnet for et multidimensjonalt syn på helse, sykdom og samfunn. Jeg glemmer aldri forelesningene hans. Han møtte aldri med manus, bare med titler på forelesningen sine. Han introduserte meg for temaer som attføring, bedriftshelsetjenester og ikke minst for rusfeltet.
Da han begynte å jobbe etter endt studium, var det med spesialisering i sosialmedisin for øyet.
- Men spesialiteten ble nedlagt. Jeg kontaktet Legeforeningen og foreslo opprettelse av en spesialitet i rusmiddelrelatert psykiatri. Svaret jeg fikk fra sentralstyret var at pasientvolumet var for lite til at det var aktuelt med en spesialitet.
Det var en nedslående respons og Johnsen opplevde at Norge var i bakevja av det som foregikk i verden ellers.
- Jeg hadde vært i Toronto på sommeruniversitet og erfarte at ute i verden foregikk det forskning på feltet som sa noe helt annet.
Som medlem i MSU, hadde han mange ganger opplevd støtte fra Legeforeningen spesielt økonomisk, men denne gangen ble han skuffet.
Alkoholforskning og psykiatrispesialisering
Spesialisering i rusmiddelrelatert psykiatri ble det ikke noe av. Istedet begynte Johnsen ved Statens senter for alkoholforsking. Både professor Jørg Mørland og professor Fanny Duckert ble viktige samarbeidspartnere.
- Begge evnet å se på alkoholavhengighet fra ulike vinkler og integrere perspektivene i en helhetlig forståelse. Det ga meg et godt «alfabet» for å jobbe med pasienter med rusutfordringer.
Johnsen forsket mye sammen med Fanny Duckert og fullførte sin doktorgrad. Etter disputasen fikk han tilbud om et professorat i rusmiddelrelatert psykiatri ved Universitetet i Oslo. Han takket nei.
- Det lå mange arbeidsoppgaver til stillingen og lønna var dårlig. Det ga meg større frihet å jobbe ved Inkognitoklinikken og forske ved siden av. Det valget er jeg glad for at jeg tok.
Klinikken innvilget permisjoner som tillot han å ta tjenesten nødvendig for å bli spesialist i psykiatri. Han tilbrakte tid ved Sinsen DPS, på Gaustad sykehus ved akuttpsykiatrisk avdeling og ved sikkerhetsavdelingen. Etter hvert ble han psykiater.
Overlegelivet
Etter endt spesialisering begynte Johnsen som overlege i Psykiatrisk ungdomsteam i Asker og Bærum.
- Vi holdt på med det som helseminister Vestre snakker om nå – vi ga spesialistoppfølging av barn og ungdom i barnevernet.
Psykiatrisk ungdomsteam hadde psykiatere, sosionom med videreutdanning i familieterapi og psykologer med spesialkompetanse på barn og unge.
- Det var et velfungerende team. Vi tok imot barn og unge mellom 12 og 30 år som hadde utfordringer med rus. Vi opplevde at komorbiditeten var stor. Mange hadde opplevd omsorgssvikt og traumer, andre hadde affektive lidelser. Vi møtte også ungdommer som hadde hatt komplisert leukemi som barn med tilhørende cytostatikabehandling som senere utviklet depresjon. Det var spennende arbeid.
Ettersom årene gikk ble Johnsen mer og mer interessert i psykiatrisk tematikk, samtidig som behovet for nye utfordringer meldte seg. Han begynte i jobb som overlege i FoU-enheten ved Blakstad sykehus.
- Jeg fikk en forsknings- og fagutiklingsoverlegestilling. Rundt meg hadde jeg et team med dyktige folk. Jeg husker den tiden som er god periode. Vi jobbet mye med formidling, og var blant annet rundt på videregående skoler og snakket om psykisk helse og sykdom. Kurs og grupper for ulike pasienter hadde vi også, både for mennesker med bipolar lidelse og schizofreni. Foreldre fikk også undervisning.
I tillegg jobbet FoU-enheten aktivt der hvor det ble avdekket avvik på sykehuset.
- FoU-enheten var sentral i arbeidet med å lukke avvik. Ble det avdekket feil i forbindelse med legemidler, kurset vi personalet i psykofarmaka. Vår jobb var å sørge for at kunnskapen kom inn i hver krok. Etter min mening er det slik FoU-enheter på sykehus bør jobbe. Nå har jeg inntrykk av at slike enheter mange steder mer er en samling av folk som dyrker sine særinteresser. Men kvalitetsforbedring skjer når forskning og faglig nyutvikling går hånd i hånd.
Sammenslåing og omorganisering
Etter at Blakstad sykehus ble slått sammen med Bærum sykehus, fikk FoU-overlegen stadig flere oppgaver knyttet til det som tidligere hadde vært Bærum sykehus. Han ledet blant annet et utvalg som fordelte forskningsmidler fra Helse Sør-Øst, en pott som var så stor at arbeidet etter hvert tok hele arbeidstiden.
- Dette var før digitaliseringen, så vi satt der med papirer. Det tok svært mye tid. Etter å ha gjort fordelingsarbeidet en stund kjente jeg at jeg var for langt borte fra klinikken. Jeg ville tilbake til psykiatrien.
Johnsens neste arbeidssted ble Post 9 på Blakstad, en avdeling for «nysyke schizofrene». Han fikk også ansvaret for rehabiliteringsposten Hvalstadåsen. Til sammen fulgte han opp 17 unge mennesker med psykoseproblematikk.
- Vi åpnet for å ta imot unge mennesker med første episode av bipolar lidelse etter hvert. De to gruppene spilte på hverandre på en veldig fin måte. Mange av utfordringene var like – de måtte håndtere alvorlig sykdom og stigma, og mange hadde rusproblemer. Selvsagt var det ulikheter også, men samspillet dem imellom var godt.
I de fem årene Johnsen var på Post 9/Hvalstadåsen, startet han en rekke grupper. I tillegg ble han mer opptatt av nevrobiologi.
- Det aller viktigste for meg ble å stille riktige diagnoser slik at pasienten kunne få riktig og evidensbasert behandling. Samarbeidet med nevropsykolog Anne Lill Ørbeck var veldig stimulerende. Vi fikk også til et godt samarbeid med akuttpsykiatrisk avdeling om medisinering. De partielle dopaminagonistene kom på den tiden, og vi opplevde at vi kunne tilby mer skånsom legemiddelbehandling til mange av de unge pasientene. Litium var førstevalget når det gjaldt behandling av dem med bipolare lidelser. Resultatene var gode.
Med tre ungdommer hjemme, ble det strevsomt å jobb med unge mennesker hver eneste dag.
- Jeg orket rett og slett ikke mer. Det var viktig for meg å ikke bli preget av motoverføringer, ler han.
Alderspsykiatri og akutt
Fra å jobbe med unge mennesker, gikk Johnsen over til alderspsykiatrien.
- Jeg var der i mange år. Både arbeidsoppgavene og kollegene trivdes jeg godt med, og avdelingen var godt drevet. Det kjentes godt å komme over i et roligere miljø. Men som eneste overlege merket jeg at det ble umulig å rekke over både pasientgruppen med nevrokognitive sykdommer og den med unipolare og bipolare depresjoner og psykoser. Jeg gikk til ledelsen og sa at vi trengte en overlege til. Da vi ikke fikk det, sluttet jeg.
Johnsen er klar på at det ikke hjelper å tilføre andre profesjoner. Som overlege får man da bare enda flere pasienter ettersom man må «stå bak» de andre faggruppene, legemiddelbehandlingen inkludert.
- Overlegen blir den første som kommer på jobben om morgenen og den siste som går hjem. Tiden strekker ikke til for å skrive notater på egne pasienter, for man må kanskje følge opp pasientene til ti andre kolleger. Det opplevdes rett og slett urettferdig.
For Johnsen gikk veien videre til Akuttpsykiatrisk avdeling.
- Der ble jeg i 12 år. Det var veldig spennende og meningsfullt å jobbe på akutt. Jeg kunne møte pasientene på skjermingsgangen med én gang de kom og snakke med dem sammen med LIS.
I akuttpsykiatrien syntes Johnsen han fikk brukt all sin psykoterapeutiske kunnskap.
- I møte med nye pasienter la jeg stor vekt på samtalen. Å bruke god til på å snakke med pasienten i starten, gjorde at vi fikk en god allianse. Når pasienten opplevde å få sine følelser validert, ble det få utfordringer i samarbeidet senere, også når det gjaldt legemiddelbehandling. Jeg drev også familiearbeid og inkluderte familien fra første stund. Jobben ble veldig spennende, men strevsom.
Johnsen var talsperson for at alle personer med rusproblematikk skulle være velkomne til Blakstad, både til avrusning og til behandling.
- Jeg visste at mange av dem hadde psykiske lidelser, og det var viktig for meg at de skulle kunne være lenge nok i avdelingen til at vi fikk avklart hva som var problemet og planlagt videre behandling.
På akuttavdelingen møtte Johnsen mange dyktige og selvgående LIS og syntes samarbeidet med dem var både nyttig og hyggelig.
- På Blakstad den gangen kom det inn pasienter med alle typer lidelser og problemer – spiseforstyrrelser, Alzheimers sykdom, schizofreni, psykoser, rusmiddelutløste psykoser og delir. LISene ble gode til å utrede og diagnostisere. Vi hadde heller ikke det hastverket jeg tror det er i mange mottaksavdelinger nå, så vi hadde tid til å gjøre valide diagnoser. Det hender jeg lengte tilbake til arbeidet på akuttpsykiatrisk avdeling. Det var utfordrende på en god måte.
Jon Johnsen har alltid vært opptatt av å gjøre grundig arbeid. Han mener det er nødvendig å bruke strukturerte psykiatriske verktøy.
- Men bruken av verktøy må alltid kombineres med frittflytende intervjuer, og ikke minst komparentopplysninger. I tillegg må man lese både somatisk og psykiatrisk journal. Ved gjentatte innleggelser er reevaluering helt nødvendig.
Samlokalisering med somatikken når Blakstad flytter til Drammen ser han fram til.
- Jeg har ofte konsultert nevrolog for å drøfte muligheten for epilepsi, for eksempel. Det blir bra å ha indremedisinere i nærheten også.
Ny sammenslåing
Selv om Johnsen tror samlokalisering med Drammen sykehus blir bra, fant han sammenslåingen av Lier og Blakstad krevende.
- Det ble et møte mellom to ulike kulturer med ulikt syn på diagnostikk og behandling. Jeg synes tiden under sammenslåingen var utfordrende og vanskelig. Prodromalfasen ved schizofreni kan inneholde både angst, rus og atferdsproblemer. Det er veldig uheldig hvis mennesker som er i ferd med å utvikle en schizofreni får en personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Psykose og alvorlige personlighetsforstyrrelser skal behandles ulikt.
Som en psykiater som gir evidensbasert behandling, syntes han også det var problematisk med nye behandlingstilnærminger som dukket opp.
- BET, for eksempel, er ikke evidensbasert. Å tilby slik behandling strider imot alt jeg står for. Vi må ikke ta i bruk metoder som ikke har evidens.
Han syntes også det var vanskelig at andre yrkesgrupper blandet seg inn i behandling de ikke hadde kompetanse på.
- Ta katatoni – en potensielt dødelig tilstand. Jeg brukte lorazepam, et legemiddel som over hele verden brukes mot katatoni. Andre blandet seg inn og mente jeg ikke skulle bruke det. Jeg kjørte på likevel. En gang fikk jeg rett og slett en reprimande. Familien til pasienten med katatoni ble rasende for pasienten hadde jo virkelig blitt mye bedre.
I denne perioden opplevde Johnsen at arbeidsgleden sank.
- Noe skyldtes strukturelle forhold, andre ting sammensetning av fagkompetanse. Jeg syntes det psykososiale arbeidsmiljøet ble krevende. Men jeg holdt ut. Jeg gikk i vakt helt til jeg ble 67 år gammel.
Ved siden av sitt kliniske arbeid har Jon Johnsen vært engasjert i Institutt for gruppeanalyse (IGA) i en årrekke.
- For meg har jobben ved IGA vært en inspirasjonskilde og holdt meg flytende i krevende perioder. Det faglige og kollegiale fellesskapet har betydd mye. Faglig sett tror jeg det har vært gjensidig berikende å ha tilknytning to steder. Jeg anbefaler det gjerne.
Han synes Blakstad har kommet seg igjen etter fusjoneringen, og trives godt i sin 13-timers pensjoniststilling.
Pandemi og psykiatri
Et tema Johnsen ønsker å løfte fram er påkjenningen på leger i psykiatrien under pandemien. Johnsen arbeidet da i en akuttpsykiatrisk avdeling som tok imot koronasyke pasienter.
- I begynnelsen var det mye stress knyttet til den umiddelbare digitaliseringen som skjedde. Vi skulle ha minst mulig kontakt med andre. Samtidig økte behovet for legetjenester drastisk. Det var veldig mye å gjøre, mange jobbet mye overtid og ble slitne.
Han tenker at pandemien var spesielt krevende for LIS med små barn.
- Hele dagen jobbet de med psykotiske pasienter med covid, og om ettermiddagen skulle de hjem til familiene sine. De var selvfølgelig redde for å ta med smitte hjem. Det var en tøff tid.
Pandemien gikk også ut over undervisning og veiledning.
- Jeg er bekymret for dem som var LIS i de årene. På mange måter tror jeg vi mistet et kull eller to i disse årene. Er det en sammenheng mellom pandemien og utfordringer knyttet til LIS i dag? Jeg synes ikke vi har fått snakket ordentlig om det ennå. Det bør vi gjøre, for det kan fort bli en neste gang, og da bør vi være forberedt så ikke det samme skjer igjen.
Blakstad ble hardt rammet i mars 2020. LIS-legene hadde fest, og noen hadde akkurat kommet hjem fra ferie - før noen visste noe særlig om smitten og sykdommen og smitteverntiltak var satt i system.
- Det var tøffe tider for personalet, ja. Mange kom seg ikke på jobb, så det ble mer på de andre.
Johnsen håper noen, for eksempel i regi av Norsk psykiatrisk forening, vil se nærmere på erfaringene til LIS under pandemien.
- Npf kunne nedsette en gruppe? Neste gang vi rammes av en pandemi må vi vite hvordan vi skal beskytte oss og ruste oss for å takle arbeidsbelastning og angst, og vi må sørge for at LIS får tilstrekkelig veiledning og emosjonell støtte.
Bekymringer for framtida
Også uten nye pandemier har Johnsen noen bekymringer for framtida i psykisk helsevern.
- Det er en økende tendens til vold mot helsepersonell. Mange sykehus har ikke gjort nok for å møte denne problematikken. De store forskjellene mellom ulike sykehus viser det. Mange steder er det for liten skjermingskapasitet og det er overbelegg. Personalet er heller ikke godt nok skolert i å håndtere personer som er voldelige.
Han roser MAP-programmet (Møte med aggresjonsproblematikk), men mener antipsykotikas aggresjonshemmende virkning er for lite kjent.
- Mange antipsykotika virker dempende på impulsivitet og aggresjon. Det er viktig å ha kunnskap om det for å kunne bruke slike medisiner når mennesker med psykose har tilleggsproblematikk med vold og utagering.
Han er oppgitt over at det alltid kommer kritikk fra Kontrollkommisjonene (KK) og sykehuset ved bruk av tvangsmidler.
- Tvangsmidler er alltid siste utvei. Ledelsen og KK er aldri midt i akuttsituasjonene selv, så de vet ikke hvordan det er. Vi har ansvar for sikkerheten til pasienter, medpasienter og personell, og av og til er det nødvendig å bruke tvangsmidler for å sikre situasjonen.
Noe annet som frustrerer den erfarne overlegen er at når Kontrollkommisjonen har kommet med en avgjørelse og pasienten klager avgjørelsen inn for tingretten, så er det likevel klinikerne som må møte i tingretten.
- Da må jeg som overlege bruke to dager borte fra klinisk arbeid for å forsvare en avgjørelse som KK har tatt. Er det ikke KK som burde møtt i retten? For ikke å snakke om de situasjonene hvor KK overprøver farlighetsvurderinger. Det er svært komplekse vurderinger som er gjort av tverrfaglige team med overlege i spissen. Det burde holde.
Han mener også at det gir liten arbeidsro for klinikere og liten tid for pasienter å erfare effekt av tvangsbehandling med antipsykotika når det er adgang til å klage på den medikamentelle behandlingen hver tredje måned.
- Det tar mellom fire og seks måneder for å oppnå steady state av depotformulerte antipsykotika, så seks måneders intervaller for å klage hadde vært gunstigere.
Johnsen har gjennom et langt arbeidsliv i klinikk og forskning blitt overbevist om at behandling og etterlevelse av behandling med antipsykotiske legemidler er avgjørende for å redusere risikoen for tilbakefall og tidlig død ved schizofreniforme psykoser.
- Jeg mener det er overveldende belegg for å si at behandling med antipsykotika er viktig.
Da helsemyndighetene igangsatte medikamentfrie behandlingstilbud, opplevde Johnsen å få inn pasienter til akuttavdelingen med svært alvorlige tilbakefall.
- Ti – tolv residiv er for mye. Slike tilbakefall er en stor belastning for pasientene, deres familier og for samfunnet.
Når Npf snakker med Johnsen, har han nettopp kommet tilbake fra APA-kongressen 2024 i USA. Temaet i år var “Addiction- From prevention to recovery”.
- Det var et imponerende program. De klarte å tilby foredrag som tok for seg alle aspekter av psykiske lidelser og de muligheten som ligger i dagens kunnskap. Noen snakket om hvordan nevrotransmisjon kan påvirkes, mens andre belyste betydningen av samfunnsforhold. Det var veldig spennende. Mange av forskningsgruppene som presenterte, jobber også klinisk, så alle innleggene var svært relevante for praksisfeltet.
Johnsen la også merke til at mange unge amerikanske psykiatere protesterer mot å være «prescribers».
- De vil ikke være leger som bare forskriver medikamenter, og protesterer mot å bli tvunget inn i en sånn rolle. De kjemper for å bevare en holistisk tilnærming til pasientene sine, hvor de kan tilby behandling som inkluderer både psykoterapi, medikamenter og andre intervensjoner. De amerikanske psykiaterne søker seg til sykehus hvor de kan holde på med begge deler uten denne kunstige splittelsen.
Johnsen er svært opptatt av at psykiater også i Norge må holde på helheten.
- Skal jeg forskrive medisiner til en pasient, må jeg se pasienten og snakke med vedkommende. Jeg må gjøre min egen vurdering og skrive et eget journalnotat. Ingen kan diktere hvordan jeg som psykiater skal behandle en pasient. Det er mitt ansvar.
Denne tematikken var også budskapet i Jon Johnsens foredrag på Psykiatriveka i Stavanger i mars i år.
- I presentasjonen min sa jeg blant annet noe om hvordan psykiatere må unngå å havne i rollen som kun forskriver av medikamenter og vedtaksansvarlig for tvangsbehandlingsvedtak.
Hele foredraget er lagt ved i pdf under.