Jobb og familieliv
Å slippe å gå vakter det første året, gjorde at Marianne Bjørkholt begynte på ARA. På det tidspunktet var hun mamma til små barn.
- Under studiet var jeg mest interessert i gynekologi og allmennmedisin, men etter turnus veide praktiske hensyn tyngre. Mens jeg var på ARA, ble jeg rekruttert inn i psykiatrispesialisering. Etter det har jeg egentlig aldri sett meg tilbake.
Selv om starten var tilfeldig, har fortsettelsen vært et bevisst valg.
- Jeg merket fort at arbeidet med mennesker med psykisk lidelse var svært givende og ga meg energi. Jo lenger jeg har jobbet i feltet, desto sterkere har interessen min for faget blitt.
Bjørkholt er selv fra Sørlandet, og har gjennomført spesialiseringsløpet i Sørlandet sykehus, som også har vært hennes arbeidsplass som ferdig spesialist.
- Jeg var overlege ved en akuttpost i ca seks år etter at jeg var ferdig spesialist. Etter det byttet jeg til DPS og ble endel av gruppeteamet her.
Allsidige interesser
Byttet til gruppeteamet var motivert av en interesse for personlighetsproblematikk og gruppebehandling. Noen klar karriereplan har hun likevel aldri hatt.
- Jeg er interessert i mye forskjellig, og har vel ennå til gode å vite hva jeg skal bli når jeg blir stor. Ledelse er spennende, legehelse er viktig og kanskje burde jeg tatt en ph.d. for å bli ordentlig doktor?
Søker man på Marianne Bjørkholt på nett, dukker det opp en vitenskapelig artikkel fra Tidsskriftet om selvmord.
- Vi gjorde en journalgjennomgang, og fikk publisert en artikkel i Tidsskriftet. I en travel klinisk hverdag er det dessverre lite mulighet for videre forskning selv om tematikken er viktig. Her hos oss det ikke kultur for forskning på samme måte som ved de store universitetssykehusene. Der blir man kanskje lettere dratt med i prosjekter?
For Bjørkholts del, er det psykoterapi som har blitt den største interessen.
Hun har brukt de siste fem årene på utdanning i gruppepsykoterapi ved IGA, og leverte diplomoppgaven våren 2024. Men interessen for legehelse har hun tatt med seg ved siden av.
- Jeg er støttekollega i Legeforeningens støttekollegaordning, og det oppleves svært meningsfullt. Utdanningen ved IGA har bidratt til at jeg føler meg enda bedre rustet til den oppgaven.
At psykiatere bruker tid på egenrefleksjon tenker hun er helt avgjørende for at de skal makte å stå i krevende arbeid over tid.
- Uansett hva man jobber med som psykiater og hvilken retning man tilhører, trenger man å ta vare på seg selv. Det betyr at man også må jobbe med egen historie og egne blinde flekker. Til forskjell fra andre medisinske spesialiteter jobber vi med prosesser som vi også i stor grad har til felles med pasientene. Det er så mye av ens eget, både bevisst og ubevisst, som aktiveres i møte med pasienter, men også i møte med kolleger og ledelse og system. Jeg er blitt veldig opptatt av dette.
Grunnkurs og foreningsarbeid
For et par år siden ble Bjørkholt spurt om å være grunnkursleder, og takket ja. Sammen med Kristin Jørstad Fredriksen i Stavanger, gjennomfører hun snart siste delkurs.
- Å være leder på grunnkurs har vært veldig fint. I tillegg til at det er en fin anledning til å friske opp faglige temaer, er møtet med alle LISene hyggelig. Det er et privilegium å få bidra til å formidle viktige temaer til kommende kolleger. På den siste samlingen planlegger vi å bruke tid på temaer som psykiaterrollen i 2024, spenningen mellom ulike psykoterapiretninger og gi rom for at deltakerne kan jobbe noe med egne historier. Vi vet at mange LIS strever med å finne sin rolle og sin plass. De opplever seg ofte som konsulenter, og mangel på psykiatere gjør at det er lite rom for refleksjon i hverdagen.
Bjørkholt har erfart at det er lett å få kolleger til å stille som foredragsholdere på grunnkurs.
- Folk er veldig positive! Jeg tror at det nettverket jeg fikk etter å ha vært leder for utvalg for Psykiatriveka i 4-5 år også var til hjelp.
Sørlandet sykehus har lagt til rette for at LIS får reise på Psykiatriveka hele tiden, og det var der interessen for selv å bli med i utvalget meldte seg for Bjørkholt.
- Jeg har vært privilegert, tror jeg. Jeg fikk tidlig i LIS-løpet lov å dra på Veka, og fikk være med hele uka. Deltakelsen der stimulerte til engasjement i foreningen, men vekket også interesse for prosesser og gruppeprosesser.
Erfaringene hun gjorde seg som LIS var alt fra svært lange årsmøter til konflikter mellom ulike terapiretninger.
- Mest av alt var det likevel fint å treffe kolleger, og det var målsettingen jeg tok med inn i mitt eget lederverv: å skape et samlingspunkt for alle psykiatere uavhengig av terapiretning eller spesialinteresser.
Hun er litt i tvil om Psykiatriveka er et slikt møtepunkt.
- Jeg har hatt endel kontakt med kolleger som jobber mest med psykoterapi de siste årene. De har definert seg litt ut av kollegafellesskapet på Veka. Det kan jeg kjenne på en sorg over. Jeg skulle ønske at det psykoterapeutiske miljøet var tydeligere tilstede på Veka og at Veka kunne være en enda viktigere arena for meningsutveksling og utvikling av faget for alle psykiatere i landet vårt.
Høydepunktet på Veka 2024 var i tillegg til møter med kolleger og nettverksbygging, styrets seminar på onsdagen.
- Å få diskutere åpent omkring psykiaterrollen på den måten var veldig fint. Spenningene mellom ulike syn og retninger vil vel alltid være der, men vi trenger faglige fellesskap hvor vi kan drøfte viktige temaer på en måte slik det ble gjort i Stavanger. Det bekymrer meg at jeg de siste årene har møtt psykoterapeutisk orienterte kolleger som har definert seg bort fra dette fellesskapet. Det er store ressurser i denne gruppen som fellesskapet ville hatt nytte av! Vi trenger etter min mening ulike tilnærminger og ulike terapiretninger og fokus på både den biologiske delen av faget og det terapeutiske.
Gruppepsykoterapi
Interessen for gruppepsykoterapi ble for alvor vekket da hun begynte som overlege i gruppeteamet ved DPS Strømme. Ved DPSet drives det omlag ti forskjellige grupper, i all hovedsak for mennesker med alvorlig nedsatt personlighetsfungering. Det tilbys mentaliseringsbasert terapi, korttids- og langtids psykodynamisk terapi. Mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse tilbys gruppeterapi med innslag av eksponering.
- Alle som jobber i teamet har fått lov til å ta utdanning, så da jeg begynte her, ble det naturlig for meg også å begynne på IGA. Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva jeg ga meg i kast med da jeg begynte, men jeg ville aldri vært denne utdannelsen foruten.
Bjørkholt kjenner seg heldig som har fått gå det femårige utdanningsløpet.
- Det har vært fantastisk lærerikt. Og samtidig krevende. Jeg har lest interessant teori og har fått veiledning som har betydd mye for min utvikling som gruppeterapeut. Utdannelsen og egenterapien har også hatt stor betydning for selve livet og jeg er veldig takknemlig for å ha fått denne muligheten til personlig utvikling. Jeg er veldig takknemlig for de svært dyktige, kloke og gode lærerne jeg har hatt.
Som ledd i utdanningen er deltakerne med i egenerfaringsgrupper, eller egenterapigrupper.
- Jeg tror ingen skjønner hva det innebærer før man sitter der. Å gå i egenterapigrupper er skummelt, frustrerende og godt, og veldig, veldig lærerikt. Selv om man iblant blir forferdelig trøtt av eget hode og egen historie.
Bjørkholt er ikke i tvil om at man blir en bedre terapeut av utdanningen.
- Man får virkelig erfare betydningen av relasjoner og hva det betyr å jobbe i overføringene. Å bli bedre rustet til å identifisere hva som «er mitt» i møte med andre er essensielt. Egne mønstre aktiveres i møte med både pasienter, kolleger, ledelse og systemet som helhet. Å bli bedre kjent med seg selv gjennom gruppeterapien, har stor nytteverdi i alle disse relasjonene. Jeg tror også mannen min vil være enig i at det har skjedd mye med meg i løpet av disse fem årene, selv om det ikke alltid har vært så lett å gjengi hva vi holder på med. Arbeid i egenterapi påvirker alle relasjoner i livet.
Hun mener ikke at alle skal ta lange terapiutdanninger, men at alle som skal jobbe som psykiatere må skaffe seg rom for å forstå hvordan egne mønstre og tilknytning aktiveres i møte med pasienter, kolleger og ledere.
- Jeg tror det er veldig viktig i vår jobb. Det vil gjøre det lettere å forstå utfordringer og konflikter som oppstår, og kan i beste fall bidra til å forebygge slitenhet og utbrenthet. Mange av oss er vant til å brette opp ermene, stå på og i liten grad kjenne etter. Dette er vel en allmennmenneskelig utfordring, men jeg tror det er ekstra viktig når vi jobber med det vi gjør.
DPSet hun jobber ved, har et godt gruppetilbud. Men foreløpig gjelder tilbudet i all hovedsak mennesker med utfordringer knyttet til personlighetsfungering.
- Jeg synes det er veldig leit at vi ikke kan tilby en så effektiv og god behandling til flere mennesker med også andre tilstander. Tilbud om gruppebehandling er svært begrenset i Agder. I dag må mange søke seg til steder som Modum Bad for å kunne gå i gruppe. Nåløyet for å komme i gruppebehandling på et DPS er trangt. Gruppebehandling er til stor nytte for mange, og er også en effektiv utnyttelse av ressurser. Mange behandles samtidig, og flere trenger ikke individualterapi ved siden av.
Attraktiv fordypning
Også blant behandlere er erfaring med gruppeterapi etterspurt.
- Vi ble godkjent for fordypningstjeneste nylig, og nå er det faktisk kø av interesserte terapeuter. Selv skal jeg ta veilederutdanning fra september av. Det er snakk om fire samlinger a to dager over ett år. Jeg ser fram til det. Det er alltid spennende å lære noe nytt.
Hun vet at mange kolleger opplever høyt arbeidspress og dårlig tid til pasientbehandling. Det er høyt arbeidspress også på Strømme DPS, men hun opplever også at det er rom for å gi pasienter den behandlingen de er i behov av over tid når det vurderes nødvendig.
- Jeg opplever at vi har godt støtte i ledelse og systemet omkring oss for det arbeidet vi gjør.
Gruppepsykoterapi har en viktig plass i den helhetlige bio-psyko-sosio-eksistensielle modellen, mener Bjørkholt.
- Relasjoner er viktige, i alle sammenhenger. For å forstå mennesker i intime, sosiale og organisatoriske sammenhenger, trenger man å forstå overføringsreaksjoner, for eksempel. Det er potente overføringsreaksjoner i avdelinger, foreninger og styrer. Med en gruppedynamisk forståelse, er det noe lettere å forstå seg på alt som skjer, både i hverdagen og i konfliktsituasjoner.
Bjørkholt tror psykiatere med fordel kunne brukt egen kompetanse innad i egne rekker.
- Jeg synes spenningene mellom ulike terapiretninger er vanskelig og interessant. Hva er det som gjør at forholdet mellom fagpersoner i de ulike miljøene er så betent til tider? Vår egen refleksjonsevne rundt det som skjer mellom oss er ikke alltid like god. Jeg opplever at vi ofte kan tillegge hverandre meninger og at vi slett ikke har en nysgjerrig og utforskende holdning til hverandre. Hva er det som skjer og hvorfor? Det er ille når LIS blir skremt bort fra psykoterapi på grunn av slike konflikter. Vi trenger ulike tilnærminger. Pasienter er forskjellige og trenger ulike terapier og ulike terapeuter. Vi trenger å være både medisinere og psykoterapeuter. Det er ikke alle som skal ha terapi. Andre kan trenge behandling med legemidler for å kunne ha utbytte av samtaler
Psykodynamisk forståelse tror hun imidlertid at alle psykiatere har nytte av.
- Det gir en helt basal og nødvendig forståelse av hva som skjer mellom mennesker. Psykodynamiske utdannelser legger også til rette for at terapeuten skal jobbe med sitt. Det er mulig det også skjer innenfor andre retninger, men det kjenner jeg for lite til.
På DPSet driver Bjørkholt allerede med veiledning.
- Jeg har en tverrfaglig veiledningsgruppe hvor vi jobber med prosess. Tverrfaglighet setter jeg stor pris på. Selv om vi trenger bevissthet omkring psykiaterrollen, er samarbeid med prester, sosionomer, sykepleier, psykologer og andre veldig verdifullt.
Gode relasjoner
For Bjørkholt er det teamarbeidet og kollegene som gir energi på jobb.
- Jeg kan dele det som skjer i livet mitt med kollegene når det trengs og det gjør det lettere å være på jobb de dagene som ikke er så gode. Vi jobber også i all hovedsak med pasienter med alvorlig personlighetsproblematikk, og det setter også relasjonene mellom oss på prøve. I alle gruppene jobber vi med koterapeuter. Det krever at vi jobber med relasjonen mellom oss som terapeuter. Gruppene våre kommer ikke lenger enn det vi som koterapeuter og kolleger gjør. Dette krever avsatt tid og tilsidesettes fort i en travel hverdag.
Å arbeide i overføringene er et gjentakende tema for Bjørkholt.
- Vi er vant til å jobber i overføringene når det gjelder pasientene. Når det gjelder det som skjer mellom koterapeuter, kolleger og i møte med ledere er vi imidlertid ofte unnvikende, famlende og klønete. Vi er nødt til å være noe modigere, men for å tørre det trenger vi å forstå det som skjer mellom oss i større grad.
På fritiden trives hun med friluftsliv og fysisk aktivitet, men også der er relasjonene det viktigste.
- Jeg er heldig. Jeg har mange gode relasjoner i livet mitt.
I møte med kolleger som søker støtte, blir sunne måter å koble av på ofte et tema.
- Tidligere har jeg kunnet kjenne på følgene av sekundærtraumatisering gjennom at jeg bare orket «enkel avkobling». Gjennom årene på IGA har jeg lært at det går fint å gå i dybden også utenfor jobb, det være seg i relasjoner eller i film og litteratur.
Å lese faglitteratur og skjønnlitteratur er en viktig aktivitet for Bjørkholt. Hun har hele tiden en bok hun holder på med.
- Lykken er en god bok. I sommer har jeg lest en georgisk slektskrønike fra 1900-tallet; «Det åttende livet» av Nino Haratischwili. Boken skildrer en dramatisk familiehistorie og Georgias selvstendighetskamp. Den gir innblikk i et rødt århundre under Sovjetunionen og Sovjetunionens oppløsning.
Åndelig dimensjon
Bjørkholts ektemann er prest, og sosialt arbeid og meningshetsarbeid er en viktig del av hverdagslivet til familien.
- Av og til tenker jeg at det kan være fare for å bli en hjelper i alle situasjoner, og tematikken rundt det å sette gode grenser har jeg jobbet mye med i egenterapien. Jeg har landet på at engasjementet mitt i en kirke er sunt og meningsfullt for meg. Å være bevisst den åndelige dimensjonen av livet, bidrar til helhet i mitt eget liv og i møtet med andre. Igjen er det relasjoner som er det sentrale for meg.
Hun er opptatt av at religion og religionsutøvelse har både gode og skadelige sider, og hun er ydmyk for tematikken i terapisammenheng. At enkelte religiøse miljøer er utsatt for kritikk, tenker hun er riktig, uten at det betyr at all trosutøvelse er usunn.
- Jeg håper å formidle en åpenhet og et menneskesyn som inviterer mennesker til å snakke også om åndelige aspekter av livet i terapien.
I overlegejobben sitter Bjørkholt i inntaksmøter, og har gjennom det et godt bilde av symptomtrykket i befolkningen.
- Mange strever med mangel på mening. Jeg tror det er en driver for mye psykisk lidelse. Hvis vi unngår å ta opp eksistensielle spørsmål bidrar vi kanskje til å opprettholde den mangelen?
Blant unge mennesker erfarer hun mindre frykt for livets store spørsmål.
- Mange unge er mere åpne og nysgjerrige. De kjenner nok også sterkt på behovet for en mening i en svært uforutsigbar verden. Vi vet jo det også fra tidligere at når samfunnet er under press og nærmere krig og krise, blir behovet for tilhørighet og mening større.