Galskapens gåter. Psykotiske tilstander. En idéhistorisk og psykoanalytisk tilnærming

Npfs anmelder, Jon Morgan Stokkeland, synes Svein Haugsgjerds bok kjennes som en håndsrekning fra en mer erfaren kollega. Stokkeland trekker fram den delen av boka hvor Haugsgjerd deler egne erfaringer som mest engasjerende.
Omslaget til Svein Haugsgjerd sin bok "Galskapens gåter".

Haugsgjerds egne erfaringer

Har psykoanalytisk forståelse og terapi noe å tilføre i psykosebehandling? Svein Haugsgjerds svar er et tydelig ja i denne bredt anlagte boka. Han legger samtidig ikke skjul på hvor krevende et slikt arbeid er. Det blir særlig tydelig i siste del, der han forteller inngående om egne erfaringer. Det er denne delen som griper meg sterkest. Det er en beretning om usikkerhet, motstand, tilbakeslag, innlevelse, varme og tålmodighet.

Boken er i 4 deler. Del 1 handler om grunnleggende spørsmål. Del 2, «Felles kunnskapsgrunnlag», beskriver forhold rundt arv og miljø, tilknytning, familiens rolle og ulike elementer i behandlingen. Del 3, «Teorier», er den lengste. Her gis en gjennomgang av sentrale psykoanalytiske bidrag med vekt på Freud, Bion og Lacan, samt nyere forfattere som de Masi, Aulagnier, Bollas og Grammatopoulos. Haugsgjerd klarer å gjøre dette kompliserte stoffet tilgjengelig. Delen er imidlertid ujevn; oftest pedagogisk, iblant for oppramsende. Formidlingen av Bion er til stor hjelp. Likeledes kapitlene om Lacan. Her ble jeg nysgjerrig på å lære mer. I bokens del 4, «Praksis», møter vi først en rekke kunstnere som var psykotiske i perioder. Forfatteren spør seg hvordan kunstnerisk arbeid kan bidra i behandlingen.

Tydelige og gode råd

Det skiftes så gir med kapitlene «Hvordan arbeide psykoanalytisk orientert ved psykoser» og «Psykoanalytisk arbeid i døgninstitusjoner». Hadde denne boka vært et musikkalbum, ville disse blitt utgitt som singler som hadde klatret høyt på hitlistene. For de som synes boken til nå har vært i overkant krevende, vil det nå oppleves som om tåken letner. Om du er en fersk LIS 3 med litt for mye å gjøre, men vil vite mer om hvordan du skal møte psykotiske pasienter, er dette kapitlene for deg. Haugsgjerd gir her tydelige og gode råd. Gjennomgående er vennligheten og respekten for pasienten. Og erfaringen av at det hjelper å tilby et lyttende sinn. Til sist kommer kapitlet der han forteller inngående om flere lange behandlingsløp. Her er det også mye å lære.

Dette er ikke en perfekt bok. Noen vil synes det er for mange gjentakelser, andre vil irritere seg over feil i referanselista. Det bør rettes opp i nye opplag. Dette er imidlertid småpell: Først og fremst fortjener forlaget stor honnør for å ha utgitt boka. Og forfatteren varm takk for å ha gjort det store arbeidet å skrive den. For meg kjennes boka som en håndsrekning fra en mer erfaren kollega.

Bilde av Jon Morgan Stokkeland.
Foto: Privat. Billedtekst: Jon Morgan Stokkeland.

Om anmelderen:

Jon Morgan Stokkeland er spesialist i psykiatri, utdanningsansvarlig overlege og psykoterapiveileder ved Klinikk for psykisk helsevern, Stavanger universitetssykehus. Han er dr.philos. og tidligere lærer ved Institutt for psykoterapi.