I etterkant av styrets besøk hos Royal College of Psychiatrists i London høsten 2023, har temaet kollegaveiledningsgrupper vært på styrets agenda flere ganger. Etterutdanningsutvalget i foreningen har også diskutert muligheten for et slikt tilbud for norske psykiatere.
Kollegaveiledning i Norge
Flere andre land har det slik at psykiatere må delta på for eksempel kurs og i kollegaveiledningsgrupper for å beholde spesialiteten. Tematikken har vært diskutert i Norsk psykiatrisk foreningen i flere omganger, også før styrets tur høsten 2023.
Per i dag har foreningen ingen konkrete planer for å ta initiativet til resertifiseringsordninger, men Lars Lien, leder i Npf, synes likevel kollegaveiledningsgrupper kan være aktuelt å diskutere.
- Ja, jeg synes vi skal diskutere kollegaveiledningsgrupper. Mange av våre kolleger opplever å stå mye alene, noe som også kan gå utover trivselen. Å ha slike grupper vil kunne bidra til å redusere opplevelsen av å stå faglig alene.
Lien får støtte av Erik Johnsen, leder av Etterutdanningsutvalget i Npf.
- Selv om det ikke er fattet noe vedtak ennå, synes det å være konsensus i Etterutdanningsutvalget om at kollegaveiledningsgrupper er noe vi bør satse på.
Ifølge den irske psykiateren Ciaran Corcoran, kan kollegaveiledningsgrupper bidra til å forebygge grenseoverskridelser og annen uheldig praksis. Lars Lien er enig.
- For at gruppene skal virke forebyggende, er det nok likevel behov for at deltakelsen blir obligatorisk.
Erik Johnsen synes også at sammenhengen høres sannsynlig ut, men tror at det kan bli vanskelig å komme til målet med frivillig deltakelse.
- Jeg tror at gjennomgående deltakelse må være en forutsetning. Ellers ser jeg for meg at det kan bli en negativ seleksjon, der de som reelt sett har størst behov for kollegaveiledning, velger dette vekk.
I motsetning til i Australia, New Zealand, Storbritannia og Irland, er det i Norge Helsedirektoratet og de regionale utdanningssentrene ved RHFene som har ansvaret for utdanning og godkjenning av spesialister i psykiatri. Lars Lien mener det likevel kan være aktuelt for Npf å ta initiativ til kollegaveiledningsgrupper, med eller uten samarbeid med helsemyndighetene, og får støtte fra lederen i Etterutdanningsutvalget.
- Jeg tenker vi kan gjøre det uten Hdir fordi det er snakk om etterutdanning. Etterutdanning er vel egentlig RHFene og HFene sitt ansvar – i tillegg til den enkelte psykiater. Her kan Npf derfor ha en rolle, gjerne i samarbeid med sykehusene og tillitsvalgte slik at det settes av tid til veiledningen. Npf vil muligens kunne ha en rolle knyttet til opplæring og innhold i veiledningsgruppene, mener han.
Kollegaveiledningsgrupper i Irland
Kollegaveiledningsgrupper er i Irland en viktig komponent i den kontinuerlig faglige og profesjonelle utviklingen som anbefales for alle psykiatere. Selv om gruppedeltagelsen ikke er obligatorisk, anbefaler the Medical Council alle å delta. The Medical Council er tilsynsorganet for leger i Irland, og har en lovpålagt rolle mht å fremme høyeste faglige standarder blant leger i landet. Rådet fastsetter standarder for medisinsk utdanning og opplæring og følger opp ambisjonen om livslang læring og ferdighetsutvikling for leger gjennom å sette krav til faglig kompetanse.
College of Psychiatrists of Ireland, profesjonsforeningen for psykiatere, anbefaler at deltakere i «Professional Competence Scheme» - utdanningsprogramene deres - er medlemmer av kollegaveiledningsgrupper. Colleget har oversikt over alle kollegagrupper som finnes i landet. Kollegaveiledningsgruppene inngår i CPD-ordningen (CPD= kontinuerlig profesjonell utvikling) og deltakelse gir CPD-poeng.
Kollegaveiledningsgruppene vurderes å bidra til forbedring av klinisk praksis og til kontinuerlig utvikling av profesjonell kompetanse.
Npf har vært i kontakt med psykiater Ciaran Corcoran, en irsk kollega som er psykiater innen rehabiliteringspsykiatri og klinisk direktør for en psykiatrisk tjeneste i Irland. Han er også leder for faglig kompetanse ved College of Psychiatrists of Ireland og koordinerer en kollegaveiledningsgruppe for psykiatere. Han har svart på ti spørsmål fra Npf:
1. Er deltakelse i kollegaveiledningsgrupper obligatorisk for alle psykiatere?
- Nei, deltakelse er frivillig.
2. Er det vanlig å bli med i en slik gruppe under spesialisering, eller begynner det vanligvis etter fullført spesialisering?
- Vanligvis blir psykiatere med i gruppene etter fullført spesialisering, men det er egentlig ingen grunn til å ikke bli med allerede under spesialisering.
3. Hvordan går interesserte psykiatere fram for å bli med i en gruppe?
- En psykiater kan starte en egen gruppe på sitt arbeidssted, eller de kan kontakte College of Psychiatrists of Ireland, som kan sette dem i kontakt med en eksisterende gruppe i nærheten.
4. Er det noen form for ekstern veiledning, eller er gruppene basert utelukkende på kollegaveiledning?
- Det er vanlig å følge retningslinjene som er skissert på nettsiden til College of Psychiatry eller Royal College of Psychiatrists. Dette kan være nyttig. Og også dette.
5. Er disse gruppene et livslangt engasjement?
- Nei, man kan slutte i gruppen når man ønsker det.
6. Hva tror du er den viktigste delen av å delta i slike grupper?
- Å ha et ikke-dømmende, trygt rom med psykologisk trygghet.
7. Tror du gruppedeltakelse kan bidra til å forhindre for eksempel grensekryssende atferd, dårlige praksis og andre uønskede aktiviteter?
- Absolutt. Alle psykiatere kan i verste fall gradvis utvikle atferd som til slutt kan være grensebrytende, selv om det ikke er ment slik i utgangpunktet. Gjennom diskusjoner i gruppen kan man få innsikt i hva man holder på med på en trygg måte.
8. Er du personlig en del av en slik gruppe (eller har vært det)? Hvis ja, kunne du dele noen tanker om din erfaring med deltakelse?
- Jeg har vært koordinator for en lokal kollegaveiledningsgruppe lokalt i mange år. Det er en flott mulighet for psykiatere å diskutere saker i et trygt miljø.
9. Har du noen tanker om hvorvidt gruppene bør være frivillige eller obligatoriske?
- Jeg synes helt klart at gruppene bør være frivillige. Obligatoriske grupper kan gi en opplevelse av tap av autonomi.
10. Vil du anbefale at Norge starter slike grupper?
- Ja, absolutt. Jeg ville vurdere å gå fram på følgende måte:
(a) Etablere en pilotgruppe for å få en følelse av hvordan opplegget fungerer.
(b) Utvikle et policydokument/et sett retningslinjer.
c) Sørge for at deltakerne får etterutdannings-/kurspoeng for hver gang de deltar.
Kollegaveiledningsgrupper i Australia og New Zealand
The Royal Australian and New Zealand College of Psychiatrists (RANZCP) har også et CPD-program som alle leger må følge (CPD= Continuing Professional Development). Programmet tar sikte på å oppfylle de årlige kravene som settes til hva leger må gjennomføre for å opprettholde retten til å praktisere som spesialist. Det er the Medical Board of Australia som setter kravene. Per i dag er kravet satt til 50 timer CPD-aktiviteter i året.
Kollegaveiledning inngår i den delen av CPD-programmet som kalles «Performance review», altså evaluering av fagutøvelsen. Kollegaevalueringsgrupper har eksistert i nesten 40 år i Australia, ifølge president i RANZCP, dr. Elisabeth Moore (se vedlegg). Hun forteller videre at over 90% av alle medlemmer av RANZCP deltar i minst en slik gruppe. Hver psykiater har sin egen portal for kontinuerlig utdanning på nettsidene til colleget.
Gruppene danner seg selv og møtes regelmessig for å diskutere saker i et trygt, konstruktivt og støttende miljø. Informasjon om gruppene finnes på RANZCP sine nettsider.
Kollegaveiledning i Storbritannia.
Royal College of Psychiatrist I Storbritannia har også krav til CPD, og tilbyr blant annet e-læringsprogrammer slik at psykiatere i Storbritannia kan holde på med nødvendig etterutdanning. Interesserte kan lese mer her.
Ledelse, liv og lære
Ved Nidelv DPS i Trondheim, tidligere Tiller DPS, har overlegene i mange år møttes månedlig for felles faglig fordypning. Tilbudet kalles naturlig nok for Felles Faglig Fordypning for Overleger, eller FFFO.
Marit Sødal er en av overlegene som har vært med i FFFO i mange år. Hun har i dag koordinatoransvaret for tilbudet. Hun har arbeidet ved DPSet siden det ble etablert i 2003.
- Fra jeg begynte i 2003, til hun gikk av med pensjon i 2023, hadde jeg Anne-Lise Løvaas som sjef. I sine år som leder hadde hun fokus på å rekruttere og beholde fagfolk. Hun forstod at leger var viktige for virksomheten, og hun forstod også betydningen av trivsel og muligheter for fagutvikling.
Løvaas skrev en artikkel i Overlegen 3 – 2016 med tittelen «Fagutvikling – et lederansvar». Der kan man lese om hennes ledelsesfilosofi.
I ingressen til artikkelen skrev Løvaas:
Min viktigste oppgave som leder er å sørge for best mulig behandling til våre pasienter. Jeg vet ikke om en bedre måte å gjøre det på enn å prioritere fagutvikling og rekruttere dyktige fagfolk, for våre pasienter fortjener det beste vi kan tilby av faglig kvalitet.
Felles Faglig Fordypning for Overleger
Ordningen på Nidelv DPS kom til i 2011.
- DPS-sjefen ba om å få delta på vår faste legelunsj, som vi hadde en time annenhver tirsdag. På det tidspunktet var det mange overleger som sa at de i svært liten grad fikk benyttet den avtalefestet fordypningstiden på 200 timer pr år. Dette hadde sjefen fanget opp, og nå ville hun diskutere saken med oss.
Løvaas var ifølge Sødal skeptisk til et forslag som ble fremmet om at overlegene skulle tilbringe tid i arbeidstida, hjemme.
- Hun spurte isteden om hva ledelsen kunne bidra med slik at overlegene fikk benyttet fordypningstiden på en god måte. Hun spurte om en hensiktsmessig ordning kunne være å sette av tid til felles fordypning, for eksempel en ettermiddag i måneden. Da legegruppen var klar på at noe slikt måtte foregå utenfor DPSet for å unngå uunngåelige forstyrrelser, tilbød hun lunsj og møterom på et hotell i nærheten en gang i måneden.
Legegruppen takket ja til tilbudet, og ønsket å prøve ut ordningen.
- Første samling var 30.september 2011, og bortsett fra et opphold under pandemien, har ordningen vedvart til dags dato. Det sier vel noe om at ordningen har vært, og er, verdsatt.
Møtedagen ble etter hvert endret fra fredag til tirsdag etter ønske fra leger ved døgnpostene.
- Det har hele tiden vært opp til legegruppen å bestemme innholdet i fordypningstiden. Vi kan invitere kolleger fra andre spesialiteter for undervisning/drøfting, f.eks. farmakolog, kardiolog, endokrinolog eller russpesialist. Vi kan referere fra kurs og konferanser vi har vært på, og vi drøfter krevende kliniske problemstillinger. Vi kan også ta opp arbeidsforhold, etiske dilemma osv. Vi har aldri manglet relevante temaer og saker.
Sødal tror at ledelsen fortsatte å legge til rette for tilbudet fordi de forsto at et slikt tiltak kunne være «vinn-vinn» for både overlegene og DPSet.
- Jeg tror FFFO har vært et viktig kollegialt fellesskap som har fremmet både trivsel og faglighet. FFFO har nok hatt betydning både med tanke på å rekruttere og beholde overleger. Ordningen har også sikret et minimum av fordypningstid og strukturert tiden som brukes til fordypning.
Praktisk gjennomføring
En av overlegene påtar seg ansvaret for planlegging og innkalling. For tiden er det Marti Sødal.
- Samlingen legges primært til den tredje tirsdagen i måneden for å ha en viss forutsigbarhet og for å unngå kollisjon med LISenes felles fordypning. LISene har etter hvert fått samme ordning for seg. Datoer justeres naturlig nok noen ganger for å unngå ferier og høytider.
Koordinator sender ut oversikt over datoer for planlagte FFFO i begynnelsen av hvert semester, og sender i tillegg ut invitasjon med påmeldingsfrist noen uker før hvert enkelt treff.
- Purring dagen før påmeldingsfrist har gjentatte ganger vist seg å bidra til økt deltagelse, og påmelding går til administrasjonskoordinator, en driftig dame ansatt i administrasjonen. Hun sørger for bestilling av rom og lunsj til riktig antall.
Utbytte av FFFO
Marit Sødal mener hun har hatt stort utbytte av å delta i FFFO.
- FFFO øker opplevelsen av å være del av et fellesskap. Man blir bedre kjent med kolleger på tvers av avdelinger. FFFO gjør også at man får mer ro til å snakke om ulike tema, og dialogene som oppstår er svært lærerike.
I forbindelse med Npfs henvendelse, har Sødal også innhentet kommentarer fra kollegene i FFFO.
- Det de sier om FFFO, er at tilbudet gir «Mer kontakt og fellesskap med overleger på andre enheter», de er «Blitt bedre kjent med kolleger, mer fellesskap, lettere samarbeid og «Drøfte vanskelige problemstillinger, beslutningsstøtte».
En kollega svarte «Opplevelse av verdsettelse fra ledelsen av vårt arbeid som overleger», en annen skrev «Faglig oppdatering», en tredje «Enkel måte å komme litt bort og tenke mer overordnet» og andre igjen «Motivasjon for fortsatt ansettelse og innsats» og «Svært nyttig forum for å diskutere krevende kasuistikker og spesifikke tema aktuelt i klinikk for overleger».
Den siste overlegen understreket videre at fleste overleger i et DPS sitter mye alene, og ofte er eneste overlege i behandlingsgrupper med andre fagpersoner, som psykologer, sykepleiere, sosionomer, fysioterapeuter, ergoterapeuter, jobbspesialister og så videre. Å ha et forum med overlegekolleger der en kan diskutere legespesifikke tema, både fag og rolle, oppleves godt.
Overlegene som deltar i FFFO opplever også at forumet bidrar til bedre forståelse for hvordan kolleger i andre enheter enn den de selv arbeider i har det, og at forumet senker terskelen for å kontakte kolleger for ad hoc drøftinger.
- Vi overlegene vet om hverandre, og blir kjent med hvem som kan mest om hva.
Sødal anbefaler FFFO ordningen til kolleger andre steder og får støtte fra flere av overlegene i fellesskapet. Flere av gruppedeltakerne mener tilbudet i tillegg til å bidra til trivsel og faglig oppdatering kan bidra til å trygge kolleger i etisk vanskelig situasjoner.
- Etiske problemstillinger og rammer for pasientkontakt har vært tema flere ganger. Om forumet kan forebygge grenseoverskridelser, er vanskelig å svare på, men tematikken er ikke irrelevant.