Psykologidrømmen
Else Malthe-Sørenssen trodde hun skulle bli psykolog. Etter en bachelor i psykologi ved Universitetet i Liverpool, var planen å ta en master i helsepsykologi.
- Løpet var egentlig lagt. Men jeg hadde mange venner som studerte medisin på den tiden. Etter hvert syntes jeg det de snakket om virket mye mere interessant for meg.
Psykologistudiet hun gikk på, var innrettet mot forskning, og Malthe-Sørenssen syntes det ble lite konkret.
- Jeg tror ikke jeg på den tiden var moden for all teorien og den noe filosofiske tilnærmingen på psykologistudiet. Jeg ble tiltrukket av medisinstudiets mer faktabaserte og praktiske undervisning, og det helhetlige synet på mennesket.
Det ble ingen master i helsepsykologi, men isteden medisinstudiet ved Universitetet i Oslo.
- Jeg stortrivdes. Som student hadde jeg planer om å velge gynekologi som spesialitet, selv om jeg syntes psykiatri var interessant. Tenkningen og tilnærmingen i psykiatrifaget tiltrakk meg – jeg har alltid undret meg mye over hvorfor vi er som vi er og gjør som vi gjør.
Kommuniserte som en usikker mor
Kullet Malthe-Sørenssen gikk på, hadde tidlig i studiet undervisning i kommunikasjon. I grupper skulle de øve på å formidle dårlige nyheter til pasienter. Malthe-Sørenssen hadde en erfaren, kjent psykiaterkollega som veileder.
- Etter å ha formidlet en imaginær kreftdiagnose til en medstudent, sa han til meg «Du må ikke framstå som en usikker mor».
Malthe-Sørenssen opplevde det både uvant og rart å få en slik tydelig tilbakemelding, og skjønte der og da ikke helt hva det var han hadde observert.
- Etter hvert skjønte jeg hvor usedvanlig god den tilbakemeldingen egentlig var. Jeg har tenkt mye på den i ettertid. Jeg satt der nok framoverlent med usikkert blikk og oppsperrede øyne. Det hadde ikke vært bra i en reell situasjon. Sånne ting er blant de kuleste med psykiatrifaget – at vi kan se og lære mye som kanskje ikke er like selvsagt i andre spesialiteter.
Tredelt turnus, med psykiatritjeneste i Ålesund, bidro også til å så en spire om psykiatri som spesialitet, selv om det skulle gå mange år før Malthe-Sørenssen valgte den veien.
Modum bad og veien videre
Etter turnus fikk hun et vikariat i allmennpraksis, og fortsatte i det feltet i noen år.
- Jeg trivdes godt med faget, men ikke så godt med å sitte alene. Jeg hadde kolleger, men vi jobbet jo mest hver for oss. I tillegg var det kostbart å være selvstendig næringsdrivende, og jeg syntes at vi ble pålagt stadig mer ansvar og administrative oppgaver som jeg syntes var lite givende.
Hun bestemte seg for å forlate fastlegelivet da hun var i foreldrepermisjon med barn nummer to. Mens hun tenkte på hvor veien videre skulle gå, jobbet hun som sykehjemslege. På det tidspunktet dukket det opp et vikariat på Modum bad. Året kunne brukes som sideutdanning i allmennmedisinspesialiteten, men ga også muligheten til å begynne på en spesialisering i psykiatri.
- Etter kort tid var jeg ikke lenger i tvil om at jeg ønsket å bli psykiater. Jeg fortsatte på poliklinikken, og var også på avdeling for spiseforstyrrelser. Det ble starten på et spesialiseringsløp i psykiatri i Vestre Viken hf.
Hun var i tillegg på Kongsberg DPS, Lier, Blakstad og Drammen DPS i løpet av spesialiseringen.
Avklare og fordele
I løpet av spesialistutdanningen erfarte Malthe-Sørenssen at hun trivdes spesielt godt i posisjoner hvor hun kunne bidra til å avklare akutte situasjoner.
- Jeg trives godt med å møte mennesker i krise og med å bidra til å finne ut hvordan de kan få videre hjelp, enten hjelpen er å finne innen psykisk helsevern eller andre steder. Noen vi møter i psykisk helsevern trenger kanskje ikke først og fremst helsevesenets tjenester, og kan ha god nytte av at vi hjelper dem til å skille mellom ekte og tenkte problemer.
Da hun for to år siden fikk jobb som seksjonsoverlege på en stor psykiatrisk avdeling, opplevde hun å få drømmejobben. Det var en jobb hun hadde lyst på, og som hun trivdes godt i.
- Jeg hadde det overordnede ansvaret for pasientflyten, som det heter. Jeg skulle fordele spesialistressursene, ha det overordnede blikket og i tillegg fylle en av spesialistrollene med tanke på pasientvurdering og behandling.
I ettertid tenker hun at jobben og ansvaret var for stort for én person. For Malthe-Sørenssen førte arbeidsbelastningen til at hun i fjor sommer ble utbrent.
Plutselig sa det stopp
Selv om hun trivdes med arbeidsoppgaver og kolleger, begynte hun på et tidspunkt å lese stillingsannonser. Hun lurte også på å bytte spesialitet til psykofarmakologi eller ta en ph.d., uten at hun helt klarte å ta inn over seg hva denne søken etter noe annet egentlig betydde. Arbeidsdager på opptil 10-14 timer, gjerne syv dager i uka, begynte å tære på kreftene, og hun ble gradvis mer desperat etter en endring.
- Jeg stod opp halv seks hver dag for å få unna en del av papirarbeidet før arbeidsdagen egentlig startet. Så var jeg gjerne på jobb til 17-tiden før jeg reiste hjem. Etter en kjapp middag, satte jeg meg med DIPS for å skrive ferdig dagens vurderinger, og ble ferdig i tid for å pusse tenner og stupe i seng. Barna mine trodde jeg hadde vakt hver dag i en periode, og sluttet å spørre meg om ting jeg tidligere hadde hatt kontroll på hjemme. De var rett og slett ikke vant til at jeg var der, hverken fysisk eller mentalt.
Utbrentheten kom snikende
- Jeg merket symptomer i lang tid. Jeg sov gradvis mindre og mindre om nettene, kombinert med at jeg jobbet mer og mer for å bli ferdig så jeg kunne få hvile. Det føltes stadig som jeg brygget på en forkjølelse. Innimellom måtte jeg ta en dag hjemme på sofaen, overbevist om at jeg var i ferd med å bli syk, men neste dag var det bare å komme seg på jobb igjen. Jeg ser jo nå at det var ingen varig løsning å holde på sånn. Men jeg likte jo både jobben, kollegene og pasientene. Jeg hadde en god dialog med ledelsen, men fordi jeg ikke helt klarte å forstå selv hva som var i ferd med å skje, var det ingen av oss som klarte å ta de riktige grepene.
En dag sa det plutselig stopp
- Jeg var på jobb. En LIS kom innom med en helt vanlig problemstilling, men jeg klarte ikke å tenke ut en eneste fornuftig løsning Jeg måtte bare si «jeg vet ikke». Etterpå begynte jeg å gråte. Det var fullstendig stillstand i hjernen, jeg fungerte ikke mer.
Hendelsen skjedde en fredag, og i løpet av helgen innså Malthe-Sørenssen at det ikke ville være mulig for henne å gå på jobb på mandag.
- Jeg hadde masse indre uro, sov ikke, og kjente på et ekstremt ubehag over hele situasjonen. Jeg husker jeg lurte på hva i all verden jeg skulle gjøre hvis jeg ikke skulle gå på jobb? Og hvordan skulle det gå med kollegene?
Hos fastlegen foreslo hun selv en ukes sykmelding og så tilbake på jobb i 50% uken etter. Både fastlegen og nærmeste leder overbeviste henne om å ta seg bedre tid.
- Jeg trengte nok at begge var så tydelige. Og de hadde rett. Jeg er overrasket over hvor lang tid det faktisk tok å komme til hektene igjen. Jeg har brukt 7-8 måneder. I ettertid har jeg snakket med flere som har opplevd det samme som meg, og alle har samme erfaring med tanke på tiden det tar.
Underveis var hun redd for at hun ikke gjorde nok for å komme ut av utbrentheten igjen. Tanken «tenk hvis jeg ikke blir frisk» dukket opp og opplevdes skummel, men hun klarte heldigvis å legge den fra seg.
- Jeg gjorde jo egentlig ingenting. Tok bare en dag av gangen. Og plutselig var jeg over utbrentheten og kreftene kom tilbake.
Hun erfarte også hvor fysisk utbrenthet kjennes.
- Jeg hadde mange somatiske symptomer, og kroppen føltes utslitt. Jeg fikk melkesyre bare jeg skulle gå opp trappen. Det var ingen god følelse.
«God bedring»
Else Malthe-Sørenssen opplever at det er mye snakke om utbrenthet i media for tiden.
- Det er godt å ikke være den eneste som har opplevd det, men samtidig bekymrer det meg at vi er mange.
Hun tenker at det blir feil å se på utbrenthet kun som et individuelt problem.
- Da folk ønsket meg «god bedring, håper du bli frisk snart», ble jeg egentlig litt provosert, selv om jeg selvfølgelig satte stor pris på tanken bak. Å gjøre overbelastning til et individuelt problem, blir for enkelt. Vi må ikke legge alt på individuell sårbarhet hos oss «stakkarer» eller «flinke piker» som blir utbrent, men tenke at utbrenthet er en slags yrkesskade.
Malthe-Sørenssen opplever ikke seg selv som en som skulle presterer på alle arenaer.
- Nei, hos oss tok mannen min alt på hjemmefronten. Var det behov for en kake på et arrangement barna var med på, leverte jeg gjerne en pose ferdigkjøpte kanelgifler. Jeg vasker ikke vinduer og lever generelt fint med «godt nok».
Hun tenker at det rett og slett ble arbeidsmengden som ble for stor.
- Det bekymrer meg at det er så mange leger som har en tilsvarende arbeidssituasjon, der det ikke er samsvar mellom arbeidsoppgaver og forventninger på den ene siden, og tiden man har til rådighet på den andre siden. Altfor mange møtes med at de må løse denne utfordringen på egen hånd. Da blir det en veldig ensom tilværelse, der man får inntrykk at av det er en selv som er problemet. Hvis problemet løses med at den enkelte bare må tåle belastningen eller finne seg en annen jobb hvis det blir for tøft, blir ingenting bedre på sikt. Jeg tror vi må ha en mye bedre dialog omkring levelige arbeidsvilkår både på system- og individnivå.
Både mellom kolleger og mellom ledere og medarbeidere håper hun det kan være rom for å være ærlige.
- Hvis vi klarer å fortelle hverandre at «nå er det for mye for meg» uten å bli møtt med «det var verre før» eller «det er ingenting vi kan gjøre», er det en god start. Å snakke sammen om oppgavefordeling og legge til rette for avspasering når noen trenger det, er enkle, men virksomme tiltak. Det er også lettere å tåle ekstra tøffe perioder hvis man vet at det er mulig å si ifra og at man da kan forvente å bli tatt på alvor. Ledere er nødt til å lytte og gå i dialog med medarbeiderne for å finne løsninger.
Hjelpsomme tilbud
I begynnelsen av sykmeldingen, orket ikke Malthe-Sørenssen å snakke med noen. Hun følte at hun ikke hadde noe å snakke om. Hun erfarte også en kynisme og tap av tro.
- Det var en ubehagelig opplevelse. Mens jeg var lengst nede, mistet jeg troen på helsevesenet generelt og på psykiatrien som fagfelt. Jeg fikk tanker som «alt vi holder på med er tull og feil, hva er vitsen. Dette kan jeg ikke stå for». Det var en fæl følelse. Jeg hadde jo brukt halve livet på utdannelse og spesialisering, og plutselig kjentes alt bortkastet.
Litt ut i prosessen fikk hun god hjelp av en psykolog i bedriftshelsetjenesten.
- Han var veldig flink til å hjelpe meg til å forstå at kroppen min forsøkte å gi meg beskjed om at der var blitt for mye. «Du har ikke hørt etter», sa han. «Nå må du høre etter». Det var nyttig. Jeg hadde 4-5 samtaler spredt utover.
Tidligere hadde Malthe-Sørenssen vært i kontakt med Villa Sana ved en annen anledning. Det var planen denne gangen også.
- Jeg vil råde alle til å benytte rådgivningstilbudet der. Det er virkelig gull verdt, og ofte akkurat det man trenger. Av ulike årsaker ble det ingen tur dit for meg denne gangen, men det var en trygghet å vite at jeg kunne benytte tilbudet igjen ved behov.
Å snakke med gode kolleger, venner og familie var til stor hjelp i den tunge perioden.
- Det var fint for meg å være sammen med gode mennesker. Å gå tur med hundene var også en bra aktivitet. Og ikke minst var det godt å spise middag med familien uten at DIPS ventet på meg etterpå.
Nå har Malthe-Sørenssen det bra, og hun kjenner seg arbeidsfør igjen. Sykmeldingsperioden er avsluttet. Hun tror hun har kommet klokere ut av den prosessen hun har vært igjennom.
- Jeg har blitt mere bevisst på hva som er viktig for meg, og hva jeg har behov for. Det var også godt å kjenne at kynismen forsvant, og at jeg har fått tilbake et mer nyansert syn på helsevesen og psykiatri. Jeg har fått tilbake troen på det som er bra!
Faglig engasjement
En behandlingstilnærming Malthe-Sørenssen har sterk tro på, er ACT (Acceptance and Committment Therapy).
- Jeg har en del erfaring med ACT og videreutdanning i BET (Basal Eksponeringsterapi), og har nylig begynt på 2-årig masterclass i metakognitiv terapi. Det jeg liker med disse tilnærmingene, er at man arbeider for at pasienten skal ha ansvaret for seg selv og i mindre grad institusjonaliseres og gjøres «avhengige» av oss helsepersonell. Da må vi sammen med pasientene være mer opptatt av hva som er viktig for dem i deres liv, hvilke ressurser de har, og vi må vise at vi har tro på at de kan klare seg selv.
Hun synes mye behandling i psykisk helsevern likner på brannslokking, og mener vi burde satse mere på å jobbe over tid med å støtte folk i arbeidet med å ta ansvar for sine egne liv.
- Dette er man ofte flink til å ha fokus på med de aller sykeste, men vi driver nok dessverre og skaper nye langtidssyke pasienter hele tiden, med noen av tingene vi gjør. Det er en av de tingene jeg ikke liker med psykisk helsevern.
Hun har lenge lekt med tanken på å gjøre noe litt annet enn en typisk psykiaterjobb en eller annen gang i fremtiden. I sykemeldingsperioden fikk denne tanken modne seg litt mer, og ønsket om å være en som formidler og driver folkeopplysning ble mer fremtredende. Hun etablerte nettsiden livsstilspsykiater.no , som foreløpig er en blogg med innlegg om psykisk helse, fysisk aktivitet, kosthold og mindfulness. Planen er at hun om kort tid også gjennom nettsiden kan tilby kurs, foredrag og veiledning.
- Jeg har lyst til å tilby blant annet virkelighetsnære samtaler om hva det egentlig betyr «å stå i det» når livet er krevende.
På sikt håper hun å kunne være livsstilspsykiater på fulltid.
- Framover har jeg lyst til å arbeide mere med å ruste folk til livet. Kanskje jeg kan være et supplement til det som tilbys ellers. I Norge finnes det ingen «livsstilspsykiatere», men i USA og England er dette etablert, også innenfor offentlig helsevesen.
Hun er helt sikker på at vi psykiatere kan tilby en mer helhetlig tilnærming enn andre «livsstilsaktører».
- Det nytter for eksempel ikke å drive med kostholdsråd og slanketips uten å se på menneskers liv som en helhet. Når jeg leser om folk som snakker om å «passe på å mate mitokondriene» på riktig måte, tenker jeg vi er på feil kurs. Folk er blitt alt for opptatt av om den og den matvaren er sunn – kan vi spise kjøtt? Kan vi spise meierismør? Er det sunt? Er det ikke sunt? Alt mulig blir sidestilt og målt i sunnhet. Det er en grov forenkling av hva som skal til for å ha et godt liv.
Hun synes store deler av debatten knyttet til livsstil er unyansert, og at den lett blir polarisert.
- På den ene siden skrives det om farene ved å være overvektig. På den andre siden skrives det om at lov å spise hva man vil, og at fokus på mat og vekt er «fatshaming». Nyansene forsvinner. Jeg skulle ønske vi kunne få tydeligere fram at det ikke er vekten som sier noe om hvor sunn og frisk man er, uten å samtidig formidle at det bare er å spise boller med krem så ofte du vil.
Gjennom dialog med mennesker håper hun å kunne bidra til at de finner en god balanse i livene sine.
- Vi vet at fysisk aktivitet er et viktig element i behandling av psykisk lidelse, men akkurat hva som fungerer for den enkelte er jo individuelt. Der tror jeg vi psykiatere må passe på at vi ikke melder oss ut, og lar fitnesscoacher og influensere stå for all folkeopplysning. Vi må få med oss pasientene våre på å eksperimentere, teste og evaluere, både effekt av fysisk aktivitet, medisiner og andre tilnærminger. Jeg er opptatt av at vi må unngå skråsikkerhet, men bevare en nysgjerrighet og vilje til å prøve og feile og få med oss pasientene våre på den samme tilnærmingen – og av og til lykkes.
Malthe-Sørenssen er også opptatt av mennesker med alvorlige psykiske lidelser og dere livsstil/livsmuligheter.
- I møte med mennesker med alvorlige psykiske lidelser håper jeg å kunne bidra til at mennesker får bedre forståelse for hvordan ting henger sammen, og kanskje kan jeg inspirere dem til å ta opp livsstilsspørsmål med sine behandlere i psykiske helsevern. Jeg tror dessverre at det av og til kan bli vanskelig for pasienter å ta imot råd om livsvalg fra den samme psykiateren som gir medisiner mot deres vilje. Kanskje kan jeg bidra til bedre forståelse og dialog?