Femte generasjons lege
Det var først helt mot slutten av videregående at Øyvind Rø innrømmet at også han ønsket å bli lege.
- Det var nesten pinlig å si at jeg tenkte på medisin. Jeg kommer fra en legefamilie, og er femte generasjons medisiner. Men det var altså slik at jeg hadde lyst til å studere medisin, jeg også. Mitt opprør ble vel at jeg ikke ble kirurg, men psykiater.
Han var ikke spesielt imponert over studiet.
- Jeg opplevde at hvis man var i stand til å pugge gikk det greit. Jeg savnet mere refleksjon. Inspirasjonen til å bli psykiater kom blant annet fra en onkel som var psykiater i Finland. Han drev Balint veiledningsgrupper for primærleger, inspirert av Tavistockklinikken, og var psykoanalytisk orientert. Jeg synes det han drev med virket svært spennende, men opplevde at noen av de psykoanalytiske tolkningene ble litt vel spekulative.
I tillegg til det han fikk vite om onkelens arbeid, fikk Rø en introduksjon til psykiatri gjennom tre måneders tjeneste i løpet av turnustiden i Sverige.
- Min kone er svensk, så vi bodde i Sverige under turnustjeneste og de første årene etterpå. En av veilederne mine foreslo psykiatrispesialisering for meg, og det ble til at jeg søkte en utdanningsstilling i psykiatri etter turnus.
Interesse for mennesker
Som medisinstudent i Bergen, jobbet Rø både på psykiatrisk klinikk og på onkologisk avdeling. Noe av det som gjorde sterkt inntrykk i møtet med mennesker rammet av alvorlig kreft, var hvor ulik stemning det kunne være på rommene hos dem som var døende.
- I noen rom opplevde jeg dirrende frykt, mens på andre rom hvilte en ro over alle tilstedeværende. Jeg synes fremdeles det ville være interessant å undersøke nærmere hva som gjør at mennesker møter døden på så ulike måter, og hva som påvirker oss i livets slutt. Det blir neppe et forskningsprosjekt ut av det for min del nå, men det er kanskje slik at sånn som man møter livet, møter man også døden?
Interessen for mennesker og menneskelige reaksjoner tok han med seg videre i yrkeslivet. Etter et par år i svensk psykiatri, som han opplevde som biologisk orientert, hadde han lyst til å prøve noe annet.
- I første omgang tenkte vi at vi skulle gjøre noe annet i ett år. Jeg hadde hørt om Modum Bad, og så frem til å tilbringe et år som lege i utdanningsstilling ved institusjonen.
Både Rø selv og familien trivdes, og det ene året ble til 18. Det var i løpet av tiden på Modum Bad at interessen for spiseforstyrrelser vokste fram.
Fra somatisk ansvarlig til forsker
På Modum Bad skulle Rø være somatisk ansvarlig for pasientene med spiseforstyrrelser.
- Det var mye nytt for meg på Modum Bad. Tidligere i spesialiseringen min i Sverige hadde jeg blitt fortalt at det ikke skulle være mer enn to pasienter med spiseforstyrrelser på en avdeling, for ellers ble det bare problemer. På Modum Bad var det grupper med syv.
I begynnelsen var han ikke terapeut for pasientgruppen, men skulle følge opp fysisk helse og vekt.
- To timer av min arbeidsuke var satt av til formålet. I ettertid kan jeg se at alt omkring veiing var krevende, og at oppgaven kanskje derfor ble «satt bort» til assistentlegen? Det var i hvert fall svært tydelig for meg allerede da hvor sterke reaksjoner som var knyttet til tallene vekten viste.
Selv om to timer ikke var mye tid, opplevde Rø at han som doktor var en viktig person i pasientenes øyne.
- Som medisinsk lege tror jeg man kan både ta på og snakke om kropp på en litt annen måte enn i terapien ellers.
Han husker fortsatt mange av pasientmøtene fra den første tiden på Modum Bad, selv om 30 år er gått.
- Selv om hovedjobben min var en annen, gjorde møtet med disse syv menneskene med anoreksi sterkt inntrykk. De var alle flotte personer som var helt fanget i sykdommen.
Gjennom spesialiseringsløpet i psykiatri jobbet han i ulike avdelinger, inkludert familieavdelingen på Modum Bad, og var også på Lier ett år.
- Senere ble jeg spurt om å evaluere behandlingsopplegget for spiseforstyrrelser ved Modum Bad, og begynte med det på heltid. Det er over 25 år siden nå. Siden det har behandling av og forskning på spiseforstyrrelser vært mitt felt.
Hjemmebesøk og doktorgrad
I 2005 disputerte Rø for sin ph.d. Tematikken var hvordan det egentlig går med mennesker som har mottatt behandling for spiseforstyrrelser.
- Det var et klinikknært prosjekt, og en del av studien ble gjennomført ved at jeg reiste hjem til tidligere pasienter for å se hvordan det gikk med dem. Det var en svært interessant erfaring. På en måte ble rollene snudd om når jeg var på deres hjemmebane. Jeg merket meg særlig om de lagde mat til meg eller ikke, og om de spiste sammen med meg dersom de hadde lagd mat.
Et hele tiden tilstedeværende dilemma for Rø var om han skulle be de tidligere pasientene om å veie seg før eller etter evalueringssamtalen.
- Veiingen var jo endel av evalueringen. Jeg visste det og de jeg besøkte visste det. Hvis de veide seg først, ville de bli sittende og tenke på vekta hele tiden etterpå, men hvis vi ventet til slutt, ville tanken på veiing surre rundt i hodene deres under hele samtalen, tenkte jeg. Jeg fant aldri helt ut av hva som var klokest.
På Modum Bad ble det opprettet en egen avdeling for behandling av mennesker med spiseforstyrrelser. Rø ble avdelingens første leder, og hadde stillingen i tre år.
- Etter hvert fant jeg ut at jeg ville få brukt kompetansen min bedre som ren fagperson. Lederjobben var jeg sikker på at andre kunne gjøre like godt. Jeg trivdes bedre da jeg gikk tilbake til forskning og klinisk arbeid.
For 12-13 år siden, begynte Rø som leder for et forskningsteam ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser (RASP) på Oslo universitetssykehus, og fikk bistilling som professor II ved Universitetet i Oslo.
- Det har alltid vært viktig for meg å jobbe klinisk ved siden av forskningen. I de periodene jeg ikke har gjort det, har det vært et savn.
Ønsket om nærhet til pasienter og klinikk er også motivasjonen bak jobben som psykiater ved Olympiatoppen.
- Jeg har hatt den jobben i rundt tre og et halvt år. Ikke alt handler om spiseforstyrrelser der, men erfaringen min fra arbeidet med spiseforstyrrelser kommer til nytte. Jeg vil gjette at omtrent halvparten av samtalene med idrettsutøverne der dreier seg om tematikk knyttet til mat og vekt.
Ble advart
Da Rø gikk fullt inn i spiseforstyrrelsesfeltet, ble han advart.
- Jeg fikk høre at det er et krevende felt som man lett blir utslitt i. Etter å ha vært i feltet i mange år, mener jeg advarslene jeg fikk var overdrevne. Å stå i arbeidet over tid handler om å ha tilstrekkelig kunnskap og forståelse. I tillegg tror jeg det er avgjørende hva slags sammenheng man jobber i. Man trenger et godt kollegafellesskap. Det er klart det er tøffe tak iblant. Vi møter mennesker med kompliserte problemstillinger, og mange av pasientene lever liv hvor de ødelegger seg selv og sin egen kropp. Ofte handler det om liv eller død. Både blant pårørende og medarbeidere er det naturlig nok mye bekymring rundt pasientene.
«Kjærlig distanse» er Røs tips til hvordan håndtere behandlerlivet i feltet.
- Og så vil jeg ikke anbefale feltet til terapeuter som trenger mye bekreftelse på seg selv som terapeuter. Det kan overraske meg iblant på Olympiatoppen – mennesker som etter noen timer gir tilbakemelding om at samtalene jeg har hatt med dem har vært til nytte og at de har kommet seg videre. Den type tilbakemeldinger er ikke hverdagskost på RASP.
Mennesker som kommer til RASP, har ofte vært igjennom mange behandlingsforsøk andre steder tidligere. Behandlingen tar lang tid.
- Som veileder er jeg opptatt av bevisstgjøring omkring den følelsen av inkompetanse hos behandlere som lett kan dukke opp i møtet med alvorlig syke mennesker. Følelsen likner nok veldig på den som pasienten selv har.
Mennesker kan bli friske av spiseforstyrrelser, selv om det er et krevende arbeid. Hos noen snur sykdomsutviklingen raskt og etter få intervensjoner, mens for andre kan det ta mange år. Noen blir ikke friske og utvikler et langvarig og alvorlig sykdomsforløp.
- Min erfaring er at når pasienten selv kjenner at «sånn kan jeg ikke ha det. Jeg kan ikke bruke livet mitt på dette. Jeg må gjøre noe med det», da begynner det å gå riktig vei. Vår jobbe er å legge til rette for at en slik endring i tanker og følelser kan skje og å støtte pasienten i den jobben som må gjøres etterpå, gjennom tvil, ambivalens og tilbakefall.
Han er bekymret for at mange kommer sent til behandling.
Forskningsmillioner
Rø har ord på seg for å være en person som klarer å skaffe forskningsmidler.
- Ja, vi har fått store summer. I forfjor fikk forskningsteamet på RASP til sammen 40 millioner til ulike prosjekter. I tillegg var vi en avgjørende samarbeidspartner til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet som fikk 16 millioner til et forskningsprosjekt om mikrobiotika og anoreksi.
I et prosjekt skal familiebasert terapi for ungdom med spiseforstyrrelser sammenliknes med kognitiv terapi tilpasset spiseforstyrrelser.
- Familiebasert tilnærming er rådende over hele verden, men resultatene har så langt ikke vært imponerende. En tilpasset kognitiv behandling utviklet for spiseforstyrrelser for ungdom har også vist effekt. Om vi får til å sammenlikne slik vi ønsker, er vanskelig å si. Det har så langt vært vanskelig å rekruttere pasienter.
Rø har tro på kognitiv terapi.
- Over tid har jeg beveget meg mer mot kognitiv terapi fra en tidligere mer psykodynamisk tilnærming. Ingen kommer ut av en spiseforstyrrelse uten å endre atferd. Da må vi jobbe for å sette pasientene i stand til å klare atferdsendringen, og der er kognitiv tilnærming nyttig når den brukes på en klok måte. Og selvsagt er alliansen med pasienten avgjørende - som ved alle terapiformer
Det andre store prosjektet er en multisenterstudie som handler om å forebygge spiseforstyrrelser blant unge mennesker med diabetes. Prosjektet springer ut fra RASP og ledes av forsker Line Wisting, men har i tillegg med seg miljøer i USA og Nederland.
- I samarbeidsprosjektet med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet skal vi bl.a. undersøke hvordan tarmfloraen hos pasienter med anoreksi skiller seg fra tarmfloraen hos kontroller og se om endret tarmflora hos pasientene er assosiert med mage-tarm plager.
Prosjektet skal også undersøke atferdsendringer hos mus som får transplantert tarmflora fra pasienter.
- Jeg kjenner på et svært stort og tildels tyngende ansvar for å forvalte disse store pengesummene på en slik måte at vi kan få gitt noen svar. Det er ikke alltid jeg vet om gratulasjoner eller kondolanser er på sin plass ved mottak av midler.
Noe av usikkerheten i multisenterstudien er knyttet til rekruttering. Etter koronapandemien har antall barn og unge som oppsøker hjelp i BUP for spiseforstyrrelser gått ned. Rø opplever BUP´er som positive, men erfarer at klinikere generelt sett er overarbeidet og at det er høy turnover av behandlere.
- Å ta på seg ytterligere oppgaver knyttet til forskningsprosjekter synes uoverkommelig for mange i en travel hverdag, selv om de i utgangspunktet ønsker å bidra. Jeg er spent på om å vi klarer å få dratt prosjektet i land.
Nettverk og kollegafellesskap er viktig
Rø har i mange år vært en sentral person i nasjonalt nettverk for spiseforstyrrelser.
- Jeg har vært leder der i flere år. Det er gledelig å oppleve at nettverket har utviklet seg til å bli en møteplass for kunnskapsdeling. Tidvis kan spiseforstyrrelsesfeltet være preget av en viss konkurransementalitet. I et slikt nettverk er det viktig ikke å være «best», men å bidra til at alle kan bli gode.
Han kan bli oppgitt hvis kolleger i møte med en person med spiseforstyrrelse sier eller tenker «tidligere behandlere skjønte ingenting».
- Mye ser svært forskjellig ut i ulike faser av sykdommen. En person kan være kritisk syk under innleggelse ett sted, men framstå annerledes fem år senere. Jeg har møtt flere behandlere som har en mangel på respekt for kolleger andre steder og som selv mener de har funnet «løsningen». Det finnes ikke én løsning. Min holdning er at alle stort sett gjør så godt de kan ut ifra den kunnskapen og de forutsetningene de har i situasjonen. Så må vi være villig til å erkjenne at noen ganger tar vi feil og at det utvikles en uhensiktsmessig dynamikk rundt en pasient.
Spiseforstyrrelsesfeltet er svært fascinerende, mener Rø.
- Feltet inkluderer kultur, somatikk og det psykologiske. Det er helt nødvendig med en helhetlig forståelse og tilnærming.
Interessen og forståelsen for feltet forsøker han å formidle til medisinstudenter ved UiO og i undervisning av LIS i psykiatri.
Rø er også leder for Norspis, det første kvalitetsregisteret for psykiske lidelser i Norge. Det råder usikkerhet omkring registerets framtid.
- Det er vanskelig å få til strukturert datainnsamling, både teknisk, juridisk og menneskelig. Til høsten avgjøres registerets framtid. Jeg har større tro på register som kan bruke allerede innsamlet data og automatisere datafangsten enn de som krever spesiell innsamling av nye data.
Spiseforstyrrelser
Rø er opptatt av at spiseforstyrrelser er en gruppe lidelser, ikke bare anoreksi. For eksempel overspisingslidelser er tilstander det har blitt mer snakk om de siste årene. Rø mener det av og til kan være vanskelig å sette grenser for hvem som skal behandles i somatikken og hvem som skal følges opp i psykisk helsevern.
- Når er alvorlig overvekt «somatikk» og når er det «psykiatri»? Vi kan ikke snakke om differensiering uten å snakke om ressurser. Det er klart at det er psykologiske aspekter ved mange tilstander som uttrykkes i overvekt, men vi er nødt til å forsøke å lage tilbud på lavere nivå. Spesialisthelsetjenesten er ikke rigget for å ta imot alle med overvekt eller fedme.
Hans erfaring er at mange med spiseforstyrrelser har vonde erfaringer bak seg.
- Både overvekt og undervekt kan være forsøk på å gjøre kroppen mindre attraktiv, noe som kan springe ut fra erfaringer med overgrep og traumer. Spiseforstyrrelsen kan ha en funksjon i begynnelsen, men så tar biologien over. Det er også mange selvopprettholdene faktorer inne i bildet ved slike lidelser, og de synes jeg ofte får for lite oppmerksomhet.
Mange mennesker med spiseforstyrrelser har tilleggsdiagnoser, og tilstandene kan blir svært komplekse. Etter Røs mening er det lite hensiktsmessig å tenke om mennesker med spiseforstyrrelser at de «lurer og lyver», som han av og til hører blir sagt.
- Mennesker forsøker å håndtere livene sitt som best de kan. De prøver å overleve. I samtaler prøver jeg å minne meg på at det mennesket som sitter overfor meg er redd og skamfull. Jeg tror at hvis vi husker på det, er det lettere å møte dem med forståelse og la være å tillegge pasienten motiver.
Etter nærmere tretti år i feltet, opplever han det fremdeles som et privilegium å være med mennesker i deres prosesser mot et bedre liv.
- Det er flott å være vitne til at et menneske reiser seg og ser livet på en annen måte. Øyeblikk hvor pasienter våger å åpne seg og nærme seg selv på en annen måte enn ved å rakke ned på seg selv, de er viktige å ta vare på. Nærmere «hellighet» kommer man ikke.
Selvivaretakelse og systemfrustrasjon
Rø opplever at han har en givende arbeidshverdag.
- Jeg trives godt med arbeidsoppgavene mine, men jeg er ikke blant dem som kan si at jeg gleder meg til å gå på jobb hver eneste dag. Det gjør jeg ikke. Jobben medfører også tunge dager, krevende oppgaver og en økende byråkratisering.
Et arbeidsfellesskap å trives i er viktig for å ha det bra på jobb, også på de tunge dagene. På fritiden prioriterer han fysisk aktivitet.
- Jeg skal innrømme at jeg blir rastløs hvis jeg ikke får rørt på meg. Helst ute. Å gå på ski, for eksempel. Det liker jeg veldig godt.
I tillegg vektlegger han gode relasjoner.
- Å være sammen med mennesker som forstår hva jeg står i, er til god støtte. Alle vi mennesker er sårbare og trenger å bli sett og hørt. Spesielt i jobber som krever mye på et personlig plan, er det viktig å sørge for at totalbelastningen ikke blir for stor. Selv har jeg heldigvis aldri vært utbrent, men jeg har noen ganger tatt meg i å kjenne etter – «er dette bra for meg?».
Rø har vært leder på grunnkurs for LIS i psykiatri. Han merker seg at det er annerledes å være lege nå enn tidligere.
- Da jeg var ung, var det fremdeles knyttet en viss «status» til det å være lege. Jeg opplevde aldri å måtte kjempe for respekt fra systemet omkring. Det er annerledes nå. Jeg ser at LIS opplever svært stor systemfrustrasjon.
Han tror også at endel erfarne leger kan kjenne på liknende frustrasjon.
- Når man føler seg dum og kjenner på inkompetanse i møte med stadig nye datasystemer, videokonsultasjonsløsninger (under pandemien måtte jeg forhold meg til ikke mindre enn seks ulike!) og andre tekniske ting, tærer det på trivselen. Bare å fylle ut en reiseregning, kan i verste fall ta en halv dag. At vi skal bruke mye av tiden vår foran dataskjermen for å fylle ut diverse skjema og følge byråkratiske rutiner, er meningsløst. På fleip sier jeg at DATA betyr «Dobbelt Arbeid Til Alle». Men det er en alvorlig situasjon. Jeg har kolleger som sier at de ikke kommer til å orke å måtte forholde seg til stadig nye datasystemer.