Vakre omgivelser
Edvard Hauff tar imot meg på kontoret sitt i tårnbygget på ærverdige Gaustad sykehus. Han konstaterer at jeg fant fram til tross for stengte veier og voldsomme gravearbeider som forstyrrer det ellers så fredelige og vakre sykehusområdet.
- Hadde jeg blitt deprimert, er det naturskjønne og fredelig omgivelser jeg gjerne ville ha vandret omkring i, sier han.
Og legger til at han gjerne går tur på området uten å være deprimert også. Bekymringen for hva som vil skje med Gaustad sykehus er sterkt til stede, og han er ikke spesielt glad for anleggsarbeidet.
Hauff er godt forberedt til intervjuet, og har med seg et ark med notater. Han har blant annet skrevet ned gode råd til LIS.
- Jeg er bekymret for dem som raskt går ut av den offentlige psykiatrien og over i det private. Det er mye å vinne på å bli en stund. Mitt første råd til LIS er å søke seg til et kompetent og godt faglig arbeidsmiljø med gode veiledere.
Han er glad for at leger vil bli ledere og at mange tar lederutdanning.
- Men ledelse er noe man må vokse litt inn i. Man må ha litt klinisk erfaring først, tror jeg. Og mest av alt må man synes at ledelse er gøy skal man holde på med det.
De mange mulighetene faget byr på, er også noe han oppfordrer LIS til å benytte seg av.
- Unge leger må tørre å satse. Hvis de har lyst til å reise ut med for eksempel Leger uten grenser, bør de gjøre det. For min egen del har jeg kanskje spredt meg over litt vel mye, men gøy og meningsfullt har det vært, smiler han.
Han er også glad for at forskning i større grad er blitt endel av mange klinikeres hverdag.
- Tidligere skulle det litt mere til før LIS deltok i forskning. Nå er det lettere å få være med i prosjekter. Det er fin erfaring, og ikke minst en viktig læring når det gjelder kritisk tenkning.
Hauff har, som har selv var inne på, en variert karriere bak seg. Han har vært leder for Psykososialt team for flyktninger, professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo (UiO), instituttleder ved Institutt for psykiatri, jobbet med terapi, ledelse, utdanning og undervisning i Norge. Han har vært avdelingsoverlege ved OUS, og startet sammen med kollega Endre Ugelstad og flere andre SEPREP. Hauff har vært grunnkursleder og sittet i Spesialitetskomiteen. Han har også være engasjert i UEMS, vært rådgiver for Verdens Helseorganisasjon og arbeidet i flere lavinntektsland med kapasitetsoppbygging. Over tretti land har han besøkt i faglig sammenheng.
- Jeg kjenner stor takknemlighet over alt jeg har fått lov å være med på.
Menneskemøter
Alle utenlandsreisene skyldes at Hauff gjennom det meste av sitt yrkesliv har hatt et stort engasjement i utviklingen av psykisk helsevern og utdanning av helsepersonell i psykiatri i lavinntektsland. Hjemme i Norge har han arbeidet med flyktningers og innvandreres psykiske helse, både i forskning og klinikk.
I 1990-årene startet han flere prosjekter i Kambodsja, og var sentral i arbeidet med å bygge opp en psykiatrisk helsetjeneste i landet.
På sine mange utenlandsreiser er det menneskene han har møtt som har gjort størst inntrykk.
- Jeg har truffet svært mange flotte mennesker. Det har gledet meg gjennom årene å stadig møte flere meget kompetente og engasjerte kvinner. Jeg liker at de posisjonerer seg der ute i verden. Jeg husker godt alle masterstudentene i Sør-Sudan. Dyktige kvinner. Helseministeren, som selv var kvinne, var svært stolt av de uteksaminerte. Tidligere har jo faget vært dominert av menn.
Også blant pasientene han hatt vært terapeut for, har Hauff møtt mennesker som har imponert han.
- Jeg har mange ganger opplevd at mennesker i løpet av terapiforløpet tar innover seg sin kompleksitet - på godt og vondt – og kommer styrket ut. Det er en prosess det er fint å være med på.
Direkte pasientkontakt har alltid vært viktig for Hauff. Han tenker ofte på hvordan det har gått med alle han har møtt i sitt arbeidsliv. Av og til har han fått tilbakemeldinger mange år etter avsluttet terapi, fra pasientene selv elIer barna deres. Det var vært verdifullt. I perioder hvor han ikke har jobbet som terapeut, har han savnet møtene med pasienter.
- For noen år siden gikk jeg tilbake til mer klinisk arbeid, og hadde noen givende år, først og fremst på psykiatrisk poliklinikk på Lillehammer.
Han pendlet Oslo-Lillehammer tre dager i uken, og hadde også hjemmekontor. Under pandemien fikk har erfaring med terapi over nett.
- Det var en ny erfaring, men jeg sitter igjen med opplevelsen av at det stort sett fungerte fint.
Sosial oppvåkning
Som gymnasiast, var det teaterinstruktør Edvard Hauff ville bli. Interessene gikk også i retningen av litteratur og kreativt arbeid. Å bli lektor var også en tanke.
- Men så hadde jeg det jeg vil kalle en sosial oppvåkning. Da begynte interessene mine å dreie i retning av psykologi og psykiatri.
Karakterene fra gymnaset holdt til opptak på medisinstudiet, men i Norge måtte man ha realfagsartium for å komme inn. Engelsklinje var ikke kvalifiserende. Løsningen ble medisinstudier i Dublin, Irland.
Interessen for psykiatri hadde Hauff med seg hjemmefra. Faren var krigsseiler, og under oppveksten erfarte den unge Edvard at faren trakk seg endel tilbake og at han hadde mareritt om nettene.
- Min far fortalte ikke om det han hadde opplevd, men jeg skjønte han måtte ha hatt belastende opplevelser. Interessen min for traumer begynte nok der.
Da Edvard Hauff ble eldre, begynte faren i Nordsjøfart. Han transporterte gass og sprengstoff, og var stadig i risikofylte situasjoner.
- I trappeoppgangen opp til andre etasje i huset vårt, hang det flere bilder av skip i nød, skip som var i ferd med å kantre. Det ble aldri gjort noe nummer ut av fars arbeid og bildene i gangen, men jeg husker mor som lyttet til radioen for å høre meldinger om vær og sjøfart. Og så husker jeg at det var mye snakk om fremmede land. Jeg ble tidlig interessert i geografi også, i tillegg til traumer.
Studentlivet i Irland
Før han begynte å studere, deltok Hauff i sosialt arbeid ved Kirkens bymisjons klubb for stoffbrukere i Oslo. På den tiden var Slottsparken et tilholdssted for mennesker med avhengighet av tyngre rusmidler. Hauff tilbrakte mye tid i parken i den forbindelse.
- Jeg trivdes der. Kledte meg nok litt som de andre. Jeg hadde langt hår og treperler rundt halsen. Den gangen hadde jeg hår, smiler han, og stryker seg over det nå glattbarberte hodet.
Håret og treperlesmykkene fulgte med på flyttelasset til Irland. Han husker godt en episode hvor hans fremtoning ble gjenstand for kommentarer i det nokså konservative universitetsmiljøet.
- Jeg er veldig nærsynt, og var redd for å bli passert på fast plass bakerst i forelesningssalen. Da jeg tok opp dette med undervisningsinspektøren kommenterte han syrlig: «If you cannot see, you cannot study medicine! And get a haircut.»
Kommentarene til tross, Hauff gjennomførte medisinstudiet og trivdes i Irland.
- Selve studiet var ok, selv om jeg syntes det var vel mye vektlegging av anatomi. Det beste var at det var rikelig med bedside-undervisning og vi fikk treffe mange pasienter. Men det var i alt det utenomfaglige jeg virkelig ble engasjert.
Han engasjerte seg i Irish Gay Movement og Irish Christian Movement, og fant identitet og fellesskap begge steder. Han drev med sosialt arbeid blant underprivilegerte barn. På den tiden Hauff studerte var IRA aktive, og selv om Hauff ikke selv var aktivt engasjert i konfliktene Nord-Irland, hadde han bekjente som var det.
- Det var jo fredeligere i Dublin enn lenger nord, men det var bomber på kinoen, husker jeg. Irland var et fattig land på den tiden, og det var mye uro.
Etter Bloody Sunday, arrangerte Hauff protestmarsj blant norske studenter mot massakren.
På den tiden var mange i Irland veldig for EF, også i studentmiljøene. Hauff arrangerte EF-kritiske debatter blant studentene, og tror han ble oppfattet som «rød». Da Irsk tv skulle arrangere en EF-debatt, slet de med å finne en debattdeltaker som var mot. Da kontaktet de Edvard Hauff.
- De visste at mange i Norge var mot EF-medlemsskap, og lurte på om jeg kunne skaffe en norsk deltaker til debatten. Det kunne jeg, og det gjorde jeg. Det var spennende å stå i kulissene i tv-studio og være på nachspiel etterpå. Irene er fantastiske historiefortellere.
Ønske om å forstå
Etter at han var ferdig med studiet i Irland, fikk han behov for å reise tilbake på ferietur. Han leide bil, kjørte rundt, og bodde på steder som tilbød bed & breakfast. En dag hadde han en spesiell opplevelse.
- Jeg kjørte langs vestkysten i tett tåke. Plutselig stod det en gestalt midt i veien og sperret for meg. Jeg ble ikke så stresset, heldigvis, og klarte å ta det helt med ro. Mannen kom gående rundt og satte seg inn i bilen ved siden av meg. Han sa «kjør», og jeg kjørte. Han var ikke spesielt velstelt, og hadde et tau som belte rundt klærne. Min erfaring fra studietiden, gjorde at jeg forsto hva han sa selv om han snakket en spesiell dialekt.
Passasjeren fortalte at inne i et fjell i nærheten kom det med årene til å vokse fram et grønt landskap med sydfrukter, appelsiner og druer.
- Han henvendte seg til meg og spurte «Tror du meg ikke?» Han forklarte videre at han hver påske blødde fra stigmata i begge håndflater. For meg ble han en representant for Irlands kollektive narrativ – drømmen om det gode riket.
Hauff er ikke fremmed for at mannen kan ha hatt en schizofrenilidelse, men tar avstand fra fjerndiagnostisering.
- Jeg tror det han snakket om hadde med fraflyttingen, drømmen om det gode og rike liv blant irene iblandet religion. Det er viktig å se mennesker i den konteksten de lever skal man forsøke å forstå.
Psykologiske traumer
Hauffs tidlige interesse for traumer ble ytterligere stimulert av samarbeid med blant annet Leo Eitinger, som satt i fangenskap under krigen. Sammen med Eitinger, Fossum og Malt kartla han torturerfaringer hos flere norske torturoverlevere fra 2. verdenskrig. Resultatene endte i en artikkel i Tidsskriftet. Han første av svært mange.
- Traumeforståelsen har jeg hatt med meg i alt jeg har holdt på med. Jeg synes imidlertid det har vært veldig mye snakk om PTSD, forskning på PTSD og PTSD-behandling. Min forskning har også vært opptatt av det. For mange mennesker som har vært utsatt for ekstreme påkjenninger passer nok den nye «Kompleks PTSD»-diagnosen mye bedre. Jeg har også møtt mange som plages mer av andre psykiske lidelser etter traumer enn av PTSD. Angst, for eksempel.
I retrospekt tror Hauff at det er viktig å se bak symptomene, og heller ha en mer fenomenologisk forståelse av menneskers opplevelser og erfaringer. Han tror også at de vonde erfaringene mennesker gjør seg i krig og gjennom flukt, gjør at de trenger tilbud om lange terapiløp.
- I Kambodsja var tap av håp – «broken spirit» utbredt. Skulle jeg gjort alt om igjen, ville jeg utvidet perspektivet mitt mer. Jeg er også blitt veldig opptatt av hva som gjør at så mange til tross for grusomme erfaringer kommer ned på bena og finner måter å leve med sine erfaringer.
Gjennom egen forskning erfarte han at mennesker med torturerfaring fikk dårlig oppfølging i Norge.
- Den var en tung kamp for å forøke å få myndighetene til å forstå at menneskene ikke skulle sendes tilbake til samfunnet hvor torturen var blitt utført.
En gruppe mennesker Hauff også har arbeidet mye med, er mennesker som kom som såkalte «båtflyktninger» fra Vietnam til Norge.
- Doktorgradsarbeidet mitt tok utgangspunkt i den grundige kartleggingen vi gjorde ved ankomst og etter tre år. Kollega Aina Basilier Vaage tok over hovedansvaret for oppfølgingen etter at jeg hadde gjort de to første studiene, og undersøkte både de voksne og barna deres etter 23 år.
Utviklingen i norsk psykiatri
Hauff er kjent med at det ikke alltid er enkelt å komme tilbake til Norge og arbeidet her når man har jobbet i lavinntektsland og på steder med mye nød. Overgangene har ikke vært spesielt vanskelige, synes han, men gitt han mulighet til å se forhold til Norge med nye øyne.
- I arbeidet mitt i andre land, har jeg lært mye om kollektive og individuelle historiers betydning. Narrativer om lidelse og liv, om du vil. I norsk psykisk helsevern i dag er det stor vektlegging av kartlegging og utfylling av skjemaer. Jeg er bekymret over hvordan pasienter tas mot, og redd for at mange av de sentrale føringene etterlater lite rom for at mennesker i møte med hjelpeapparatet får fortalt sine historier.
Å få fortalt sin historie, mener han alle pasienter som kommer i kontakt med psykisk helsevern får få anledning til.
- Med unntak av de aller mest akutte situasjonene, mener jeg det må legges til rette for at mennesker kan fortelle historien sin, både om livet og om lidelsen. Før skjemautfyllingen tar til.
Betydningen av å få fortalt sin historie har også inspirert Hauff til å interesse seg for narrative terapiformer.
- Det kan se ut som narrativ eksponeringsterapi fungerer bedre for kompleks PTSD enn andre terapiformer som er utviklet.
Hauff har alltid vært opptatt av fortellinger.
- Før jeg begynte å studere medisin, jobbet jeg som vikarlærer. I husstell, blant annet. Elevene skulle lære å bake boller, noe jeg egentlig ikke hadde peiling på. I klasserommet var det bare bråk og uro, så jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe annet. Jeg satte stolene i ring, og begynte å fortelle en historie om en jente det ikke hadde gått så bra med. Elevene satt som tente lys. Alle ble opptatt av å vite hvordan det gikk med henne.
Edvard Hauff med bilde fra sitt kongelige møte. Foto: Anne Kristine Bergem
Bygging av psykiatrisk kompetanse
Det er ikke mulig å intervjue Edvard Hauff uten å gå nærmere inn på det viktige arbeidet han har gjort for å bygge opp psykiatrisk kompetanse i lavinntektsland. Det største prosjektet han drev var i Sør-Sudan, sammen med kolleger fra Norge og Sør-Sudan.
- Det var et stort og sammensatt prosjekt. Vi skulle både kartlegge psykisk helse i befolkningen, bygge opp utdanning og fremme nasjonal forskning. For å forstå behovet, måtte vi vite noe om hvilke problemer og lidelser som var til stede i befolkningen, så vi foretok en omfattende tverrsnittsundersøkelse. Det vi fant var at mer enn egne «psykiske» behov, var det behov for vann, mat og egnede latriner. I tillegg fant vi at mange slet med uhensiktsmessig bruk av alkohol, noe som var et problem for lokalsamfunnene. Vi holdt på i noen år, og det var veldig spennende arbeid. Vi rekrutterte lokale tolker, og prøvde å holde oss til områder med minst mulig uro.
Da det ikke lenger ble bevilget penger til prosjektet, måtte Hauff og kollegene avslutte arbeidet.
Ved siden av prosjektet i Sør-Sudan, er prosjektet i Kambodsja det største kapasitetsutviklingsprosjektet Hauff har drevet.
- Før Røde Khmer, fantes det et mentalsykehus i Kambodsja, men i tiden med Røde Khmer ble alle som jobbet der drept eller de forsvant. Utenom tradisjonelle helbredere, var det ikke tilbud om behandling av psykiske lidelser i landet, og myndighetene ba om hjelp fra Norge.
Å utdanne egne psykiatere var en viktig del av prosjektet. Hauff med flere brukte lang tid på forberedelsene, og det ble i samarbeid med myndighetene i Kambodsja gjennomført ekspertkonferansen for å diskutere hva slags tilbud det skulle satses på.
- Alle var enige om at det skulle satses på community psychiatry isteden for å bygge opp igjen et asyl. Vi fikk audiens hos den gamle kongen i landet, og han var klar i sin tale: Asyler var umoderne, og det var community psychiatry som gjaldt. Han fulgte med og var helt oppdatert.
Ti leger ble rekruttert til det første kullet som skulle utdannes til psykiatere. Det var spennening knyttet til prosjektet, og ikke minst til om utdanningen skulle oppleves som noe som ble tredd ned over hodene deres. Kulturtilpasning var i mindre grad et tema den gangen.
- Det er rart å tenke på at alle ti nærmer seg pensjonsalder nå.
Også norske sykepleiere reiste til Kambodsja for å utdanne lokale sykepleiere.
- Tidligere var sykepleierne der mere passive assistenter for legene, men nå diskuteres det også i Kambodsja om bachelor – masterløp eller klinisk spesialisering er best egnet.
Edvard Hauff synes det er gledelig å se at mange av dem han bidro til å utdanne er faglig aktive i dag. Nasjonale helsemyndigheter har sammen med helseuniversitetet fortsatt utdanningen av psykiatere, kurset primærleger og etablert flere psykiatriske poliklinikker.
I sitt arbeid har Hauff aldri tenkt på tradisjonell medisin og vestlig medisin som konkurrenter, men som tilnærminger som kan kombineres til det beste for pasienten.
- Jeg husker godt da jeg sammen med en fransk psykoanalytiker besøkte en flyktningeleir i Thailand for mennesker som hadde flyktet fra Kambodsja. Kollegaen min hadde etablert et senter for tradisjonell medisin sammen med de tradisjonelle helbrederne (Kru Khmer). En kvinne i leiren utviklet en psykose, og det var snakk om å ta henne med til senteret for en seremoni. Og det skulle de gjøre. «Men først dine medisiner», sa de.
Den svært vanskelige situasjonen i Gaza, minner Hauff på enda et samarbeidsprosjekt han har deltatt i – samarbeidet med Gaza Community Mental Health Program.
- Det er godt å se at de fortsatt klarer å opprettholde aktiviteten. Behovet for psykiske helsetjenester er jo stort i den ekstremt tragiske og voldelige situasjonen som befolkningen er utsatt for.
Enheten for psykiatri ved UiO har også et tett samarbeid med universiteter og kolleger i Nepal. UiO har i årenes løp fått store bevilgninger til det norsk-nepalske samarbeidet.
- Jeg opplever dette som svært verdifullt, selv om jeg ikke selv har noe ansvar for det. Men jeg skal faktisk snart til Katmandu for å holde foredrag. Det ser jeg fram til, og jeg er glad for å få anledning til å delta.