Ungdom i opprør
Jan Inge Skjerdingstad vokste opp nær Gløshaugen i Trondheim. Hans mor kom fra et borgelig hjem, mens hans far hadde en oppvekst i et arbeiderhjem preget av alkohol. Med kommunalt stipend tok faren likevel realskole og gymnas, og videre utdanning ble finansiert av Statens lånekasse, som den gang var nyetablert. Faren ble professor i metallurgi ved NTH. Foreldrenes ulike bakgrunner preget Skjerdingstads oppvekst.
- Jeg vil ikke beskrive min oppvekst som særlig liberal, og min fars plan for meg var realfagsartium og så studier på NTH for å bli sivilingeniør. Men det lå vel kanskje i tiden å være i opposisjon? Det ble gymnas uten naturfaglinje på meg.
På gymnaset var det in å være radikal og lese skjønnlitteratur. Skjerdingstad leste mye og ble særlig begeistret for Sigurd Hoel og motdagistene.
- Bøkene til Hoel og vår nabo Berit Waals (datteren til Nic Waal) ideer om fri barneoppdragelse gjorde meg svært nysgjerrig. Jeg husker at min mor var skeptisk. Jeg ble også inspirert av min fars sekretær som sluttet som sekretær for å bli filosof isteden – Kari Opdahl. Det skjedde i det hele tatt mye spennende på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet med blant annet heftige debatter om arv eller miljø.
I ungdomstiden var Skjerdingstad politisk engasjert, og hadde så vidt vært involvert i et miljø som senere stod for en husokkupasjon i Kjøpmannsgata i Trondheim. Formålet var å skape et flerbrukshus for ungdom. Tilfeldighetene ville at Skjerdingstad i 1982 skulle ha sommerjobb i nabohuset. Tidlig på sommeren ble det okkuperte huset påtent og både det og teppeforretningen brant opp. Sommerjobben var over nærmest før den hadde begynt.
- Mandag morgen i begynnelsen av sommerferien stod jeg uten jobb. Det endte med at jeg ruslet bort til Rotvoll psykiatriske sykehus for å høre om det var muligheter der. Jeg ble tilbudt jobb på flekken.
Møtet med psykiatrien
Sommeren som pleiemedhjelper på Rotvoll gjorde et sterkt inntrykk på Skjerdingstad.
- Første dag, uten å ha noen form for erfaring, ble jeg satt til å være fastvakt for en kvinne som hadde en psykose.
Etter få dager, kom kvinnen ut av psykosen, og Skjerdingstad kunne kjøre henne hjem til hennes bosted. Hun viste stolt fram rosebuskene i hagen.
- I ettertid fikk jeg vite at hun hadde hatt en traumatisk hjerneskade som gjorde at hun tidvis hadde kortvarige episoder med psykose. Utenom episodene fungerte hun godt. Men der og da ble jeg imponert over psykiatriens evne til å helbrede alvorlig syke mennesker i løpet av få dager.
Han trivdes også godt med å arbeide i de vakre omgivelsene på Rotvoll.
- Bygningsmassen og beliggenheten var fantastisk. Sykehuset hadde også en robåt med navnet «Anton», og jeg brukte mye tid den sommeren på å ro på Trondheimsfjorden med pasienter ombord. Gammel minibuss hadde vi også, og jeg fikk kjøre på tur med pasientene. Det var virkelig en helt annen psykiatri enn vi har nå, 40 år senere.
Interessen for psykiatri førte ham i 1983 til Dikemark sykehus.
- Der var vi mange som kom «rett fra gata» for å jobbe. Det var en spesiell tid. Litt uærbødig vil jeg si at hasjrøyken lå lavt over Dikemark den gangen. Den yngste delen av arbeidsstokken var tydelig preget av en ungdomskultur i oppløsning.
Studietiden
En venn av Skjerdingstad arvet en gård i Brumunddal, og vennen, Skjerdingstad og tre andre flyttet inn. Ved siden av ekstravakter på Sanderud sykehus, tok Skjerdingstad forberedende og studerte deretter kunsthistorie og historie på universitetet i Oslo.
- I forbindelse med en Per Ung utstilling, ble jeg intervjuet av Dagsrevyen som kunstkyndig. Da tror jeg min far rev seg i det lille han hadde igjen av hår.
Skjerdingstad giftet seg, fikk et barn og jobbet noen år som lærer før han begynte å studere medisin for å bli psykiater.
- Det var en krevende tid med pendling mellom Oslo og Tromsø, og særlig basalfagene var utfordrende for meg som jo visste at det var psykiater jeg ville bli.
I løpet av studietiden fikk han et barn til, men deretter ble det skilsmisse. Han fikk midlertidig lisens og begynte igjen å jobbe på Sanderud.
- Jeg ble godt tatt imot på Sanderud, blant annet av Sverre Tønseth, som jeg fikk et nært forhold til. Han åpnet mange dører for meg, og jeg opplevde han som svært inkluderende og raus.
Da studiet var fullført, flyttet Skjerdingstad sammen med sin nye kone og hennes sønn til Vinderen i Oslo for å være nær ekskona og deres to barn, som de hadde delt omsorg for.
- Jeg gjennomførte turnustjenesten på Diakonhjemmet og i studenthelsetjenesten på Blindern. Etter turnus gikk jeg rett inn i psykiatrien som planlagt. Jeg fikk gjennomført tjeneste på både akutt og intermediær på Vinderen Psykiatriske sykehus, men måtte til Bærum DPS for poliklinisk tjeneste.
Skjerdingstad hadde et ønske om å få erfaring med sikkerhetspsykiatri, og fikk jobb som LIS på Blakstad.
- Jeg jobbet sammen med Tor Helge Notland. Også på Blakstad erfarte jeg at det ble lagt til rette for at jeg skulle få ta kurs, videreutdanninger og delta på konferanser. Det ble også lagt til rette for at jeg mot slutten av tiden som LIS fikk begynne på videreutdanning i psykoterapi.
Egenterapien ble gjennomført hos Svein Haugsgjerd, er erfaring Skjerdingstad ser tilbake på med glede.
Interesse for sexologi
I gata der Skjerdingstad vokste opp, hadde han en barndomsvenn. Da vennen i ungdomstiden stod fram som homofil, var det mange negative reaksjoner i nærmiljøet.
- Jeg forstod aldri hvorfor folk skulle legge seg opp i hvem han ønsket å være sammen med. Det var kanskje det som sådde kimen til min interesse for sexologi.
I løpet av årene på Blakstad, fikk Skjerdingstad anledning til å ta en toårig videreutdanning i sexologi.
- Senere hadde jeg en periode en privatpraksis i Majorstukrysset med seksuell identitet som spesialfelt.
Men å arbeide alene var ikke noe for Skjerdingstad i lengden.
- Verken privatpraksis eller poliklinikk er egentlig noe for meg. Jeg trives aller best med å ha et kollegialt felleskap i en sykehusavdeling.
Tilbake på Blakstad ble han konstituert som overlege både i sikkerhetsavdelingen og i en psykosepost. Det ble også en periode på en rehabiliteringspoliklinikk i Asker før veien gikk videre til Akershus universitetssykehus (Ahus).
- På Ahus jobbet jeg også på sikkerhetsposten og i Ullersmo fengsel er periode, men så gikk jeg over til akuttpsykiatrisk avdeling. Jeg kjente mange der og arbeidsmiljøet var godt. Jeg var der helt fram til 2018.
Verdivalg
Det ble en ny periode som overlege på Blakstad etter tiden på Ahus. Det siste året jobbet han som avdelingsoverlege. Men høsten 2024 bestemte han seg for å slutte.
- Jeg opplever at sykehuset har blitt veldig stort. Og det er mye som gjør meg betenkt. Psykiatrien skal flytte til Drammen. Tomta er mindre, antallet kvadratmeter for pasientene blir redusert, og behandlerne skal over i åpne kontorfellesskap, for å nevne noe. Jeg opplevde et større skille mellom ledelsen og dem som jobber i klinikken. At sykehuset ble så stort organisasjonsmessig bidro trolig til det.
For Skjerdingstad, som erkjenner at han ikke har så mange år igjen før pensjonsalder, gjorde de planlagte endringene at han bestemte seg for å finne et annet arbeidssted.
- Jeg har fremdeles lyst til å jobbe i sykehus. Sanderud, som jeg jo kjenner godt fra før, ble et godt alternativ for meg. Jeg er klar over at det også på Sykehuset Innlandet er planer om flytting, men det blir ikke i min tid som kliniker.
Han trives også med et mindre sykehus, og har mye godt å si om Sykehuset Innlandet.
- Avstanden mellom ledelse og klinikken er kort. Jeg opplever at sykehuset preges av et humant menneskesyn, og at det likner mere på den den psykiatrien jeg opprinnelig ble kjent med. I et lite sykehus som Sanderud erfarer jeg at det er større rom for gode og fleksible løsninger for enkeltpasienter. Det trives jeg med.
Tilbakeblikk
Skjerdingstad og hans legekone har til sammen fem barn, og hans kones engasjement er også stort.
- Vi er begge glad i å jobbe, og har gitt hverandre rom og fleksibilitet til å følge interessene våre. For tiden kombinerer hun jobb i Helsedirektoratet med fastlegejobb i Lurøy kommune, mens jeg pendler til Hamar. Kanskje ikke en tradisjonell måte å leve på, men for oss passer det.
Når han ser tilbake på sitt virke, håper han å bli husket som engasjert og utradisjonell. Som LIS trakk han en overlege med seg inn i sykehusets kliniske etikkomité fordi han var uenig i overlegens vurdering, og han har aldri vært redd for å si hva han mener, uansett sammenheng.
- Jeg har møtt opp på rådmannens kontor for å redusere kommunal engstelse knyttet til enkeltpasienters utskrivelse fra sykehus, og har hatt suksess med det. Jeg har heller aldri vært redd for å gå i dialog med verken kommuner, pasienter eller deres familier. Det er jeg stolt av.
Skjerdingstad kan ofte kjenne på frustrasjon når pasienter skal tilbake til sin bostedskommune.
- Etter å ha vært måneder eller år i sykehus, er jo pasientene bedre fungerende og har mindre symptomer enn da de ble lagt inn. Likevel erfarer jeg frykt hos kommunene når pasientene skal hjem. Å bli møtt på den måten er sårende for pasientene. Jeg forstår jo at det sannsynligvis handler om mangel på både ressurser og kompetanse. Slike situasjoner er triste.
Han har også satt stor pris på samarbeidet med miljøpersonalet på de avdelingene han har arbeidet, og ikke minst kontakten med pasientene.
- Jeg har alltid likt å jobbe med mennesker med psykoseproblematikk, og for meg har det vært viktig å gå i dypet av historiene deres. Det bekymrer meg at alt skal gå så fort og ta så kort tid. Pasientene får i verste fall overflatisk behandling, og deres behov blir ikke kartlagt godt nok. Å bruke tid og krefter på å forstå innledningsvis, gir et mye bedre utgangpunkt for å gi et godt og humant behandlingstilbud videre.
At mange gamle institusjoner i naturskjønne omgivelser og med rikholdige tilbud om friluftsliv og kulturelle tilbud blir borte, synes han er trist.
- Alt var ikke bedre før, men aktivitetstilbudet til pasienter som er innlagt i sykehus, er blitt dårligere enn det var. Heldigvis er det fremdeles en kulturavdeling her på Sanderud med tilbud til pasientene.
Flere LIS han har hatt kontakt med opp igjennom har opplevd han som en engasjert fagperson og veileder.
- Jeg har hatt mange spennende veiledninger og samtaler med LIS. Ikke minst om etikk, fagforståelse, et raust normalitetsbegrep, ryddig journalføring og mange samtaler om skjønnlitteratur. Mange har også hørt mine forelesninger om psykiske lidelser, seksualitet, psykisk helsevernlovgivning, psykofarmakologi og norsk psykiatrisk historie. Jeg tror det er viktig å kunne noe om historien for å forstå nåtiden.