Mennesker med alvorlige psykiske lidelser
I løpet av de siste årene har vi fått flere TV-serier som omhandler psykisk syke mennesker, deres liv og behandling. Personlig har jeg hatt blandede følelser når det gjelder flere av programmene. Hvor lett er det for sårbare individer å vurdere konsekvensen av å være så åpne? Dette er personer som ofte deler vanskelige og intime situasjoner. Det er en hårfin balanse mellom folkeopplysning og underholdning, og mediene lander ikke alltid på riktig side av streken. Det var derfor med en viss skepsis jeg satte meg ned for å se «Psyk». Jeg må imidlertid innrømme at serien stort sett traff riktig. Ikke bare fordi NRK har fått utrolig flotte mennesker til å stille opp, men serien gir et nytt blikk på problemstillinger som ikke får nok oppmerksomhet.
Serien består av 3 episoder kalt 1) Hjemme, 2) Tvang og 3) Sårbar. Hver episode er på rundt 30 minutter. Vi følger et FACT-team i Gamle Oslo, et oppsøkende team som tilhører Lovisenberg sektor. Lovisenberg har lang fartstid med oppsøkende virksomhet, og en får inntrykk av et stabilt, tverrfaglig team som kjenner pasientene sine godt. Menneskene vi møter har alvorlig psykisk lidelse og alle er i behov av oppfølging ved hjelp av et FACT-team. Flere får depotmedisin med tvang.
Allianser og autonomi
Vi følger personell på hjemmebesøk og på teammøter. Både pasienter og personell får anledning til å uttale seg. Serien gir et svært godt og etterlengtet innblikk i hvordan det er å jobbe med pasienter som ikke vil ha hjelp, hvor viktig alliansen er, og hvordan et klokt personell håndterer utfordringer. De bytter blant annet på å spille «good cop» og «bad cop» for å ivareta allianser, men bruker det også bevisst for å nå de mål de har satt seg med behandlingen. Videre gir serien et godt innblikk i hvor vanskelig det er å være pasient og motta behandling på tvang. Det er ikke lett å sette seg inn i hvor stort inngrep dette er i personers autonomi, og hvor ødeleggende det kan oppleves. Det koster både helsepersonell og pasienter en hel del, og det har en klar innvirkning på relasjonen. Jeg synes det kommer godt frem i dokumentaren.
Et annet interessant poeng som tas opp, er personalets opplevde maktesløshet knyttet til lovgivningen. Det er gjenkjennelig og trist. Helsepersonell vet ofte når det går galt. De vet ofte at dette kommer til å ende med en ny runde tvang, men er hjelpeløse tilskuere til eskaleringen. I vår kom en lovendring som skal gjøre det litt lettere å handle tidlig, men det er åpenbart liten tro på at dette vil utgjøre en større forskjell. Jeg ble sittende og gruble litt over hvor lite pragmatisme som finnes i systemet vårt, og hvor lammende regelverket noen ganger virker. Det ble også påpekt underveis, at helsepersonell ofte kan slite med en følelse av å ikke få gjort nok. Dette øker faren for utbrenthet, og er et viktig poeng.
Depotmedisinering
Ellers var det noen ting jeg synes manglet, og det var et fokus på hvorfor mennesker ender opp i et FACT-team. Jeg tror vi kunne ha kommet tidligere til med en større satsning på tidlig intervensjon innenfor rus og psykiatri. Selv er jeg grunnleggende biased når jeg uttaler meg om dette, men det er ikke til å skyve under stolen at vi sliter med å få til god tidlig oppdagelse i dette landet.
Det ville også vært fint å høre litt mer om pasientenes opplevelse av antipsykotika og det å få depotmedisin. Tvangsmedisinering er jo ikke et ukontroversielt tema, og jeg tror det ville være fint å la pasientenes tanker om dette får større plass. Etter mitt skjønn var det også vel mye filming av depotmedisinering over flere sekvenser. Det er en sårbar situasjon. Heldigvis ble det myket opp av dialogen mellom pasient og behandler.
Betydningen av pårørende
Jeg savnet også de pårørendes stemmer. Reduksjon i sengeplasser og manglende FACT-tilbud var et stort tema i serien, og har ofte store konsekvenser for pårørende som blir sittende med ansvaret altfor lenge. Et av de mest rørende øyeblikkene i serien var da også en av deltagernes telefon til mor for å fortelle om leiligheten han fikk av kommunen. Smilet og gleden i stemmen var nok til å utløse litt snørr og tårer hos undertegnede. Scenen viste oss hvor viktig verdige rammer blir når mye flyter, og hvor viktig det er å få på plass en god boligpolitikk for denne gruppen.
Til slutt, hatten av for mennesker som stiller opp i et slikt program, både pasienter og helsepersonell. Skal vi få bukt med stigma og fordommer, er historier fortalt av levende mennesker så mye mer lærerike enn en fagtekst. Jeg vil avslutte med en siste kjepphest; det er bemerkelsesverdig hvor ofte man møter på kreativitet i denne pasientgruppen! Flotte mennesker med mye potensial – og stor glede av å uttrykke seg kreativt. Behandling er så visst ikke kun medisiner. Behandling må i mye større grad sette søkelys på styrker, og da trenger vi politikere og helsebyråkrater som tar dette på alvor.
La oss håpe de ser på NRK.
Kristin Lie Romm arbeider med mennesker i den tidlige fasen av psykoseutvikling. Foto: Anne Kristine Bergem
Om anmelderen:
Kristin Lie Romm, Phd, er leder og overlege ved TIPS Sør-Øst - Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose ved Oslo Universitetssykehus.