Kropp og psyke
En dag ved middagsbordet spurte Helene Helgelands mann, som også er lege, om ikke hennes pasienter også hadde kroppslige plager? Ektemannen arbeidet på det tidspunktet med irritabel tarm hos voksne pasienter. Helgeland var LIS i barne- og ungdomspsykiatrien.
- Jeg sa «nei». Men egentlig visste jeg ikke. Jeg hadde aldri spurt. Spørsmålet ble liggende og gnage inni meg, og etter hvert begynte jeg å spørre pasientene om kroppslige plager. Det viste seg at de hadde mageplager, hodepine og andre typer plager. Mange var under utredning og behandling hos barnelege parallelt med kontakten med BUP. Det kom som en overraskelse på meg.
For Helgeland var oppdagelsen en vekker.
- Her er det noe vi ikke har fått med oss, tenkte jeg. Jeg ble veldig nysgjerrig.
Muligheten for å lage et forprosjekt for å planlegge et større forskningsprosjekt bød seg. Ettersom hun gjennom ektefellen ikke var ukjent med feltet funksjonelle mageplager, bestemte hun seg for at det var et sted å starte.
- Kanskje var samtalen ved middagsbordet en litt pussig vei inn i forskningen, men sånn var det. Samtidig tror jeg at interessen min for komplekse funksjonelle tilstander hadde blitt vekket uansett.
Hypnose
I forprosjektet var Helgeland opptatt av behandlingstilbudet til barna med mageplager.
- Jeg ville gjerne finne ut hva som kunne være til hjelp. Det var da jeg oppdaget klinisk hypnose. Slik behandling hadde vist god effekt hos voksne, og det var også enkelte studier på barn som ga grunn til optimisme. De eldre studiene hadde imidlertid metodiske svakheter, så mer forskning var nødvendig.
Helgeland var eneste forsker i prosjektet, og intervensjonsdelen i studien måtte etter hvert legges til side av kapasitetshensyn. Interessen for hypnose tok hun likevel med seg videre.
- Jeg ble veldig fasinert og gikk på kurs for å lære.
Helgelands svigermor, Inger Helene Vandvik, var den som innførte hypnose i behandling av barn i Norge.
- Hun var i USA på midten av 70-tallet, og traff en nestor innen klinisk hypnose, barnelege Karen Olsnes. Svigermor ble inspirert og tok med seg behandlingsformen tilbake til Rikshospitalet. Det er både rart og fint å tenke på at det er den samme avdelingen som jeg jobber på i dag. Hos oss sitter hypnose i veggene. At svigermor i alle år har snakket så varmt om hypnose, har nok også påvirket meg.
På Helgelands avdeling – Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus (s-BUP) – integrerer de elementer av hypnose i all kommunikasjon med pasienter og deres familier. Leder av avdelingen i dag er Trond Diseth, spesialist i barne-og ungdomspsykiatri. Han overtok stafettpinnen etter Inger Helene Vandvik.
- Han gir alle som jobber ved avdelingen mulighet til å lære seg klinisk hypnose.
Utdanning i hypnose
Helgeland har ledet et utdanningstilbud i klinisk hypnose i behandling av barn og unge sammen med kollega Maren Lindheim, spesialist i barne- og ungdomspsykologi, siden 2015. Utdanningen er et samarbeid mellom s-BUP og Regionsenter for barn og unges psykiske helse Øst og Sør (RBUP).
- Faktisk var det svigermor som startet den utdanningen i 2008. Siden da har det vært gjennomført årlige kurs. Trond Diseth har også vært og er fremdeles sentral i arbeidet. Det var svigermor som fikk meg til å overta i 2015. Hun mente hun selv var blitt gammel og at det ikke var noen andre enn meg som kunne ta over. Jeg fikk heldigvis med meg min kollega Maren Lindheim, og vi utfyller hverandre på en god måte.
Helgeland trives med oppdraget.
- Jeg lærer noe nytt og får faglig påfyll hvert år når vi har dyktige forelesere fra inn- og utland på besøk. Mye av utdanningen står vi selvsagt for selv.
Får være lege
Å jobbe med mennesker med komplekse funksjonelle plager er stimulerende, og Helgeland kjenner glede i å ha funnet sin plass som lege og medisiner.
- Jeg synes jeg virkelig får brukt meg selv som lege i jobben, og opplever at min faglige bakgrunn er spesielt relevant i dette fagfeltet. Innsikt i kroppens fungering gir meg faglig ballast og trygghet til å møte pasientene og deres familier på en god måte. En helhetlig biopsykososial forståelse av pasienten og deres plager er avgjørende. Jeg er spesielt opptatt av hvordan våre erfaringer kan komme til uttrykk som både kroppslige og emosjonelle plager.
Helgeland skulle egentlig ikke studere medisin i det hele tatt. På videregående skole var hun opptatt av samfunnskunnskap og idéhistorie.
- Planen var å bli statsviter eller noe annet samfunnsorientert. Men så ble faren min syk.
Helgelands far var lege. Han ble alvorlig syk. Før han døde, våknet Helgeland en morgen og tenkte at hun måtte blir lege som en gave til han.
- Ikke fordi han ville at jeg skulle bli lege. Han var støttende til mine planer om å gjøre noe annet. Men jeg tror at han gledet seg over valget mitt likevel.
Underveis i studiet var hun flere ganger i tvil om hun hadde valgt rett. Hun tok pause fra studiet for å tenke seg om. Turnus og ett år som assistentlege på medisinsk avdeling på Gjøvik var lærerikt og bra, men først da hun begynte å jobbe i barne- og ungdomspsykiatrien falt brikkene på plass.
- Barne- og ungdomspsykiatrien var definitivt mitt fag! Jeg opplevde fagfeltet som bredt og med en helhetlig tilnærming til mennesket - mer enn jeg erfarte i somatikken, selv om jeg hadde mange dyktige og bredt tenkende kolleger rundt meg der også.
Hun roser også gode veiledere og forbilder for at hun har funnet sin plass.
- Jeg ser det enda tydelige i ettertid. Både i klinikk og forskning har jeg hatt kloke og dyktige veiledere som har formidlet betydningen av et godt menneske- og verdisyn i møte med pasientene.
Helgeland har blitt i feltet, og er i dag en erfaren spesialist i kompetansetjenesten.
- Etter så mange år har jeg tilegnet meg mye kunnskap, både teoretisk og gjennom møtene med utallige barn og familier. Noe av det mest meningsfulle jeg gjør i dag er å delta i drøftingsmøter og å veilede klinikere fra hele landet som tar kontakt for å få råd om unge mennesker med alvorlige funksjonelle tilstander. Min erfaring er at gjennom brede og gjensidige drøftinger kommer vi alltid fram til en felles forståelse av situasjonen og hva som kan være hjelpsomt videre for den enkelte pasient. Og selvfølgelig må både barn og foreldre inkluderes og involveres i det videre arbeidet.
Hypnotisk kommunikasjon
Selv om Helgeland også kan tilby klassisk hypnose, bruker hun såkalt samtalehypnose og hypnotisk kommunikasjon i langt større grad.
- Når jeg møter mennesker som har tilsynelatende uforklarlige tilstander, er jeg opptatt av å formidle gjennom ord og holdning «dette kan jeg noe om, sammen skal vi finne ut av dette». Å formidle slike positive suggesjoner gjennom atferd og språk kan bidra til at barn og foreldre trygges og tør å åpne for en ny forståelse og dermed få håp om bedring. Håp er en potent selvsuggesjon som kan påvirke sykdomsforløp og livskvalitet. Vi må støtte opp under menneskers egne helende krefter.
Kunnskapen hun har om betydningen av hypnose og hypnotisk kommunikasjon integreres i alle pasientmøter.
- Hypnotisk tilstand og suggesjon er to sentrale begreper i hypnose. I hypnotisk tilstand er vi sterkt fokusert om noe viktig og er samtidig ekstra mottagelig for suggesjoner. En suggesjon er en invitasjon til å skape mentale forestillinger som kan medføre endringer i persepsjon, tanke, emosjon og atferd. Det er dessverre mange myter knyttet til selve hypnosetilstanden, men det er i suggesjonene kraften ligger.
Hun mener at alle leger og psykologer kan benytte seg av det hun kaller naturlig hypnose.
- Når en person kommer til legekontoret eller sykehuset, er personen allerede sterkt fokusert og er dermed åpen for suggesjoner – på godt og vondt. Derfor får hva jeg sier og gjør i møte med pasient og foreldre stor betydning. Det er stor forskjell på den positive suggesjonen som bidrar til å fremme håp – «Det blir spennende å se hvordan vi sammen skal få til at du blir bedre» og den mer negative suggesjonen «Det finnes ingen forklaring på plagene dine, det er ikke sikkert du blir så mye bedre.»
Helgeland mener hun er forpliktet til å dyrke håpet i møtet med pasientene sine.
- Jeg har opplevd mange «mirakler» på kontoret mitt. Innsikt i egne symptomer og håp om bedring er god behandling!
I en studie Helgeland leste for en tid tilbake, ble pasienter med uhelbredelig kreft lært opp i selvhypnose. Pasientene som hadde lært selvhypnose fikk bedre livskvalitet, som selvfølgelig er et viktig utfallsmål i slike situasjoner.
- Hva vi forteller andre og oss selv har betydning. Gjennom årene har jeg blitt veldig bevisst på hvordan jeg formulerer meg. Jeg har et metaperspektiv på min egen kommunikasjon. Ikke sjelden stopper jeg opp og reformulerer.
Evolusjonsmessig orientert mot fare
For noen år siden var Helgeland selv pasient.
- I ettertid kan jeg si at det var interessant og lærerikt å være i en pasientrolle. Det var en reise. Selv om jeg har veldig mye godt å si om helsevesenet, var jeg veldig sårbar og orientert mot å fange opp alt som representerte en mulig fare. Selv i et hav av gode beskjeder bet jeg meg fast i de negative suggesjonene – ord og formuleringer som bidro til utrygghet og negative forventninger om videre forløp. Det var vanskelig!
I ettertid er hun enda mer oppmerksom på hva leger sier til pasienter.
- En lege orienterte meg for eksempel ekstra grundig og i beste mening først om det verste som kunne skje da jeg akutt måtte reopereres pga komplikasjoner. At et annet og bedre utfall var langt mer sannsynlig fikk jeg ikke med meg i det kaoset av frykt som overveldet meg der og da.
Hun tenker også det kan være viktig å tenke gjennom hvordan man informerer om legemidler og bivirkninger.
- Hvis en person skal starte med antidepressiva, vil noen kanskje si: «Denne medisinen virker mot depresjon. Vær klar over følgende bivirkninger» og så ramser man opp alle bivirkninger for sikkerhets skyld. Jeg synes man heller kan si: «Denne medisinen er svært effektiv for å bedre stemningsleiet og evnen til å kjenne glede. De fleste tåler den godt og har få eller ingen bivirkninger. Jeg har tro på at den kan være til hjelp for deg.»
Helgeland mener ikke at man skal underslå at legemidler har bivirkninger, men er opptatt av at studier viser at jo grundigere informasjon pasienter får om bivirkninger, desto flere bivirkninger opplever de.
- Vi mennesker orienterer automatisk oss mot ting som er skumle og farlige. I et evolusjonsperspektiv bidrar dette til økt overlevelse. I møtet med barn og unge og foreldre mener jeg vi har et ansvar for å inngi trygghet. Da må vi unngå slike negative suggesjoner. Vi må ta innover oss at vi kanskje bør informere om bivirkninger på en annen måte.
Andre eksempler på negative suggesjoner er «Du trenger ikke å bekymre deg» eller «det er ikke farlig".
- Hører man ordene «bekymre» og «farlig», bekymrer man seg og blir redd. Det blir som å si «Ikke tenk på en rosa elefant». Selvsagt tenker man på en rosa elefant da.
Tradisjonell hypnose
Helgeland bruker også mer tradisjonell hypnose i pasientbehandling.
- Jeg har veldig god erfaring med tradisjonell hypnose i behandling av smerter – for eksempel funksjonelle magesmerter – og også angstbehandling. Man kan si det sånn at samtalehypnosen har jeg alltid med meg, den tradisjonelle hypnosen bruker jeg når det passer.
Ved bruk av tradisjonell hypnose arbeider hun mer systematisk sammen med pasienten. Tradisjonell hypnose er også et lite rituale som i seg selv kan ha en behandlingseffekt.
- Først må jeg jo bli kjent med pasienten, og deretter forteller jeg litt om hva hypnose er. Jeg pleier ofte å si at hypnose er å bruke vår forestillingsevne til å påvirke kroppen. De fleste har jo erfart at det å tenke på eller snakke om noe hyggelig og trygt både kan glede og roe. Slike indre forestillingsbilder gjenspeiles i nevrobiologien vår. Når jeg jobber på denne måten med barn, pleier jeg å planlegge sammen med dem. Hvordan er det der på deres indre, gode fantasisted? På hvilken måte ønsker de å ta kontroll over magesmertene? Vi planlegger nøye sammen slik at jeg kan hjelpe barnet i å hente det frem. Når barnet er på sitt gode sted, gir jeg suggesjoner om mestring og kontroll i tråd med det barnet har foreslått. Noen kan for eksempel bruke en mental bryter eller fjernkontroll til å skru ned plagene,
Målet med arbeidet er at barnet lærer selvregulering og det å påvirke egen kropp. Det gir mestringsopplevelse og en forventning om bedring.
- Barna er svært kreative. Jeg har hatt pasienter som har laget en imaginær telefon de bruker til å ringe til magen for å be den om å roe seg ned. Ei jente så for seg at hun satt med en ropert i en regissørstol og ropte at hun var sjefen over magen.
Barnets erfaring med å kunne påvirke kroppen er også en god opplevelse for mange.
- Erfaringen blir et tydelig bevis på at «dette kan jeg gjøre med kroppen min».
Helgeland understreker at hypnose ikke passer for alle.
- Jeg pleier å si til barnet «La oss finne ut om det passer for deg». Passer det, ikke, så passer det ikke, og det er helt greit. Da finner vi andre måter å jobbe med plagene på. Men når det virker, er hypnose veldig potent.
Da hun selv var syk, lagde Helgeland seg et halvtimes hypnoseprogram til seg selv.
- Jeg tenkte at nå gjelder det! Dette må jeg bare gjøre! Jeg laget en skreddersydd tekst til meg selv som jeg leste inn på mobilen. Jeg tok det i bruk umiddelbart og hørte på det utallige ganger både i akuttfasen og i tilhelingsfasen. Jeg ble overrasket over hvor stor nytte jeg hadde av det. Det hender faktisk at jeg lytter til programmet mitt fremdeles.
Helgelands familie skjønte hvor viktig selvhypnosen var for henne da hun var syk.
- Det hendte datteren min eller mannen min uoppfordret kom løpende med øreklokkene mine når de skjønte hva jeg trengte.
---------------------------------------------------
Interessert i å lese mer om hypnose?
Klinisk hypnose - en revitalisering av legekunsten
Hypnosis in the Treatment of Functional Somatic Symptoms in Children anad Adolescents