Henriette Kirkaune Sandven, en erfaren barne- og ungdomspsykiater, skaper med Diagnosefellen en provoserende og tankevekkende bok om den økende tendensen til å diagnostisere norske barn med psykiske lidelser. Gjennom en blanding av faglig innsikt, personlige erfaringer og konkrete pasienthistorier utfordrer hun leseren til å stille spørsmål ved hvordan samfunnet og helsevesenet håndterer barns psykiske utfordringer.
Hva handler boken om?
Boken tar for seg den eksplosive økningen i psykiatriske diagnoser blant barn, spesielt ADHD og autismespekterforstyrrelser. Sandven argumenterer for at vi har skapt et «diagnosesamfunn» der normale barndomsutfordringer medikaliseres, og hvor kulturelle, sosiale og systemiske faktorer overses. Hun peker på hvordan retningslinjer for diagnoser har blitt myknet opp, legemiddelindustrien promoterer medisinering, og skole- og prestasjonspress skaper unødvendig stress. Gjennom case-studier som Fredrik, Karoline og Sondre viser hun hvordan ressurssterke familier ofte får raskere hjelp, mens de mest sårbare faller mellom stolene.
Styrker: Engasjerende og faglig fundert
Sandven skriver med autoritet som både mor og fagperson. Hun balanserer fagterminologi med hverdagslige eksempler, noe som gjør boken tilgjengelig for et bredt publikum. Hendelser fra egen praksis, som gutten med hallusinasjoner fra en annen kultur, underbygger poengene om hvordan vestlige diagnosemanualer kan gi feiltolkning av normale variasjoner. Statistikk fra WHO og norske rapporter gir troverdighet, og hennes kritikk av manglende biologiske markører for ADHD er spesielt overbevisende.
Svakheter: Ensidig og komplisert
Boken har en tydelig agenda: Å avsløre overdiagnostiseringens farer. Men denne ensidigheten kan underminere nyanseringen. Selv om Sandven anerkjenner at noen barn trenger diagnoser, presenteres motargumenter kun kort. Lesere uten forkunnskap kan også bli overveldet av mengden av case-studier og faglige begreper. Dessuten mangler det noen ganger oppdatert forskning – for eksempel diskuteres ikke nyere studier om nevrodiversitet eller positive sider ved diagnoser. Videre kunne boken ha belyst historiene til de som ikke fikk en diagnose i barndommen. Disse pasientenes erfaringer, som ofte innebærer år med uforståtte utfordringer og manglende støtte, kunne ha gitt en enda rikere kontekst til debatten og kompleksiteten om psykiske diagnoser. Deres historier ville illustrert de komplekse følgevirkningene av å vokse opp uten nødvendig hjelp og forståelse, og vist hvorfor en balansert tilnærming til diagnoser er kritisk.
Relevans og budskap
Diagnosefellen er en viktig bok for alle som bryr seg om barns psykiske helse. Den utfordrer leseren til å tenke kritisk på hvordan vi definerer «normalitet» og hvordan systemiske feil kan skade barn. Sandvens oppfordring om å se barn i sin helhet – ikke bare som en samling symptomer – er både humanistisk og nødvendig. Hun minner oss om at løsningen ofte ligger i å styrke relasjoner, redusere prestasjonspress og forbedre skolemiljøer, ikke i å fylle ut flere skjemaer.
Et viktig poeng i Diagnosefellen er hvordan psykiatere ofte kommer sent inn i utredningen av barn i BUP. Sandven beskriver hvordan pakkeforløp og byråkratiske krav fører til at mye tid brukes på skjemaer og standardiserte utredninger, mens psykiateren – den fagpersonen med spesialisert kunnskap om medisinske og psykologiske vurderinger – ofte involveres for sent. Dette kan forsinke riktig hjelp og føre til at barn gjennomgår lange utredningsprosesser før behandling vurderes. Hun problematiserer også hvordan BUP-systemet prioriterer raske behandlingsforløp fremfor den helhetlige vurderingen mange barn trenger, noe som særlig rammer de med sammensatte vansker.
Konklusjon: En nødvendig provokasjon
Selv om boken noen ganger virker ensidig, er den en viktig motvekt til en utvikling der diagnoser blir en «inngangsbillett» til hjelp i stedet for et verktøy. Sandven skaper rom for en debatt som trengs: Hvem tjener egentlig på diagnosene – barna, foreldrene eller systemet? Diagnosefellen anbefales til foreldre, lærere, politikere og helsepersonell som ønsker å forstå kompleksiteten bak barns psykiske helse – og hvordan vi kan gjøre det bedre.
Karakter: 4 av 6. Et sterkt innlegg i en kritisk debatt, men mangler en fullstendig nyansering.
Amir David Arden er spesialist i både psykiatri og allmennmedisin. Vil du lese mer om Arden? Han ble intervjuet av Npf tidligere i år. Foto: privat.
Mulig interessekonflikt:
Amir David Arden jobber blant annet med utredning og behandling av voksne mennesker med ADHD, og sammen med leder i Npf, Lars Lien, har han også vært aktiv i debatten omkring ADHD, slik beskrevet i intervjuet det er lenket til.