Torskens mageinnhold
Å studere medisin var en drøm for Ingvild Rønneberg Holte helt fra barndommen av. Hun hadde en sterk interesse for biologi og realfag, og når hun var med faren på fisketur, synes hun det mest spennende var å åpne fiskens buk for å se på mageinnhold og indre organer.
- Selve fiskingen likte jeg ikke så veldig godt, og jeg snudde ryggen til når faren min skulle få kroken ut av fisken. Men etterpå var jeg nysgjerrig på å se og undersøke.
Hun likte også tanken på å skulle ha en meningsfull jobb med muligheter for innflytelse i tillegg til å kunne ha omsorg for mennesker.
- Det var vanskelig å komme inn på studiet. Faktisk var det å komme inn det aller vanskeligste. Resten gikk greit.
At det ble studier i Sverige, var litt tilfeldig.
- Jeg skjønte tidlig at Norge var uaktuelt. For meg var det ikke et alternativ å gå ut fra videregående med seks i alle fag. Dessuten likte jeg godt å være sosial og gjøre andre ting enn lekser. Snittet ble helt greit, men ikke nok til universitetene her i landet. Jeg hadde også lyst til å studere i utlandet. Mange reiste til Tyskland, men jeg hadde ikke hatt tysk på skolen. England var fryktelig dyrt. I Frankrike og Spania sa ryktene at folk hadde veldig spisse albuer. Det passet ikke for meg, så jeg tenkte Skandinavia. Etter å ha tatt opp mange fag på Bjørknes og fått 6 i alle – det måtte jeg ha – kom jeg inn i Umeå.
Hun trivdes fra første stund.
- Vi var 63 studenter i «klassen». Det føltes egentlig litt som å fortsette på videregående. Miljøet var trygt, oversiktlig og hyggelig. Masse humor. Vi ble godt tatt vare på, og relasjonene til lærere og medstudenter var nære. Vi hadde virkelig opplevelsen av at de ville at vi skulle lykkes. Og utdannelsen var veldig klinisk orientert. Jeg hadde rett og slett seks gode år med fag jeg interesserte meg for. For hvert nytt fag tenkte jeg «dette er faget for meg!».
Ville helst slippe psykiatri
Interessen for psykiatri ble imidlertid ikke sterkere enn at hun aktivt valgte bort tredelt turnus da hun hun skulle velge turnusplass hjemme i Norge.
- Jeg hadde et nummer langt ute i rekken, og det var lite ledig da det ble min tur til å velge. Men motivasjonen min var å satse på todelt tjeneste for å bli god i indremedisin og kirurgi. Jeg hadde tenkt på å gå videre med indremedisin.
Hun trivdes på sykehuset i Kristiansund og i distriktsturnus i Skodje kommune.
- Jeg opplevde å få mange oppgaver og mye ansvar, og ikke minst god veiledning. Det var kjempeartig.
Hun fortsatte på Ørskog etter endt tjeneste, og likte selvstendigheten som allmennpraktiker.
- Det var fantastisk å jobbe med hele medisinfeltet. Jeg likte småkirurgi, jeg likte å være sykehjemslege og å være på helsestasjon. Ikke minst var det spennende å være lege for hele familier. Jeg kom nært på folks liv. Innimellom konsultasjonene leste jeg Hunskår. Det var litt sånn «learning by doing».
Når hun ser tilbake, synes hun det var rart at hun torde. Å jobbe alene ble også mindre gøy etter hvert.
- Arbeidet var spennende, men jeg kjente meg alene. Jeg savnet visitten.
Veien videre gikk derfor til LIS-vikarstilling i indremedisin og geriatri på Ålesund sykehus.
Etablering av kreftavdeling
Som student hadde Holte sommerjobb på kreftavdelingen i Umeå. Interessen for behandling av kreftsykdommer tok hun med seg videre, så da Ålesund sykehus skulle etablere egen kreftavdeling, kjentes det riktig å søke en av de tre LIS-stillingene som ble utlyst.
- For meg var det opplevelsen av «meant to be». I den perioden var jeg også i etableringsfasen, og min mann og jeg bestemte oss for at det var lurt med ulike spesialiteter. Han valgte kardiologi og jeg onkologi.
I 2008 var de begge klar for gruppe 1-tjeneste, og planen var å reise til Trondheim og St.Olavs hospital.
- Mannen min er fra Trondheim, så det passet fint å reise dit. Planen var å ta tjenesten vi trengte for deretter å flytte hjem til Ålesund igjen. Vi hadde begge overlegestillinger som ventet på oss når vi kom tilbake.
Holte var i sluttfasen av sin andre fødselspermisjon da flyttelasset gikk til Trondheim. Det viste seg at hun måtte vente tre måneder før stillingen på stråleterapiavdelingen var ledig.
- Jeg var veldig klar for å begynne å jobbe igjen, og syntes at tre måneder virket lenge. Jeg bestemte meg for at ventetiden ikke skulle bli bortkastet, at den skulle bli en gavepakke. Så da bladde jeg opp i stillingsannonsene i Tidsskriftet for å se hva jeg kunne finne på i ventetiden.
Østmarka søkte etter LIS.
- Jeg så stillingsannonsen, men bladde raskt videre. Jeg hadde jo bestemt at psykiatri ikke var noe for meg. Likevel kom jeg tilbake til annonsen flere ganger. Kanskje ville det være lurt å lære litt om psykiatri? Jeg følte meg helt blank på feltet. Og noen pasienter på kreftavdelingen hadde jo både organiske psykoser og psykiske utfordringer. Arne Vaaler stod oppført som kontaktperson. Jeg bestemte meg for å ringe.
I samtalen ble hun invitert til et møte på Vaalers kontor neste dag.
- Jeg møtte opp, og der satt Arne Vaaler, avslappet og vennlig i skinnjakken sin. Han tilbød meg jobb umiddelbart, og lovte at jeg kunne starte med én gang. Vi ble enige om at jeg skulle søke 5 årsstillingen som LIS for sikkerhets skyld.
Holte husker de første ukene som nokså overveldende.
- Bygningene var forhistoriske, tempoet et annet, og mye av tiden gikk med til lesing og skriving av lange journaler. Det vanskeligste var å uttrykke seg i psykiatrisk status presens, samt å forholde seg til pasientenes manglede etterlevelse. Jeg glemmer aldri mitt første møte med mani. En verbal overkjøring, så intens og krevende, men samtidig så fascinerende.
Vaaler skaffet raskt en klinisk veileder til Holte.
- Han sa «du skal få en veileder som også har bakgrunn i somatikken og er småbarnsmor som deg». Det var Solveig Klæbo Reitan han snakket om. Vi var i gang i løpet av få uker. Tidligere hadde jeg knapt hatt strukturert veiledning, og nå fikk jeg et sånt menneske som veileder! Jeg følte meg så privilegert. Hun er faktisk veilederen min fremdeles – nå på doktorgradsarbeidet.
Psykoterapiveileding og andre obligatoriske læringsaktiviteter kom raskt i gang.
- Jeg følte meg godt ivaretatt fra første stund. Det er klart det bidro til å vekke interessen for faget. Da jeg senere måtte velge om jeg ville ta jobben på stråleavdelingen eller fortsette i psykiatrien, kjentes det helt naturlig å spørre Arne Vaaler til råds igjen. Han ga meg tilbudet om å ta permisjon, men jeg landet på avgjørelsen om å fortsette i psykiatrien. Jeg kunne aldri hatt en sånn prat med en overlege i somatikken, tror jeg. Så fra 2008 var jeg «all in».
Et riktig valg
Holte har blitt, både ved St.Olavs hospital og i psykiatrien etter starten i 2008. Hun er trygg på at hun har valgt rett.
- Jeg kjente fra begynnelsen at jeg gikk på jobb med energi og faktisk hadde like mye energi da jeg gikk hjem. Jobben opplevdes ikke tappende. Støttende kolleger og godt arbeidsmiljø bidro veldig.
Hun satte også stor pris på psykoterapiveiledningen.
- Har du sett Kompani Lauritzen? Når de får MF-vurdering? Omtrent sånn opplevde jeg psykoterapiveiledningen. Jeg følte meg ikke bare gjennomskuet – veilederen klarte å sette ord på ting jeg ikke engang visste var temaer i meg selv. Hun stilte spørsmål som traff så presist og samtidig så varsomt, at det nesten føltes som en form for kunst. Det ga meg utrolig mye å bli sett på den måten. Jeg lærte mye – på flere plan, ikke bare personlig, men også faglig.
Holte ønsket å lære mest mulig og få bred erfaring. Hun roterte derfor til ulike avdelinger. Etter akuttpost på Østmarka ble det Regional sikkerhetsavdeling, før turen gikk til Tiller distriktspsykiatriske senter (DPS) med døgnavdeling, gruppe- og allmenpoliklinikk og ambulant akutteam (AAT), og fra 2011 som konstituert overlege.
- Jeg trivdes godt i det ambulante akutteamet, og satte pris på å jobbe teambasert, proaktivt og fleksibelt. I tillegg til akuttoppdrag utførte vi også vurderingssamtaler for allmenpoliklinikkene. I AAT sin støpeform var vi i gang med å etablere og utvikle en ny tilnærming for å vurdere og planlegge poliklinisk behandling, som vi kalte «Tidlig avklaring» (TA). Det var et spennende og meningsfullt arbeid.
Doktorgradsprosjekt
I 2014 var Holte ferdig spesialist. Hun likte seg i AAT, og ønsket fortsatt å være der. Øyvind Watne var leder, og Holte skryter av han.
- Han var en fin leder. Han hadde gode holdninger og var en god rollemodell. Han var en av drivkreftene bak «Tidlig avklaring», og bidro til at vi fikk utnyttet ressursene på en veldig god måte. Vi brukte en tredjedel av konsultasjonene på avklaringssamtaler og resten på akutte oppdrag. I 2017 var metoden så godt forankret og tilbudet så verdsatt at DPS opprettet et eget tidlig avklaringsteam.
Holte ble en av tre medarbeidere fra AAT i det nye teamet.
- Det var ordentlig nybrottsarbeid, og vi fant tidlig ut at vi måtte samle data. Over tusen pasienter fra TA-teamets første to driftsår ble inkludert i en kvalitetssikringsstudie. Kjernen i TA er å møte pasientene kort tid etter henvisning, med en biopsykososial forståelse. Pasientene forteller selv om sine utfordringer og behov, og er med på å bestemme videre tiltak sammen med erfarne behandlere. Vi både gir og planlegger helsehjelp. I 2017 var vi seks i teamet, og alltid to i avklaringene. Det var en styrke. Både komplekse og vanskelige vurderinger og beslutninger kunne lettere tas når man var to som møtte pasienten. Det krevende arbeidet ble hyggeligere, men ikke minst mer effektivt. Usikkerhet og uenighet kunne diskuteres umiddelbart – med pasienten som en del av samtalen. En sånn måte å jobbe på ga stor tilfredshet i arbeidet.
Resultatene ble publisert i Psykologtidsskriftet i 2021: Tidlig avklaring: ny tilnærming for vurdering og planlegging av behandling i poliklinisk psykisk helsevern.
I 2019 foreslo Holtes kollega Katrine Høyer Holgersen å gjennomføre en RCT på TA-arbeidet. Hun sikret stipendiatmidler og fikk Tiller DPS med på prosjektet. Høsten 2021 startet MEET-studien, med Holte som en av stipendiatene.
- Jeg er en nysgjerrig person, og hadde nok hatt et ønske om å drive med klinisk forskning på et tidspunkt. Nå var tiden kommet, og da denne muligheten dukket opp, måtte jeg gripe sjansen.
Sammen med Camilla Angelsen Kvestad er Holte nå ph.d-stipendiat i 50% stilling på NTNU ved siden av klinisk arbeid på alderspsykiatrisk avdeling på St. Olavs hospital. Holte har midler til 2028, og er i gang med skriving av første artikkel. Kvestad har nylig publisert den første artikkelen i MEET. Protokollen til studiet er tilgjengelig for intersserte.
- Vi undersøker om vi kan måle effekten av at pasienter får tidlig avklaring. Dette sammenlignes med den vanlige prosedyren, hvor pasienter står på venteliste før de får poliklinisk oppfølging. Utfallsmålene er pasientens funksjon etter ett år. Vi ser på om kontakt med TA-teamet har en positiv effekt på pasientenes psykiske helse, funksjonsnivå, livskvalitet og arbeidsdeltagelse.
Hele 588 pasienter skal inkluderes i studien. Over 500 er per nå inkludert. I piloten fant de at 90% av pasientene var ferdig avklart etter tre samtaler. To tredjedeler gikk ikke tilbake til ventelisten til vanlig poliklinisk tilbud.
- De fleste ble enten avsluttet i løpet av en til tre timer eller ble henvist til andre tjenester utenfor DPS, som kommunal oppfølging, NAV, fastlege eller mer spesialiserte tilbud. Erfaringen vår så langt er at pasientene opplever seg møtt og forstått. Vi er svært opptatt av at de ikke skal føle seg avvist, men at vi skal finne gode løsninger sammen. Vi ønsker ikke å sortere hvem som hører hjemme i spesialisthelsetjenesten og hvem som skal i kommunen, men å finne ut av hva akkurat dén pasienten trenger. Av og til er det begge deler.
Hun har flere konkrete eksempler.
- En mann som ble henvist på grunn av depresjon, viste seg i løpet av avklaringstimen å ha spillavhengighet og stor gjeld. Da ble det helt avgjørende å koble inn gjeldsrådgiver.
Rigger livet for balanse
Holte er sikker på at nøkkelen til trivsel i livet er balanse.
- Selv om det er krevende å gi så mye av seg selv på jobb, er det også energigivende. Men etter å ha vært fullt påkoblet en arbeidsdag, har jeg behov for å trekke meg tilbake når jeg kommer hjem. Stenge omverdenen litt ute. Jeg har nok blitt mer introvert med årene, og lader godt i det stille, gjerne med musikk eller en lydbok på øret. Familien min og barna mine betyr mye for meg. Varmen vi har for hverandre, og deres evne til å få meg til å le, er uvurderlig. Jeg får mye energi av å være sammen med barna mine eller venner, og det beste jeg vet er å le godt sammen med andre. Det trenger jeg kanskje litt mer av. Men ellers lader jeg batteriene best når jeg er ute i naturen. Når jeg kan gå tur i skog og fjell, gjerne med setteren, eller være på sjøen.
Holte er også glad i musikk, og går ofte på klassiske konserter. Hun har også en gjeng hun går på teater sammen med.
- Og så er jeg opptatt av mental trening. Jeg liker å tenke at jeg kan bruke sinnet og tankene bevisst for å skape endring. Det er mye egenomsorg i å tenke på glasset som halvfullt. Time-out og små pauser, bevissthet rundt egne tanker og følelser hjelper meg med å balansere stress. Takknemmelighet er en viktig verdi for meg, og det gir mye positiv energi tilbake. Det er også nysgjerrighet og vitebegjærlighet. Det gir meg arbeidsglede og inspirasjon. Arbeidsdagen går stort sett altfor fort. Jeg håper å bevare denne energien livet ut.
Å kunne se hele mennesket er det hun liker best med å være psykiater. Dét, og at faget favner så bredt.
- Etter 14 år på DPS har jeg nå begynt i alderspsykiatrien. Nå ser jeg frem til å bidra i et nytt pionerarbeid, til etableringen av en ambulerende tjeneste for APSD-problematikk ved St. Olavs hospital. Det føles riktig å være tilbake i geriatrien. Det er et av de flotte aspektene ved vårt yrke – den stadige muligheten til å utvikle seg og til å bytte fagfelt. For min egen del er jeg nå forsker i 50%, men det som gir meg mest er det kliniske arbeidet, menneskemøtene hvor jeg kan være både lege og medmenneske. Det er i disse øyeblikkene jeg trives best. Jeg ser på meg selv om en grasrotkliniker.