Alltid skrevet
Cecilie Arentz-Hansen har alltid skrevet. Hun beskriver skriving som sin naturlige uttrykksform. Gjennom å skrive får hun også utløp for sin skapertrang.
I 1993 forfattet hun Legevakthåndboken sammen med Kåre Moen, og Lommelegen AS ble startet i 1998, også i kompaniskap med Moen. Sammen med Mads Gilbert og Kåre Moen kom hun med en førstehjelpsbok for ungdomsskolen – «Gjør noe, da!» og sammen med Vigdis Hjorth skrev hun «Kan røde hunder få ørebetennelse?», en barnebok om sykdommer som ble ekstrabok i Bokklubbens barn.
- Legevakthåndboken var den første boken jeg skrev. Den kom til fordi jeg selv erfarte behovet for en bok å slå opp i da jeg var i turnus. Mange av oss har nok kjent oss ganske alene i turnustjenesten, så det å skrive den var et ønske om å gi støtte til kolleger. I årenes løp har jeg fått mange hyggelige tilbakemeldinger om at boken har fungert nettopp slik.
Legevakthåndboken eksisterer fremdeles, både som en app og på nett. Arentz-Hansen og Moen har siden 2007 overlatt arbeidet med revideringer og oppdateringer til andre. Ansvaret ligger i dag i fagmiljøet ved Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin i Bergen.
- Arbeidet med Legevakthåndboken var slitsomt, men også veldig morsomt. Den ble etter hvert et stort verk, og har vært utgitt i flere versjoner.
I 1998 begynte internett å bli tilgjengelig for folk flest. Moen og Arentz-Hansen ønsket å dele sin medisinske kunnskap med flere enn leger på vakt. Slik oppstod idéen til nettstedet Lommelegen. Boka Lommelegen var nettopp kommet ut, og med sin systematiske oppbygging var den godt egnet som fundamentet for et helsenettsted.
- Kåre og jeg la fram idéen for Universitetsforlaget. Resultatet ble at vi i samarbeid laget et eget selskap for en nettbasert tjeneste. Schibsted ville være med, og kapital og kompetanse kom på plass, likedan forretningsplan og lokaler. Det var givende år.
I 2006 solgte de selskapet til Allergruppen.
- Det er en tid for alt.
Fra fastlegepraksis til psykiatri
Arentz-Hansen var allmennlege i mange år. Konsultasjoner med mennesker som oppsøkte henne på grunn av ulike psykiske plager fant hun spesielt givende.
- Jeg erfarte at det var mye det var mulig å få til innenfor rammene som fastlege, og merket at jeg likte psykiatri, men jeg kunne for lite, selvsagt. Jeg begynte å tenke på å prøve meg i psykiatrien, og arbeidet først noen måneder ved Nic Waals institutt. Da jeg etter hvert kom inn i voksenpsykiatrien kjente jeg at det var her jeg skulle være.
Hun gikk fullt og helt inn i psykiatrien etter det, og ble ferdig spesialist i 2013. Siden har hun blitt i fagfeltet.
- Først og fremst er det allmennpsykiatrien som har interessert meg – det polikliniske arbeidet. I noen år var jeg overlege ved allmennpsykiatrisk poliklinikk på Vinderen, og så ble det Nydalen DPS.
I 2015 fikk hun muligheten til å være med å bygge opp «Raskere tilbake».
- Nå heter tilbudet «Helse og arbeid», og har gått fra å være et prosjekt til å bli et fast tilbud. I Nydalen har vi en liten dagpoliklinikk med fast ansatte og en stor kveldspoliklinikk hver onsdag hvor behandlere kommer fra mange ulike steder for å møte pasienter her.
I ti år har hun og kollegene møtt mennesker som på grunn av angst eller depresjon strever med å stå i arbeid eller med å komme tilbake til arbeidslivet etter sykmelding. Stillingen hennes er en kombinert overlege- og enhetslederstilling.
- Jeg synes jeg jobber i et fint område av psykiatrien. Angst og depresjon kalles «lettere psykiske lidelser», men tilstandene medfører mye lidelse hos den enkelte pasient, og mange får problemer i arbeidslivet.
Pasientene har fått rett til behandling i spesialisthelsetjenesten når de kommer til Arentz-Hansen og kollegene.
- Alle som kommer til oss, ønsker å få det bedre og komme tilbake i arbeid. Ikke alle kan returnere til sin tidligere arbeidsplass, og da trenger de hjelp til å finne ut hva de kan få til og trives med. Vi har en egen NAV-veileder og har god metodikk. Resultatene er gode, og pasientene stort sett veldig fornøyde. Det har stor betydning for mange å kunne ha en jobb og føle at de bidrar.
Arentz-Hansen kjenner stor glede over å få drive med terapi.
- Når både pasienten og jeg kjenner at det «løsner» - når pasienten klarer å løfte blikket opp fra depresjonen og symptomene - slike øyeblikk gir virkelig glede!
Helse og arbeid
Raskere tilbake ble i sin tid startet på initiativ fra myndighetene og partene i arbeidslivet.
- Det var et tiltak for å redusere sykefraværet og gi et tilbud til sykmeldte. Det startet i mange fag, men er nå et tilbud innen psykisk helsevern og fysikalsk medisin.
På Nydalen DPS utnyttes lokalene til fulle. Rundt 60 pasienter er innom «Helse og arbeid» en vanlig onsdag ettermiddag og kveld.
- Vi jobber svært effektivt, ikke minst fordi alle behandlerne kommer til det jeg vil kalle «dekket bord». De må selvsagt skrive journalnotater selv, men vi har dyktige sekretærer som gir utmerket merkantil støtte og som hjelper oss på alle måter.
Pasientene som tas imot er voksne pasienter fra 18 til 65 år.
- Hovedgruppen av pasientene er mennesker i tjue- og tredveårene. Det hender det kommer sekstiåringer også, men det er ikke så ofte.
Jobber er svært meningsfull, synes Arentz-Hansen.
- Når en person kommer til oss, kan hun ha tunnelsyn og synes alt er tungt og vanskelig. Situasjonen oppleves ofte fastlåst. Gjennom psykoterapeutiske tilnærminger jobber vi sammen med pasientene. Vi tilpasser metodene, men ofte er kognitiv terapi godt egnet. Trenger noen behandling med legemidler, legger vi til det. Av og til har pasienten også vonde barndomserfaringer. Da kan det bli nødvendig å gå dit. Vi er opptatt av å forstå hvem vi har foran oss, og tilpasse behandlingen til den enkelte. For alle er det likevel en overordnet jobbfokusert metodikk som gjelder.
Diakonhjemmet sykehus har vært sentrale i utviklingen av metodikken.
- Arbeid oppleves veldig ofte som mestring. Tilbakevending til arbeid er for mange bra for den psykiske helsen. Jo lenger folk er sykmeldt, desto vanskelige kan det være å komme tilbake. Noen trenger en gradert sykmelding isteden for full sykmelding. Toleranse for symptomer er et annet viktig punkt. Den som har hatt angst siden barneårene, vil muligens aldri bli helt kvitt sin følgesvenn. I noen tilfeller må en snu det, å anerkjenne det og gjøre angsten til sin venn. For mennesker som har det belastende hjemme av ulike årsaker, kan jobben også oppleves som et fristed. Da gjelder det å lesse byrdene av ved arbeidsstedets inngangsdør, og forsøke å la de ligge der.
Felles for pasientene som kommer, er at de ønsker seg tilbake til jobb. Arentz- Hansen kan ikke huske at de har måttet gi opp prosjektet noen gang.
- For noen blir løsningen en annen jobb enn den de har hatt, i hvert fall på sikt. For enkelte er veien tilbake til arbeidslivet lang og tung, men jeg kan ikke huske at noen ikke har funnet tilbake, at det har endt i varig uførhet. Men det er viktig å huske at den pasientgruppen som kommer hit er et selektert utvalg – tilbakeføring til arbeid er hovedmotivasjonen for behandlingsløpet her hos oss.
Mennesker med de mest alvorlige psykiske lidelsene kommer ikke til Helse og arbeid.
- Prioritering er en tøff, men viktig oppgave. De menneskene som trenger annen type terapi og oppfølging, må få det andre steder. Hos oss blir muligheten for tilbakeføring i arbeid et prioriteringskriterium. Vi må allerede ved inntak tenke at det finnes en mulighet for å lykkes med dét.
Livet som arbeidspsykiater
Arentz-Hansen har en 100% stilling i Helse og arbeid. Hver onsdag jobber hun utover ettermiddagen til sent på kveld.
- Torsdager har jeg stort sett fri. Etter en lang og intens dag på onsdag, er det godt med tid til å hente seg inn.
Hun er involvert i alle pasientsaker hvor det er snakk om behandling med legemidler, og sitter alltid med åpen dør.
- Kolleger kommer ofte inn og konfererer med meg. På kveldspoliklinikken har vi jo ikke ordinære teammøter som i en vanlig poliklinikk, så da er det ofte behov for å snakke sammen. Av og til kan det være aktuelt å diskutere viderehenvisning eller også innleggelse, andre ganger handler det om terapier som har låst seg.
I tillegg har Arentz-Hansen egne pasienter.
- Jeg trives godt i jobben. Den er både meningsfull og spennende. I løpet av de årene jeg har vært her, har jeg fått et godt innblikk i det norske arbeidslivet. I Norge er vel 30% av de yrkesaktive ansatt i det offentlig, og knapt 70% i det private. Over 50% av dem som kommer til oss, er i arbeid i offentlig sektor. Vi møter ikke noe snitt av alle arbeidstakere. Det er jo tankevekkende.
Pasientene ved Helse og arbeid kommer fra barnehager og andre velferdstilbud. Behandlerne møter polititjenestepersoner, arkitekter, leger og lærere. Det er også andre arbeidstakere som er spesielt utsatt.
- Mennesker som yter kundeservice eller som sitter mye alene, for eksempel med programmering. Vi har også en overrepresentasjon av phd-studenter
Kjønnsfordelingen er som ved angst og depresjon generelt, med en overvekt av kvinner.
Kvinner med anlegg for legevirksomhet
Helt fra studietiden har Arentz-Hansen vært opptatt av de første kvinnene i legeyrket.
- Jeg husker min mor fortalte om Marie Holst, den tredje kvinnen som ble lege i Norge. Holst skal ha vært en frodig og dyktig lege. Da jeg begynte å studere medisin i 1982, var legeyrket fremdeles dominert av menn. Kun 11% av spesialistene var kvinner da. Disse faktorene bidro nok også til min nysgjerrighet.
Det tok tid før hun begynte på boken om sine forgjengere.
- I mange år var jeg opptatt med andre ting, men etter hvert begynte behovet for å se nærmere på dem å presse på. Jeg gikk i gang med å undersøke litt rundt Louise Isachsen, som ikke fikk en stilling på Rikshospitalets Kvinneklinikk fordi hun var kvinne, en sak som ble debattert på Stortinget.
Arentz-Hansen skjønte fort at det fantes nok materiale til en bok, og tok kontakt med Cappelen Damm. Forlaget ønsket prosjektet velkommen.
- Arbeidet med boken var utrolig morsomt – et ordentlig detektivarbeid. Jeg måtte lære meg hvordan man jobber med å finne fram i arkiver, og hvordan tenke som en historiker, forsøke å forstå samtiden og hvordan det var å leve da. Jeg har tilbrakt mye tid på Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket.
Da boken ble utgitt i 2018, fikk den god mottakelse. Samme år ble hun nominert til Kritikerprisen, og hun har brukt mye tid på å reise rundt med foredrag knyttet til bokens tema.
- At den solgte godt og at mottakelsen ble så god, var veldig stimulerende. Det betyr at folk leste den og fant den interessant. Da jeg fikk summet meg litt, så jeg at «her ligger det mere». De første legene brukte naturligvis mye krefter på å komme inn i yrket for å kunne praktisere. De måtte definere oppgavene sine. Folkehelse er et overordnet tema, vil jeg si. I den neste generasjonen kvinnelige leger, de som arbeidet i mellomkrigsårene og under og etter krigen, ble dette engasjementet ytterligere forsterket. Kvinnene tenkte forebygging av sykdom, de tenkte gruppenivå og ut over individet. De var opptatt av kvinner og barn, og ikke minst pasientrettigheter. Flere ble oppnevnt til å gå inn i lovarbeid. De måtte kjempe for hver minste lille ting. I sin samtid var de veldig kjente, men ettertiden har dessverre glemt deres viktige innsats.
Det ønsker Arentz-Hansen å endre på. I en ny bok som er under arbeid, har hun plukket ut åtte kvinner som representerer de kvinnene som ble utdannet som leger fra 1900 og fram mot 2. verdenskrig. Felles for dem er at de var aktive i offentligheten.
- De var politisk aktive og deltok i debatter om helse og rettigheter. Flere av dem var aktive i mellomkrigstiden og advarte tidlig mot fascismen. De deltok i internasjonale nettverk for yrkeskvinner og for kvinnelige leger, og så allerede i 1933 og 1934 at de tyske kvinnene ikke lenger fikk anledning til å delta. Foreningene for tyske kvinnelige leger ble oppløst da Hitler kom til makten, og antifeminismen i flere land var skremmende. Denne tematikken er dessverre igjen blitt aktuell.
Også i Norge var det sterke krefter som motarbeidet kvinner i 30-årene.
- Fedrelandslaget og visse andre konservative grupper ønsket ikke at kvinner skulle ha framtredende posisjoner. Anders Lange og andre med han satte ut rykter og spredte falske nyheter - de utroligste ting! Dette skriver jeg inngående om, for ved å sette motsetningene opp mot hverandre får en tak i konflikten og hva som sto på spill. Det skjedde mye den gangen som minner om det vi ser nå i deler av verden. Akkurat det er noe av poenget med å lese historie – å oppøve kritisk sans slik at man kan forstå hva det er som skjer i dag. Kunnskap og søking etter sannhet er populismens og de farlige massebevegelsenes motgift.
Psykiatrien i mellomkrigstiden
Psykiatri er i medisinsk sammenheng et ungt fag. I mellomkrigstiden var det få ressurser, få psykiatere, og legemidler med antipsykotisk effekt fantes ikke.
- Det var svært slitsomt å jobbe innen psykiatrien den gangen. Karoline Mathisen var allmennlege i Tromsø i flere tiår. Hun tok til orde for at Nord-Norge måtte få sitt eget psykiatriske sykehus. Tidligere ble pasienter sendt til Oslo eller til Reitgjerdet i Trondheim. Mathisen hadde et stort hjerte og tilsvarende engasjement for mennesker med psykiske lidelser, mennesker med psykisk utviklingshemming og andre marginaliserte grupper. På den tiden ble mange henvist til privat pleie - som var helt ufaglært - eller de ble gjemt bort, og bundet fast.
I kravet om et psykiatrisk sykehus i nord, la Mathisen vekt på at det skulle bygges paviljonger i grønne omgivelser som på Lier og Gaustad. Hun ville også ha polikliniske tilbud og akuttplasser. Det fantes ikke.
- Hennes livslange engasjement for mennesker med psykisk utviklingshemming førte til etableringen av Trastad gård i Kvæfjord kommune. Den ble startet med private midler. På det tidspunktet fikk ingen med psykisk utviklingshemming verken skolegang eller arbeid. På Trastad gård ble det utviklet tilbud med opplæring og skole, keramikkvirksomhet og mye annet. Dette var i institusjonenes tid. Senere ble det lagt vekt på at den enkelte skulle leve mer som resten av samfunnet og Trastad gård ble nedlagt i 1991.
Modige kvinner
Engasjement er stort hos Arentz-Hansen når hun forteller om disse pionerene og deres arbeid.
- Det er så mange ting jeg har lyst til å si noe om og mange jeg vil nevne. Irmelin Christensen, for eksempel. Hun var blant annet politilege og var også psykiater. Hun kjempet tidlig for homofiles rettigheter (Les mer om henne i Skeivt arkiv ). To kvinnelige leger satt i Straffelovsutvalget, og tok allerede i 1925 til orde for at homofili ikke skulle være straffbart. Det ble dessverre ikke slik de ønsket det før mange år senere. Det fantes ikke politisk vilje til en slik endring da. Andre kvinner var med å arbeide for at sedelighetsforbrytelser begått i ruspåvirket tilstand skulle medføre straff. Slik var det nemlig ikke alltid. De kunne bli vurdert som bevisstløse i gjerningsøyeblikket og frikjennes. Dette ble en viktig endring i strafferetten.
En annen kvinne som får et kapittel i Arentz-Hansens nye bok, er Nic Waal.
- Hun var en utrolig interessant og sammensatt person. Jeg holder på med research nå, og har blant annet fått tilgang til brev mellom henne og hennes første ektemann, forfatteren Sigurd Hoel. Hoel var 15 år eldre enn henne, og de tidligste brevet starter med «Kjære barnet». Waal var også kjæreste med Karl Evang på et tidspunkt, og jeg har brev mellom henne og Arnulf Øverland. Hun tilhørte et interessant miljø med tidens kulturradikale. På sitt kull var hun eneste kvinne, og hun var Harald Schjelderups første analysepasient. Hun reiste også til Berlin og gikk i læreanalyse der.
For mange er Nic Waal mest kjent for sitt engasjement for barnepsykiatrien.
- Hun etablerte Nic Waals institutt tidlig på 1950-tallet, og instituttet hadde det eneste polikliniske tilbudet i barnepsykiatrien. Særlig var hun opptatt av de vanskelige barna og utagerende ungdommer, som ingen ville gjøre noe for. Det var modig, for det ligger i kortene at det førte en del problemer med seg. Hun la ned enormt mye arbeid i å etablere instituttet, og samtidig opplyse allmennheten og beslutningstakere om barns psyke, oppvekst og det nye fagfeltet. Hun var en visjonær. Hun jobbet beinhardt døgnet rundt, og ga virkelig alt. Men, hun hadde også et sårbart sinn, hvis jeg kan si det slik, og da hun døde, bare 55 år gammel, hadde hun antakelig brent seg ut.
Kvinner, menn og framtiden
Arentz-Hansen tenker at det er en berikelse for alle fagområdet at det er en god kjønnsfordeling. At det fremdeles er stor kjønnsubalanse i enkelte fag, mener hun er kulturelt betinget.
- Min yngste datter er akkurat ferdig sivilingeniør på maskinlinjen. På det kullet var de 20% kvinner. Grunnen til det, er jo ikke at jenter er dårligere i matte eller fysikk. Det handler om kultur. Da jeg var til stede ved avslutningen, snakket jeg med andre foreldre. Mitt inntrykk var at jenteforeldrene i større grad selv hadde høyere utdanning enn gutteforeldrene, og flere av jentene hadde også fedre som var maskiningeniører. Kanskje er det sånn at disse jentene ble mere stimulert hjemmefra? «Dette klarer du. Ikke bli redd for de guttene som har skrudd sammen en radio fra de var småbarn. Du er like god».
Arentz-Hansen tror andelen kvinner på maskiningeniørstudiet vil stige med årene.
Det samme tror hun om lederstillinger og innen medisinske spesialiteter. Hun tror også at det vil fortsette å komme menn til psykiatrien.
- Jeg håper og tror på god kjønnsbalanse i alle fag og fagområder, selv om det går forbausende treigt visse steder. Det er viktig å ha begge kjønn representert på arbeidsplassene. Det er bra. I vårt fagfelt er det bra for både arbeidsmiljøet og for pasientene.
Når hun ser utover Norges grenser, er hun likevel bekymret.
- Internasjonalt sett er kvinners rettigheter igjen under press. I Skandinavia har vi solide demokratier, vi får håpe det holder, men vi skal ikke lenger enn til andre europeiske land for å se at høyreorienterte krefter arbeider for å redusere kvinners rettigheter til for eksempel abort. Fascismen har alltid ønsket å undertrykke kvinner og å ha høye fødselstall, og ytre høyre i dag følger i det sporet. Selv om vi har det bedre i Norge, er det urovekkende å se at der hvor unge kvinner trekkes mot venstre, politisk sett, trekkes en del unge gutter mot ytre høyre. Det må vi undre oss over. Hva er det uttrykk for? Kanskje har ikke unge gutter vært sett i tilstrekkelig grad? Uansett må vi ta utviklingen på alvor og være nysgjerrige.