Nye utfordringer
Det er ikke mange ukene siden Inger Breistein Haugen avsluttet sine tretten år som overlege ved Regional seksjon psykiatri, utviklingshemning/ autisme (PUA).
PUA er en spesialisert utredningsseksjon ved Oslo universitetssykehus som tilbyr spesialisthelsetjenester i psykisk helsevern til personer over 16 år med utviklingshemming/autisme, tilhørende helseregion Sør-Øst. Pasientene henvises fra lokal spesialisthelsetjeneste innen psykiatri og habilitering når det er nødvendig med mer spesialisert kompetanse i utredningen og behandlingen.
Nå har hun tatt et steg opp i linjen, og begynte 1.november som avdelingsoverlege ved den nye avdelingen ved Oslo universitetssykehus: Avdeling forsterket behandling psykisk helsevern (AFB). Avdelingen rommer seksjonene PUA, Regional sikkerhetsavdeling, Lokal sikkerhetspsykiatri som idag er lokalisert på Gaustad og Dikemark, og SIFER. Når nytt bygg blir klart i 2026, skal seksjonene flytte inn under samme tak.
Planleggingen av den nye avdelingen var tema i en sak hos Npf i januar i fjor. Breistein Haugen er medisinsk faglig rådgiver for den nye avdelingslederen, Anne Beate Sætrang.
Det nye høyspesialiserte sykehuset er under bygging, og blir liggende i Bærum.
- Bygget skal stå klart til å tas i bruk våren 2026, og klinisk drift flytter inn samme høst. I den fasen vi er i nå, handler jobben min i stor grad om å komme med faglige innspill i organisasjonsutviklingen og se på nye måter å jobbe på som blir mulig i det nye bygget.
Faglig engasjement
At hun har vært så lenge som tretten år i samme seksjon, er et uttrykk for at hun har trivdes, både med arbeidsoppgaver og kolleger. I løpet av tiden ved PUA har hun hatt mange ulike arbeidsoppgaver. De siste årene har etableringen av et hjemmesykehusprosjekt stått sentralt. Breistein Haugen har vært prosjektleder.
- Pasientgruppen i PUA har store og sammensatte vansker. Vi har erfart at det er viktig med et differensiert tilbud og har i alle år jobbet arenafleksibelt. For pasienter som bor i omsorgsboliger har vi sett at hjemmesykehus kan være svært godt egnet. Det kan oppleves tryggere for mennesker med psykisk utviklingshemming å bli utredet hjemme i kjente omgivelser og med kjente personer rundt seg.
Hun har skrevet i Ekspertsykehuset om prosjektet.
Å hjelpe dem som hjelper
Breistein Haugen har alltid trivdes med å jobbe i tverrfaglige team og med pårørende. Å gi god hjelp til mennesker med store og sammensatte vansker innebærer også å gi god hjelp og støtte til dem som skal følge opp personene i det daglige.
- Det er avgjørende at vi som skal være eksperter må bruke tid og krefter på å forklare, dele kunnskap og være i dialog med dem som møter pasienten hver eneste dag, det være seg nære pårørende eller ansatte i en bolig eller andre steder hvor pasienten er. Det samme gjelder når mennesker er lagt inn i en døgnavdeling. Miljøpersonalet er helt sentrale i behandlingen, og da må vi som er psykologer og psykiatere være i tett dialog med dem hele tiden, og ikke minst bruke et fagspråk som ikke skaper avstand.
Hun tror at det er lett å snakke om «magefølelse» når man jobber i felt som krever mye kompetanse, men er opptatt av at kompetansen må omsettes i ord.
- Vi må snakke om hva vi gjør og hvorfor det fungerer. Kun da blir kompetansen til nytte for flere. På PUA snakket vi ofte om at «PUA-metoden er så god». Men hva innebar egentlig metoden? Hva var det gjorde at vi fikk til å hjelpe pasientene? Det må vi kunne formulere. Kollegene i PUA har jobbet mye med å formulere hva god miljøterapi er.
God ledelsesforankring var en av suksessfaktorene bak hjemmesykehusprosjektet.
- Jeg har holdt på med ulike prosjekter i årenes løp. Jeg har lært at sjansen for å lykkes øker når vi bruker tid på forankring og samarbeid i organisasjonen. Det gjorde vi i hjemmesykehusprosjektet. Lærdommen tar jeg med meg i mitt nye arbeid.
Som avdelingsoverlege i den nye avdelingen er Breistein Haugen klar over at hun får fagansvar for en gruppe pasienter som krever store ressurser.
- Både i PUA og i sikkerhetspsykiatri utreder og behandler vi pasienter med store og sammensatte vansker. En høy andel av pasientene har psykoselidelser med flere kompliserende komorbide tilstander. I PUA ser man også at de som ikke har alvorlige sinnslidelse kan ha et lidelsestrykk som er minst like høyt som dem som har slike lidelser, og at funksjonsnivået svært lavt på grunn av psykisk uhelse. Det kreves omfattende miljøterapeutiske behandlingstiltak og grundig gjennomgang av legemiddelbehandling og kompliserende somatiske faktorer Å jobbe med mange instanser er helt nødvendig.
Breistein Haugen liker å jobbe med nettverk og mange aktører.
- Selv om det kanskje blir vanskeligere når flere instanser er involvert, blir det også morsommere. Jeg er opptatt av at vi må få til en felles forståelse for de ulike faktorene som bidrar til pasientens vansker, slik at vi har et felles språk og kan snakke om behandlingstiltak på flere nivåer og områder. Å bruke tid på å skape en slik felles forståelse erfarer jeg er nyttig for at alle skal se at det er flere tiltak som må til, samtidig som det åpner for en forståelse av at vi ikke får gjort noe med alt. Ulike aktører vil ha ulike perspektiver og være opptatt av forskjellige aspekter. Å sørge for at alle forstår hverandres perspektiver er avgjørende for å få til god og helhetlig pasientbehandling.
Forkjemper for rettferdighet
Så lenge hun kan huske, har Breistein Haugen vært opptatt av rettferdighet. At noen får det andre ikke får, motiverer for arbeid både innad og utover.
- Den knappen ble virkelig trykket på da jeg begynte å jobbe med pasientgruppa som er i kontakt med PUA. Mennesker med psykisk utviklingshemming og autisme har ofte møtt mye urettferdighet i helsevesenet. De er en marginalisert gruppe i et helsevesen som i større og større grad strømlinjeformes med pakkeforløp og standardiserte opplegg for nevrotypiske mennesker. Strukturer og rettigheter er bra, men endel pasienter trenger en betydelig tilpasning for at de skal greie å ta imot helsehjelpen.
Hun føyer til:
- Det er viktig for meg å si at det også er svært mange som jobber iherdig og gjør en faglig god jobb for disse pasientene, og jeg har lært mye av å se det som fungerer. Vi vet at behandling nytter, så det er viktig at de som trenger behandlingen får den.
Å lære av dem som gjør en faglig god jobb og bringe det videre, har vært viktig i arbeidet hun har lagt ned for å bedre tilbudet til mennesker med psykisk utviklingshemming og nevroutviklingsforstyrrelser.
- Pasienter med utviklingshemming som har symptomer forenlig med behandlingstrengende psykisk sykdom, bør få lik vurdering av retten til helsehjelp som nevrotype, og man bør egentlig være ekstra oppmerksom på om det er psykisk sykdom som ligger bak et funksjonsfall eller økende utagering. Iblant ser man for eksempel at psykosesymptomer tilskrives utviklingshemmingen og man tror personen “er sånn”. Tar man seg tid til å snakke med pårørende og få et helhetsbilde, får man kanskje en beskrivelse av en psykoseutvikling som egentlig er nokså typisk, men med et litt annet uttrykk.
Breistein Haugen har erfart at mange pasienter og deres pårørende føler seg som kasteballer i systemet. De har lett for å falle mellom alle stoler.
- Det er fint å se at i de helseforetakene der man jobber for tettere samarbeid mellom habilitering og psykisk helsevern, så får man til et samarbeid der alle bistår med det de har kompetanse på. Mitt arbeid har ofte vært - sammen med kolleger - å få instanser til å samarbeide bedre. Det gir resultater!
Hun er imidlertid bekymret over at kunnskapen om hvordan det er å ha utviklingshemming og autismespekterlidelser (ASD) er mangelfull, både innen somatikken og innen psykisk helsevern.
- I de årene jeg har jobbet her har jeg hatt mange samtaler med kolleger der min jobb blir å forklare hva som må til for at en person skal tørre å komme til sykehuset for å få hjelp. I henvisningene mine til somatikken skrev jeg ofte «Vi må snakkes før første time for å planlegge», eller “Pasienten trenger å ha med personell som kan bistå med å forklare og huske hva som blir sagt”. Det kunne handle om noe så enkelt som å få gå inn en annen dør enn hovedinngangen, eller å sitte i bilen og vente til det er klart for å komme til legen. Man må legge en plan i fellesskap. Mange av pasientene er svært redde i møte med nye situasjoner. De trenger forberedelser, enkle forklaringer, tilvenning og et miljø uten for mye forstyrrelser.
Resultatet av godt samarbeid og godt behandlingsresultat hos en person i PUAs målgruppe, er beskrevet i en sak på OUS´hjemmeside.
Av personvernhensyn kan ikke flere detaljer beskrives, men Breistein Haugen forteller at det ble mulig å gi god og svært omfattende behandling når nok tid og god dialog ble tatt i bruk.
Hun mener det er viktig at mennesker med psykisk utviklingshemming (PU) eller ASD skal få behandling i somatikken og psykiatrien på lik linje med andre, men det krever at helsehjelpen og rammene omkring må tilpasses.
- Hver eneste lege i Norge vil garantert møte flere personer med autisme og utviklingshemming, og må kunne noe om hvordan slike tilstander kan påvirke en person.
Hun er glad for at det er mer undervisning om nevroutviklingsforstyrrelser i psykiatrispesialiseringen nå enn før, men mener at det er nødvendig med mer også i grunnutdanningen.
- Min erfaring er at det ofte er mulig å få til både kommunikasjon og samarbeid omkring utredning og behandling, men at det krever tid, omsorg og nysgjerrighet. Mennesker med nevroutviklingsforstyrrelser er like forskjellige som andre, så det nytter ikke å tenke på gruppenivå i møtet med den enkelte, men med interesse og respekt kan man komme svært langt. Vært nysgjerrig og snakk med de pårørende, er mine beste råd.
Breistein Haugen har et stort hjerte for de pårørende.
- Det har vært noe av det mest meningsfulle med jobben på PUA, at ved å hjelpe én, hjelper man også mange andre, de pårørende ikke minst.
Hun har erfart pårørende lever med kronisk stress og mange år. Mange utvikler symptomer slik man ser ved traumeliknende belastningslidelser av å stå i hverdagen med alvorlig syke voksne barn. Barna har gjerne hatt vansker helt fra de var små, og pårørende har stått i det de har erfart som en kamp både mot og med systemet.
- Vi ville alle blitt påvirket av å ha så syke barn. Ikke rart at de pårørende lettere bikker ut av toleransevinduet sitt. Mange av dem har også kjempet en lang og hard kamp mot mange instanser i hjelpeapparatet før de har kommet til oss. Det var viktig for meg å huske på i møtene. Pårørende er aldri vanskelige. De har utviklet strategier i kampen for den de er pårørende til. Det må vi som er hjelpere forstå.
Breistein Haugen mener at godt samarbeid med pårørende er avgjørende.
- Får vi til en felles forståelse for utfordringene og behovene, er det mye lettere å trekke i riktig retning – sammen.
Oversette grupper
God utredning er en forutsetning for riktig behandling. Iblant ser man at det settes i gang behandlingstiltak uten at det er gjort en grundig utredning.
- Det er viktig at atferd ikke medisineres uten først å gjøre en utredning. Hvis personen bli rolig av medisiner, er man fornøyd. Men egentlig har man kanskje bare maskert en underliggende lidelse som trenger tilpasset behandling og andre tiltak enn medisinering. Vi må bruke mere tid på å utrede grundig for å gi riktig behandling.
Hun trekker også fram at noe som er spennende med å jobbe som lege for denne pasientgruppen, er at man gjør brede somatiske utredninger. Utredningene er nødvendige for å finne ut om det er somatiske sykdommer som forverrer plagene, og for å se at det er gjort gode nok differensialdiagnostiske utredninger av grunnlidelsen.
- Iblant avdekker vi medfødte metabolske sykdommer som kan behandles og pasienten blir betydelig bedre. Andre ganger påvises det syndromtilstander ved genetisk testing der man kjenner til både hvilke psykiske lidelser man har økt risiko for, eller at ulike adferdsvansker er vanlig. Slik utredning er viktig. For eksempel vil man ved deGeorge-syndrom vite at det er viktig å følge med på om mennesker utvikler alvorlige sinnslidelser.
Sann hjelpekunst
- Å møte mennesker i deres verden er et godt utgangpunkt for å bygge tillit. Det gjelder også dem med større kognitive vansker.
Helt siden studietiden har Breistein Haugen hatt med seg det innrammet sitatet av Kierkegaard som handler om å møte den annen der den andre er: «Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.»
- Jeg var på det første kullet som hadde PBL-undervisning (problembasert læring, journ.anm.) ved medisinstudiet i Oslo. Allerede første uka møtte vi pasienter i allmennpraksis. Da fikk jeg et innrammet bilde med teksten til Kierkegaard. Det har vært med meg siden. Jeg synes det har vært et godt minne fra veien inn i medisinen og et symbol på noe som er overgripende for alt vi gjør. Da vi begynte med hjemmesykehus, fikk det ny aktualitet for meg. Der hjelper vi jo helt konkret pasientene der de er.
Forstå problemer
Den problembaserte læringsformen fra studiestart i 1996, passet godt for Breistein Haugen.
- Å samarbeide med andre om å forstå et problem og så finne ut hva som må til for å løse det, passer meg veldig bra. Jeg har likt den måten å jobbe på helt fra studietiden. Ofte – også nå – må man jo rett som det er lære seg noe nytt for å finne ut av det hele. Det liker jeg.
På PUA har hun og kollegene stort sett jobbet etter en slik modell
- Vi må snakke sammen for å forstå sammen, og deretter må vi sammen finne ut hvordan vi skal formidle det vi har funnet ut til dem som skal jobbe videre med personen. Sånn sett har det vært en rød tråd i mitt virke fra studiestart fram til nå.
Trolig var det også nysgjerrighet og ønsket om å forstå og hjelpe som ledet Breistein Haugen til å studere medisin.
- Jeg likte å lære og er nysgjerrig, rett og slett. Jeg likte å forstå hvordan ting henger sammen. Og så leste jeg mye skjønnlitteratur, ofte om å hjelpe folk og om å forstå marginaliserte mennesker. Kombinasjonen av kunnskap og det menneskenære liker jeg godt ved det å være lege og psykiater.
Ikke lettskremt
I medisinstudiets psykiatrisemester var Breistein Haugen utplassert i psykiatripraksis på Regional sikkerhetsavdeling. Lite visste hun den gangen om den kontakten hun senere skulle få med avdelingen.
Hun jobbet også ekstravakter på psykoseenhet på Gaustad i studietiden. Det var allmennpraksis som først var målet, og hun var innom Ahus for et år med indremedisin.
- Det var egentlig flytting til Asker som gjorde psykiatrien dukket opp som en mulighet. En bekjent av meg jobbet på Blakstad.
Hun tok kontakt med en avdelingsoverlege, og ble tilbudt vikariat på akuttpost.
- Som ny LIS på akutt husker jeg at det å ha en annen LIS som fadder, og en veileder som var til stede og engasjert, var avgjørende for å finne min rolle og rett og slett vite hva jeg skulle gjøre. Jeg trivdes godt, og hadde nok en bratt læringskurve i starten med vakter som var rolige sammenlignet med medisin på Ahus, men likevel travle på en helt annen måte. Jeg må le når jeg tenker på alle de små og store spørsmål jeg hadde til bakvakt, til alle døgnets tider. Takk til dem!!
Hun ble værende, og fortsatte spesialiseringsløpet i psykiatri. Hun var ved poliklinikken i Asker er periode og også på USU – en utredningsenhet for unge, og trivdes godt begge steder.
- Jeg tror at særlig erfaringen min fra USU gjorde at jeg forstod at jeg likte å jobbe med utredninger i døgnenheter. Tiden og muligheten til å bruke tid til å gjøre god utredninger og samarbeide i team var veldig god og nyttig erfaring.
Da hun var ferdig spesialist, dukket stillingen på PUA opp.
- En tidligere kollega fra Blakstad jobbet der som overlege. Det hun fortalte om pasientgruppen og miljøet der vekket interesse. Jeg søkte jobben og fikk den. Jeg kom til PUA som helt fersk spesialist. Den fagkunnskapen jeg hadde om autisme og utviklingshemming var begrenset. Det var nokså lite om det i spesialiseringsløpet, og nok en gang ble det en bratt læringskurve.
Avdelingen hadde gjennomgått ISO-sertifisering, og kvalitetsarbeid stod sentralt i avdelingen.
- Jeg har hele tiden vært engasjert i kvalitetsarbeid, også når det formelt sett ikke har vært en del av jobben min. Å se forbedringsområder og engasjere meg i hva vi kan gjøre med det er motiverende. Jeg liker dårlig å klage uten å se etter muligheter for å gjøre noe med problemet.
I alle 13 årene i PUA har Breistein Haugens hovedjobb vært som overlege på døgnpost. Det har vært ledige lederstillinger i seksjonen perioden, som hun har valgt å ikke søke.
- Jeg har trivdes godt med å kunne jobbe pasientnært samtidig som jeg har fått drive med fag og kvalitet. Å jobbe tett sammen med kollegaer om pasientbehandlingen, og samtidig være engasjert i fagutvikling og strukturarbeid, har vært bra til nå.
Nye utfordringer
Nå har hun likevel latt seg friste inn i lederstab som avdelingsoverlege ved AFB, der arbeid med gode pasientforløp for både pasienter i sikkerhetspsykiatri og pasienter med utviklingshemming står sentralt.
Faglig sett synes hun det en spennende utfordring å være med på å bygge fagmiljøet på den nye avdelingen. I Overordnet plan for sikkerhetspsykiatri står arbeid med gode pasientforløp og arbeid med det helhetlige sentralt. Arbeidet med å spre kompetanse, bygge kompetanse og samarbeide med instansene rundt pasienten er sentralt for både å få gjennomført overordnet plan og for å tette de gapene som er avdekket for pasienter med utviklingshemming i den ferske rapporten “Tilgang til psykisk helsehjelp for personer med utviklingshemming. For å få til dette er det avgjørende å få til et godt fagmiljø som medarbeidere trives i, mener Breistein Haugen.
- Jeg er opptatt av at AFB skal bli et sted hvor det er godt å jobbe som behandler. Vi er som alle andre kjent med rekrutteringsutfordringene i psykisk helsevern, så det bli viktig for oss at LIS vil ha tjeneste hos oss, og at psykiatere og psykologspesialister skal ha lyst til å bli der over tid. For å gi god behandling til pasientene, trenger vi miljøer hvor fagpersoner trives. God ledelse, trygge kollegafellesskap, godt internt samarbeid og fornuftig oppgavefordeling er viktige elementer.