Sideutdanning ble psykiatrispesialisering
I 2018 manglet Amir David Arden ett år på sykehus for å bli spesialist i allmennmedisin. Han tok en telefon til Diakonhjemmet og lurte på om de trengte en lege. Det gjorde de, og uka etter var han i gang.
- Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å gå videre med psykiatri. Etter en overgangsperiode hvor jeg jobbet både på Diakomhjemmet og på Lovisenberg, fikk jeg fast stilling på Lovisenberg. Resten av spesialistløpet tok jeg der.
Etter Ardens oppfatning, er det klassiske svaret på hvorfor man blir lege, et ønske om å hjelpe.
- Jeg innbiller meg at alle svarer det. Og det er det samme for min del – jeg hadde et ønske om å hjelpe. I løpet av årene i psykiatrien har jeg tatt spørsmålet et hakk videre. Nå grunner jeg på hvorfor det er slik at jeg har det ønsket om å hjelpe. Jeg har ikke landet på noe klart svar ennå, men årene i psykiatrien gjør at jeg kommer nærmere min egen motivasjon. Det er spennende.
Han tror at mange valg som tilsynelatende har vært opplevd som bevisste, trolig har vært mere påvirket av det ubevisste enn det han trodde tidligere i livet. Selv skulle han i utgangpunktet ikke bli psykiater.
- Da jeg hadde psykiatri i studiet, husker jeg godt en hendelse hvor en overlege gråt i en konsultasjon med en liten gutt. Jeg tenkte «sånn skal jeg aldri bli», og mente nok både å bli psykiater og det med gråtingen. Jeg har svelget endel kameler i etterkant, ler han.
Han har blitt psykiater, og han gråter stadig vekk.
- Jeg blitt han pappaen som gråter over Disneyfilmer. Jeg har forandret min egen oppfatning av meg selv, og også av min egen barndom. På dette tidspunktet i livet kjenner jeg endelig at jeg er blitt meg selv fra innsiden og ut. Det takker jeg årene i psykiatrien for. Etter en lang reise opplever jeg å ha landet i meg selv.
At det ble psykiatrispesialisering, tror han handler mye om de ubevisste valgene.
- Jeg tror jeg har vært på en indre reise mot psykiatri uten å være klar over det. Jeg jobbet som miljøterapeut i psykiatrien på Ahus i 2005, og forsket innen psykiatri på forskerlinja på studiet. Jeg skjønner jo nå at jeg var på vei allerede da, men jeg forstod det ikke før sideåret på Diakonhjemmet.
Han har en spesialisering i allmennmedisin og mangler bare ett år for å bli spesialist i barne- og ungdomspsykiatri.
- Jeg har planer om å få tatt det året. Det er fint å ha bredden.
Allsidig arbeidshverdag
Lojalitet til pasientene er viktig for Arden. I 2012 fikk har fastlegehjemmel i Lørenskog. Den har han fremdeles, og ser for seg minst ti år til som fastlege.
- Når man har fått muligheten til å bli kjent med mennesker gjennom mange år er det noe som verdt å holde fast ved. Det har vekslet litt hvor mye jeg har vært fastlege gjennom årene i spesialiseringen, men jeg har hele tiden holdt godt fast i hjemmelen min. For tiden er jeg nok fastlege i omtrent halv stilling. Jeg liker jobben. Jeg møter mennesker og hele familier, jeg følger dem gjennom sykdommer og på mange arenaer. Jeg er på hjemmebesøk. Å følge et menneske fra du ser det på ultralyd i mors mage til det sitter en tiåring i stolen er et privilegium.
Arden har troen på at enkeltmennesker kan gjør en forskjell i folks liv.
- Jeg har møtt mennesker som har opplevd alvorlig sykdom, men som kommer gjennom det og lander på beina likevel. At de har hatt en lærer, en nabokjerring eller en lege som har brydd seg om dem, øker sjansen for at det går bra. Det er jeg helt overbevist om. Troen på å kunne gjøre en forskjell er en sterk drivkraft hos meg.
I FACT jobber han for tiden med å se hvor mye oppfølging som kan gjøres digitalt. I tillegg har sammen med kolleger etablert en helprivat psykiatripraksis i Oslo. Der jobber han ved siden av de andre jobbene. Frustrasjon over rammene i det offentlige har gjort at han har startet privat.
- Å gi behandling til en pasient skjer innenfor rammer. I det offentlige tillater ikke rammene meg å gjøre den jobben jeg mener er nødvendig i relasjonen til pasienten. Jeg ønsker å ha mere styring over rammene, og det har vært min motivasjon for å etablere meg i privatpraksis. Jeg søkte avtalehjemmel, men fikk avslag på grunn av kort ansiennitet. Så da ble det helprivat.
Arden ønsker å tilby pasientene sine tid og kontinuitet, og han ønsker å bruke mest mulig tid på direkte pasientrettet arbeid.
- Når jeg tar inn en pasient er det viktig for meg å vite at jeg kan følge vedkommende den tiden det er nødvendig, og at jeg kan holde det jeg lover.
På et tidspunkt jobbet Arden i et FACTteam i barne- og ungdomspsykiatrien.
- Tanken med FACT er jo at pasienten skal følges opp av teamet så lenge behovet er der. Jeg formidlet akkurat dét til gutten. Men fordi far flyttet til en adresse i et annet opptaksområde, måtte gutten skrives ut fra teamet. Tilliten ble brutt. Den hendelsen gjorde veldig inntrykk på meg, og jeg ønsker ikke å jobbe på den måten. For meg er min integritet som behandler viktig. Jeg ønsker å kunne holde det jeg lover.
Psykiatere kan bære mest
Ardens livsfilosofi er at mennesker må bære hverandre når det trengs.
- Jeg vil gå så langt som å si at akkurat det å være i en posisjon som gjør meg i stand til å bære et menneske som trenger det, er en brennende motivasjon inni meg og drivkraften i det jeg holder på med. Jeg tror vi som er psykiatere er i stand til å bære mye og mange når det gjelder mennesker som har det vondt.
Å stå opp for andre var også motivasjonen for å kaste seg inn i ADHD-debatten.
- Vi som er psykiatere, har et ansvar for å delta i samfunnsdebatten. Vår kunnskap om hvordan bio-psyko-sosio-eksistensielle faktorer henger sammen gjør at vi må engasjere oss. Breddeforståelsen vår forplikter. Når samfunnet går i retningen av at alt blir mer individualistisk, kontakten med naboen forsvinner og ensomheten øker, må vi engasjerer oss og ta til orde for at mennesker trenger hverandre – It takes a village. Det er vår plikt.
Når han stemmer ved kommune- og Stortingsvalg, stemmer han på vegne at dem som trenger mest.
- Jeg føler en forpliktelse til å stemme for dem som trenger mest hjelp. Det er de menneskene vi jobber med. Vi må bidra til å få opp varmen i samfunnet.
Han ønsker ikke å bidra til økt polarisering i debattene som går, men ønsker å bygge broer.
Kollegafellesskap
Arden setter stor pris på kolleger han har møtt i legelivet, og i privatpraksisen jobber han sammen med to kolleger som også er venner.
- Vi er der for hverandre, både på jobb og i privatlivet. Den ene jeg jobber sammen med er psykologspesialist. Vi går ofte turer sammen. Da åpner vi sinn og hjerter og snakker om alt. Å ha et godt faglig felleskap på jobb er avgjørende for å lære og utvikle seg.
Karsten Hytten var veileder for Arden i tiden på Diakonhjemmet. Arden har tatt med seg viktig lærdom fra Hytten.
- Han sa at det var viktig å alltid ha en man kan ta opp tabutemaer med. Det har jeg i kollegene mine. De kan også se blindsonene mine.
Verdier og balanse
Arden har tre jobber, og det er nærliggende å spørre om han jobber mye – for mye?
Han er ikke bekymret.
- Jeg føler ikke at jeg jobber så mye. Når jeg nå bestemmer rammene selv, føles ikke jobb så mye som jobb lenger. Jeg opplever at å sitte med et menneske i samtaler om viktige temaer og forsøke å forstå er berikende. Det er lystbetont arbeid.
Hund, katt, to døtre og kone krever Ardens oppmerksomhet når han har fri.
- Resten av verden forsvinner når jeg kommer hjem. Da er jeg hjemme med hele meg. Tid med familien er min viktigste kilde til påfyll.
Han er også glad i å lese.
- Det fascinerer meg at i store forfattere skriver om temaer som var viktige for hundre år siden, som er viktige nå, og som kommer til å være det om hundre år.
Venner er også viktig for Arden, men har prioriterer kvalitet framfor kvantitet.
- Jeg vil heller ha få, men gode venner framfor å kjenne masse folk. Det er litt sånn med alt, tenker jeg. Det må være kvalitet i det man gjør.
Bildene på slutten av intervjuet, er tatt av Arden. Fotografering er en hobby han har stor glede av. Og så liker han å grille.
- Jeg vil si jeg er ekstremt glad i å grille. Jeg griller hele året, minst to ganger i uka. Å grille er noe mye mer enn å lage mat. Når man griller må man føle seg fram til når maten er ferdig, bruke sanseapparatet. Jeg har en keramikkgrill jeg bruker mye.
Sammen i opplevelser
Arden og familien er glad i å reise.
- Det handler ikke så mye om akkurat hvor, men mest om å være sammen med dem jeg er glad i og holde sanseapparatet åpent. Vi liker å reise sammen og gjør det så ofte vi kan.
Sammen med kona, har han også et annet prosjekt.
- Det høres kanskje rart ut, men kona og jeg skriver en bok – til oss selv.
Ardens kone er molekylærbiolog med master i folkehelse. Tidligere var hun kokk. Skriving og mat er interesser ekteparet deler. De har vært sammen i 17-18 år, og startet prosjektet på sin femårs bryllupsdag.
- Vi besøker restauranter som har en matfilosofi, og så analyserer vi opplevelsen vi har når vi er der, litt psykoanalytisk inspirert. Vi har ti restauranter i verden på lista vår, og har kommet til nummer seks.
Prosjektet begynte litt tilfeldig, da de besøkte et tea room.
- Vi begynte å undre oss over om kokken kunne være deprimert, eller ha en form for dystymi bare ved å være i restauranten og å spise maten. Noen uker etterpå leste vi at kokken hadde tatt sitt eget liv. Det sådde spiren til prosjektet vårt.
Den siste restauranten paret har besøkt, er Vyn i Österlen i Sverige. Österlen er for øvrig området Arden ønsker å bo i når han og kona blir gamle. Helst på en gård.
- Vyn drives av en kjent kokk som etablerte restauranten etter at kona hans døde av kreft. Den ligger ute ved havet, og man kan se gresset og havet fra restauranten. Vi opplevde restauranten som en hyllest til henne, og fikk tanker om at han brukte det som var vondt for han selv til noe godt for andre – at det var den måten han kunne bære hennes død på – ved å gi noe godt videre.
Også utsmykningen av restauranten vekket refleksjoner hos Arden.
- Vyn har håndplukket kunst i rommene. I det første rommer er det glasskunst jeg tolket som en frisk cervix og en syk cervix. Rommet minnet meg om et venterom, eller kanskje et rom på sykehus. Der satt vi da de første rettene ble servert. Så flyttet vi oss til et område hvor det var fullt av store kuler, grønne og svarte. Jeg tenkte de symboliserte kreftceller. Det neste rommet minnet om en hytte eller låve. Der sivet lyset inn og kulene var hvite. Livet etter døden, tenkte jeg. Musikken var Fleetwood Mac. Kona mi og jeg snakket om at vi var med i sorgprosessen. Det var en opplevelse vi snakket mye om etterpå. Hele opplevelsen med omgivelsene, maten og vinen var sterk.
Opplevelsen er i tråd med Ardens tanker om livet.
- Vi må være ekte. Vi må tørre å ha følelsene våre mye mer på utsiden. Vi må dele med andre. Livet er godt og livet er vondt, sort og hvitt som tangentene på et piano. I likhet med i musikken, hører alt med i livet for å gi dybde. Men det krever at vi må være der for hverandre i dette livet. Bære hverandre når det trengs.
Bildegalleri
Alle foto og tekst: Amir David Arden
Mor&Barnet
Dette bildet betyr en del for meg, det formidler en historie om sorg og tap, samtidig som det viser forbindelsen mellom mor og barn – en forbindelse som også finnes i dyreriket, og som varer selv etter døden. Bildet ble tatt i Varanasi, en by som ofte kalles "dødens by". Der ble jeg vitne til moren som holdt seg trofast ved kalvens side i flere dager etter at den hadde gått bort, og nektet å la den bli igjen alene. Gjennom dagene fortsatte hun å passe på den, snuse forsiktig på den med jevne mellomrom, som om hun ikke klarte å gi slipp.
Bildet handler om båndene som knytter oss sammen, uavhengig av art.
Dødens hotell
Bildet viser en eldre kvinne i Varanasi, på det som kalles Dødens hotell, et sted hvor mennesker kommer for å tilbringe sine siste dager i håp om å oppnå frigjøring fra livets sykluser. Varanasi, som er en av Indias syv hellige byer, er kjent for sin spirituelle betydning, og mange reiser dit for å dø i troen på at det vil gi dem moksha – en tilstand hvor sjelen frigjøres fra reinkarnasjonens syklus.
Kvinnen på bildet har spart penger gjennom livet, både for oppholdet på hotellet og for veden som skal brukes til hennes kremasjon. Hun gråt fordi hun ikke dør og bruker opp dagene hun har til rådighet på hotellet.
Krig
Dette bildet forteller en historie om en uforløst fremtid – et sted hvor drømmer om liv, glede og vekst en gang eksisterte, muligens min barndom, som nå står igjen som et stille vitne til konfliktens destruktive krefter. Det ensomme, uferdige bygget, som en gang var ment å huse familier og romme et pulserende samfunn, står nå som et symbol på stagnasjon og tap.
Bildet er tatt i Libanon, på grensen til Syria, når vi kjørte fra Syria og inn i grenseposten til Libanon. Kort tid etter at bildet ble tatt, brøt borgerkrigen i Syria ut.
Mens jeg tok dette bildet, husker jeg at tanken slo meg: Jeg håper det aldri mer blir krig her. Ironisk nok ble dette ønsket knust kort tid etterpå, og bildet står igjen som et øyeblikksbilde av noe som kunne ha vært – men som aldri fikk blomstre. Det er for meg en påminnelse om krigens meningsløshet og en refleksjon over hvor skjør fremtiden kan være. Og kanskje alltid være var for at livet kan snu, og at alltid skal stå for urett. Kanskje det som har gitt meg røsten i samfunnsdebatten?
Mat
Dette bildet fra Old Delhi, der fattige mennesker bokstavelig talt kjemper for å få tak i matrester. Til tross for grusomheten i bildet, så forteller det også om de små handlinger av menneskelighet – som det å dele mat som ellers ville blitt kastet. Dette er baksiden av restaurantene hvor vi spiste og fant ut at maten kundene ikke spiser opp ble delt ut på baksiden. Ansiktsuttrykk med apati tolker jeg som en slags resignasjon over systemets begrensninger, og det enorme gapet mellom de som har og de som ikke har.
To dukker
Dette bildet viser kontrasten mellom den unge kvinnen og mannequinen som står ved siden av henne. Bildet fremhever en underliggende kommentar om overforbruk og modernitetens overfladiske natur.
I settingen, en klesbutikk i Japan, ser vi en verden der individer smelter sammen med produktene de selger – hvor mennesker selv kan bli sett som en del av utstillingen. Kvinnen og dukken er begge kledd i lignende antrekk, og med svart-hvitt-formatet blir det enda vanskeligere å skille hvem som er levende, og hvem som er en kunstig representasjon. Japan er et av landene som for meg er et at de mest materialistiske stedene på denne planeten.
Kontoret
Dette er kontoret mitt, et sted hvor mye av hvem jeg er kommer til uttrykk. På veggen henger et bilde av statuen Naobi fra naboidene, som for meg symboliserer ydmykhet – en viktig påminnelse om å møte både arbeidet som terapeut og menneskene jeg møter med respekt og åpenhet. Historien om naboidene, en fortelling om hovmod og det uunngåelige fallet det kan føre til, minner meg daglig om betydningen av balanse og introspeksjon.
Bak meg henger et bilde av en dør, som jeg ser som et symbol på det ubevisste – en inngang til de skjulte delene av oss selv som vi utforsker i terapi. Mellom pasienten og meg, på bordet, står en hestebyste som representerer driftene våre – de instinktive og ubevisste kreftene vi sammen søker å forstå og integrere. Dette arbeidet, å bringe det ubevisste frem i lyset, er selve kjernen i terapien.
Teppet som dekker gulvet, er over hundre år gammelt og bærer for meg en dyp historie. Det har tidligere vært en del av Nic Waal Institutt og har vitnet utallige samtaler og møter mellom mennesker. Teppet er for meg en arv og kontinuitet, det forbinder fortidens erfaringer med dagens praksis.
