Stjernestøv og følsomhet
Kristin Kanstad beskriver seg selv som et nerdete og følsomt barn. Hun likte seg på skolen og i naturen. Hjemme lærte hun om kosmos og stjernestøv av sin fysikerfar.
- Jeg var kanskje litt for følsom? Jeg tror jeg fikk noen tilbakemeldinger på det i oppveksten. Fra å kjenne meg i resonans med naturen og ha en utenomjordisk forståelse av hva det vil si å være levende, gikk jeg over til å bli et flinkt barn. Det var lettere, selv om prosessen var min første krise, tror jeg.
Hun var glad i dyr, og tenkte å bli veterinær etter å ha lest «Kari Dyregod». Veterinærdrømmen kom også til en brutal slutt.
- Det var vel da jeg gikk på ungdomsskolen at det gikk opp for meg at en del av veterinærers arbeid er å avlive dyr. Det kunne jeg overhodet ikke tenke meg, så den drømmen tok slutt nærmest over natten.
Kjærligheten til naturen var fremdeles sterk, biologi var favorittfaget, så idéen om å bli naturforvalter dukket opp isteden. Hun kunne godt tenke seg en arbeidshverdag i skogen, på fjellet og på vidda.
- Men jeg slo det egentlig fra meg ganske raskt. Jeg ønsket meg familie, og forstod at en sånn type jobb ikke var forenlig med familieliv og små barn. Det var da jeg vendte blikket mot mitt indre landskap, som jo også er natur, at tanken på medisinstudiet dukket opp. Å være lege er å jobbe med naturen til mennesker, og å være sitt eget instrument. Dessuten kan man jobber hvor som helst.
Som mange andre måtte hun ta opp igjen noen fag for å få høyt nok snitt til å komme inn på studiet. Høsten 1989 begynte hun på PK i Oslo.
- Preklinisk var fint, selv om jeg som nygift levde et litt annet liv enn mange studiekamerater.
I den kliniske delen av studiet fikk Kanstad en ny krise. Hun forstod egentlig for første gang hvor syke folk kunne bli, og hun skjønte at hun var mest interessert i mennesker, ikke egentlig i sykdommene deres.
- Et års pause i Latin-Amerika og ekstrajobb på barnehjem ga meg tilstrekkelig påfyll til at jeg fullførte studiene. Jeg hadde også stor glede av å være leirlege på Hudøy feriekoloni.
Fryd og frykt
Turnustjenesten ble gjennomført på Rjukan. Kanstad ble overrasket over at hun likte å kjøre legevakt.
- Jeg blir egentlig lett redd. Men å kjøre legevakt alene i fjelldistrikt var likevel noe jeg oppdaget at jeg likte. Jeg trivdes med ansvaret, og det var alltid mulig å ringe noen å be om råd dersom jeg trengte det. Senere har jeg funnet ut at fryd og frykt er en uløselig kombinasjon for min del. Jeg er langt ifra fryktløs, men ganske modig, og liker å strekke meg langt. Legeyrket har sånn sett vært et godt valg.
Etter turnus, mange erfaringer og et barn rikere, prøvde Kanstad seg i basalforskning. Men det ble for liten kontakt med mennesker, og da hun måtte drepe rotter, sa det stopp.
- Nei, det var ikke for meg. Ett år der ga meg innsikt i dét.
Etter fire-fem spontanaborter, ble hun gravid igjen med sitt andre barn. Travle dager på BUP Nordbyhagen måte vike for en lang permisjon da nummer to ble født.
- Jeg kjente at det ikke ga mening å jobbe så mye når jeg hadde to små barn som trengte meg. I et par år etterpå jobbet jeg deltid på helsestasjon før jeg tok et 60% vikariat på Berg legekontor på Tåsen. Jeg trivdes godt der, og ikke minst med kontakten med kollega Tove Gridseth. Hun lærte meg hvordan man sier nei. Og det er så enkelt, og så vanskelig, som at man bare sier – nei.
Livet i allmennpraksis var godt, og etter vikariatet på Berg, ble det 7 år på Vinderen legekontor. Kanstad likte det langvarige samarbeidet og kontakten med pasientene og familiene. Og hun trivdes med kollegene.
- Jeg hadde et kjempefint kvinnelig kollegium der. Årene sammen med dem var formative år, vil jeg si. Jeg blir glad når jeg tenker tilbake. Ingen spørsmål var for små, men heller ingen for store. Vi holdt sammen i gode og onde dager, og fant løsninger i fellesskap. Og i motsetning til i psykiatrien, der man ofte møter mennesker når de er på sitt sykeste, møter man mange folk på godværsdager på fastlegekontoret.
Flytting og sykdom i familien
Kanstad og familien flyttet etter hvert til Nittedal. I 2007 fikk datteren hennes diabetes.
- Jeg er sikker på at 40% av de kognitive ressursene mine gikk til monitorering av hvordan hun hadde det og hvordan blodsukkeret var. Det fantes ikke samme type smartpumper den gangen som i dag.
Samtidig forsøkte å Kanstad å levere som vanlig på jobb.
- Det var et krevende prosjekt. Jeg hadde lært meg mindfulness noen år tidligere, og forsøkte å ta i bruk avslappingsteknikker. Jeg begynte i venstre stortå, og sovnet før jeg nådde kneet.
Hun tenkte selv at hun ikke var flink nok siden hun sovnet fra øvelsen, og aksepterte ikke at kroppen forsøkte å fortelle henne at hun trengte mere hvile og søvn. I fire-fem år holdt hun det gående på denne måten. Isteden for å slappe av, søkte hun seg til sittende meditasjon.
- Det ble ofte ubehagelig. Jeg orket knapt å sitte. Under meditasjonen kunne jeg oppleve en slags parallellforskyvning av meg selv, der kroppen min satt ved siden av meg. Det var sykt ubehagelig. Rosa bliss ble det lite av i hvert fall. I ettertid tror jeg det må ha vært en form for dissosiasjon. I meditasjonen ble det smertefullt tydelig for meg hvor frakoblet jeg var fra de dypere lagene i meg selv. I den høye farten jeg holdt ellers i livet, merket jeg ikke så godt hvor frakoblet jeg faktisk var.
Kanstad erkjenner at hun har lett for å være hardt mot seg selv. Men hun gir seg selv noen ekstra poeng for utholdenhet. Selv om hun fikk kontakt med uro og smerte under meditasjonen, ga hun seg ikke. Hun utdannet se innen mindfulnessbasert kognitiv terapi og mindfulnessbasert stressreduksjon.
- Jeg ville så gjerne ha det jeg så de andre studentene hadde – ro. Men jeg fikk det ikke helt til. Hele tiden tenkte jeg at løsningen var å jobbe enda litt hardere. Først da jeg etter noen år gav slipp på ideen om å meditere med ro som ønsket endepunkt, skjedde det noe. Det viste seg at det var mulig å sitte med uro og smerte, og at noe endrende kunne skje når jeg kunne la det være som det var. Jeg kunne hvile i det som var, jeg trengte ikke å fikse noe, heller ikke meg selv. Langsomt og gradvis økte min kapasitet til nærvær, og pasientene mine ble mer meddelsomme og delte mer med meg. Det var en uventet effekt.
Etter ti år med våkenetter for å regulere blodsukker, roet det seg litt da datteren flyttet på internatskole på videregående. Kanstad gjennomførte sidetjeneste for å bli spesialist i allmennmedisin. Valget falt på psykiatri.
- Det var hardt arbeid i akuttpsykiatrisk mottak på Ahus, men livskvaliteten min økte. Jeg smiler når jeg tenker på det. Jeg hadde fri når jeg gikk hjem fra jobb, og på jobb var jeg omgitt av kolleger som var like nerdete opptatt av hjernen som meg selv. Jeg likte møtene med pasienter med komplekse tilstander. Etter å ha vært der i tre uker sa jeg opp fastlegejobben min. Heldigvis ordnet det seg raskt med fast jobb på Ahus. Det var fint å være en del av en stor gruppe med LIS. Vi var over førti stykker.
Samtidig med at LIS-løpet førte henne videre i systemet, begynte hun i egenterapi etter en episode med utbrenthet.
- Det sier litt at det tok seks måneder før jeg klarte å huske hva behandleren min het. Jeg måtte slå det opp før hver time. Han sa ikke så mye, men hver gang jeg maktet å være til stede i kontakten, var han der med én gang. Ellers lot han meg bare holde på. Han hadde klare rammer, og avsluttet alltid timene presis. Det husker jeg at føltes veldig trygt. «Hvis han tør å slippe meg av gårde, er det vel ikke så farlig», tenkte jeg.
Overgangsalder
I dag forstår Kanstad at plager knyttet til overgangsalder blandet seg inn i utfordringer knyttet til jobb.
- Jeg kom tilbake i jobb, men tok med meg jobben hjem. Særlig et møte med en ung ressurssterk mann som opplevde psykose traff meg sterkt. Jeg opplevde at nervesystemet mitt var nakent, rett og slett. Det kjentes godt å komme i terapi selv.
Dessverre fikk hun erfaring med at ikke alle arbeidsgivere så positivt på at hun gikk i egenterapi.
- En arbeidsgiver sa «vi driver ikke med selvutvikling her.» Jeg må si jeg ble i stuss. Hva er alternativet? Selvstagnasjon?
Erfaringen har gjort at hun tenker mye på hvordan nye leger møtes ute i praksisfeltet.
- Vi, som andre, trenger å bli tatt imot – å bli rommet og holdt. Både av oss selv, og av hverandre. Og dette tar tid – som ikke finnes/prioriteres.
Svart belte i utbrenthet
Kanstad kan i dag spøke om at hennes lengste og mest dyrekjøpte kompetanse er erfaringene med å være utbrent. Høsten 2016 hadde hun en ny runde.
- Jeg jobbet på en akuttavdeling med nattevakter. Jeg trivdes for så vidt med å jobbe natt, men totalbelastningen ble for stor. Jeg måtte ta sovemedisin for å få sove, men fikk bivirkninger i form av akathisi, så en stund trodde jeg det skulle rable for meg. Med tilrettelegging, blant annet konstituering som overlege på dagtid, ble jeg ferdig spesialist.
Høsten 2020 ble det enda en runde.
- Min første overlegejobb var i en liten institusjon som ble hardt presset under pandemien.
Fortvilt over å bli utbrent igjen, tok hun kontakt med Caspar Seip, mannen bak «urometoden».
- Han sa han kunne hjelpe meg til å bli god til å ha det dårlig. Etter å ha vært nummen i lang tid, kom jeg i kontakt med min egen smerte. Det jeg lærte hos Seip var å komme i direkte kontakt med min egen virkelighet, slik den viste seg for meg i kroppen min, uten å måtte gå veien om yoga eller meditasjon – som jeg jo hadde holdt på meg i mange år. Etter hvert kunne jeg slippe til angsten og være sammen med den mens den viste seg i meg med tålmodig, mildhet og medfølelse i stedet for å kjempe så hardt med å holde den i sjakk. Jeg har hatt en brennende skam i meg siden barndommen, og lærte under LIS-løpet at barn av barseldeprimerte mødre har et overutviklet skamsenter, for å si det slik. Det viste seg at det ikke hjelp på skammen med en teoretisk forståelse.
Det som har hjulpet meg og skammen, er å ha øvd på å føle skammen når den kommer, å være sammen med den i kroppen. Det er veldig ubehagelig, men viste seg å være mulig. I kontakten med Seip kom jeg en dag til et punkt der skammen liksom smeltet, og ble til en varm bølge av innsikt og varme som skyllet gjennom meg. Og jeg forsto at skammen er der for å hjelpe meg. En høyst uventet opplevelse. Hvorpå jeg automatisk tenkte «nu, jævlar, når jeg har knekt skammen, nå kan ingenting stoppe meg». Men hybris varte ikke lenge. Det viste seg at skammen dekket over noe som var verre, nemlig følelsen av å være liten, hjelpeløs og sårbar. Som jo er menneskets grunnpremiss. Så det er stadig noe å øve på.
Å vende oppmerksomheten mot virkeligheten slik den er, for eksempel i form av fysiologiske fornemmelser i kroppen, istedenfor å rømme opp i sinnet med tanker, meninger og teorier om virkeligheten, har vært helt sentralt for Kanstad.
- Det å kunne føle følelsene, uten å skulle fikse, fjerne eller numme dem, har gitt meg økt evne til kompleksitet, med mer nærvær og tilfredshet i livet. Jeg er ikke lengre mot følelsene av skam, hjelpeløshet, uro mm. De hører med og har en plass i livet, og i meg. De er for noe.
Jeg har lært meg å spille på lag med meg selv, også når jeg har det dårlig. Når jeg gjør det, får jeg tilgang på ressurser som tidligere var blokkert.
Helhet
Interessen for sammenhengene mellom kropp og sinn har Kanstad hatt i mange år. På et tidspunkt bestemte hun seg for å ta enhetsterapistudiet på Senter for livshjelp.
- Da jeg kjørte inn på tunet fikk jeg et blaff av bekymring for at jeg ble nødt til å forholde meg til medstudenter. Jeg syntes jeg hadde nok med mitt eget. I begynnelsen holdt jeg meg i bakgrunnen. Fant gjerne plass i et hjørne. Men tilliten til Audun Myskja hadde jeg hele tiden. Jeg så at han ble ikke redd av alt det jeg kom drassende med. Det fikk holde.
Kanstad mener hun brukte det første året på å «smelte», og det tok tid å koble på sin egen kropp.
- Vi gjorde mange typer øvelser for å jobbe med nervesystemet og pusten. Jeg hadde lite språklig tilgang på det jeg bar på, og var gjennom en dyp eksistensiell prosess i løpet av tiden hos Myskja. På et tidspunkt ble det riktig å slippe tak i identiteten min som lege. Jeg kjente på både sorg og lettelse. Jeg kjente meg fri.
Sensorer og nordsjøturnus
Kanstad ble i løpet av LIS-tiden opptatt av om det var mulig å måle aktivering i det autonome nervesystemet ved hjelp av ulike sensorer. En dag en godt stykke uti utbrenthet og arbeidsavklaringspenger, hørte hun podcasten «Legelivet» med Torkil Færø som gjest. Samtalen handlet om sensorer.
Færø var ute etter testpersoner.
- Jeg kontaktet han for å se om jeg kunne være en av dem som prøvde ut en klokke med ulike sensorer. Han var en veldig hyggelig fyr. Han nevnte i forbifarten av nabokommunen hans trengte en fastlegevikar. Jeg endte med å sende en søknad, ta et emnekurs i akuttmedisin og startet som vikar i nordsjøturnus. Det viste seg at mye kunnskap fremdeles var på plass.
Når hun ser tilbake på det hun har vært igjennom, er det tydelig for henne hva som har vært til hjelp.
- Å få tid og rom, støtte og tillit av mine nærmeste, men også av fastlege, lege-for-lege, nav, veiledere og kollegaer var avgjørende. Opphold på Villa Sana ble et viktig snupunkt, og studiet og medelever på Myskjatunet en sann gave. Det ble langsomt mulig å virke igjen. Denne gangen fra et værekraftig sted.
Nå kombinerer hun fastlegejobb i nordsjøturnus i en øygruppe i vest med en egen privatpraksis i stressmedisin.
- Erfaringen min er dyrekjøpt, men den er gull verdt i møtene med andre mennesker som strever med stress. Det er noe som heter posttraumatisk vekst. Livet mitt har vært helt perfekt for meg, og har bragt meg dit jeg er i dag. Endelig kjenner jeg at jeg har kommet hjem.