Praktikant i Leger uten grenser
Peter McGovern synes ikke at han har et særlig godt svar på hvorfor han begynte å studere medisin
- I Irland begynner man å studere altfor tidlig. Jeg var vel knapt 18 år, og visste lite om hva jeg ville. Etter et utvekslingsår i USA og en periode som praktikant i Leger uten Grenser i New York hadde jeg fått interesse for global helse. Kombinert med en interesse for biologi fra videregående, ble medisinstudiet et naturlig valg. Alternativene var menneskerettigheter og jus. Tanken min var helt fra begynnelsen av å jobbe med internasjonalt arbeid.
Som student i Belfast engasjerte han seg i menneskerettighetsorganisasjoner. Da tiden kom for turnustjeneste, endte den unge iren opp i Bristol på en post for mennesker med leversykdommer.
- Det var en jobb som var kjent for å være utfordrende. Arbeidet ble sett på som ekstra krevende fordi mange av personene med leversykdommer hadde store belastninger i livene sine. Mange bodde på gata og hadde det tøft psykisk.
McGovern trivdes med arbeidet. Det ble tydelig for han det var sammensatte årsaker til at pasientene endte på sykehus med alvorlig leversvikt.
- Pasientene hadde vanskelige liv og hadde i stor grad falt utenfor samfunnet. Fattigdom var vanlig. Jeg oppdaget at veldig ofte hadde leversvikten mindre med biologisk sykdom å gjøre enn med et helt liv fullt av belastninger.
Psykiatri på Zanzibar
I Bristol traff McGovern en dyktig skotsk psykiater som stimulerte interessen for psykiatri ytterligere.
- Jeg traff også norske psykiatere da jeg jobbet i Afrika et år som lege. Jeg ledet etableringen av en psykiatrisk poliklinisk virksomhet ved to sykehus på Zanzibar. Zanzibar var min første erfaring med bistandsarbeid. Faktisk ledet det til at jeg fikk en stilling i WHO med Dr Michelle Funk (Head of the WHO Policy, Law and Human Rights team). Hun fikk meg til å se psykisk helse på en ny annen måte. I arbeidet i WHO kunne jeg forene min interesse for psykisk helse og menneskerettigheter med mitt internasjonale engasjement.
Etter året i Afrika ble det 4-5 måneder i Genève før han reiste tilbake til Bristol for å begynne på spesialisering i psykiatri.
- I Genève traff jeg en norsk kvinne – som nå er min samboer. Hun jobbet også i WHO på det tidspunktet.
De tre neste årene var det mye reising fram og tilbake for McGovern, før han flyttet til Norge.
- Jeg visste ikke det da, men jeg vet det nå. Norske jenter flytter hjem.
Mange av min venner har erfart det samme, ler han.
Modum Bad
Flyttingen til Norge skjedde mot slutten av 2017. På Akershus universitetssykehus fikk han jobb som prosjektleder før han gikk over i klinisk stilling som lege. En bekjent tipset om Modum Bad.
- Han sa «kanskje det er et ok sted for deg?» Jeg søkte og ble invitert til intervju. Allerede før intervjuet kjente jeg at jobben og stedet kunne passe godt for meg. Da jeg satt i bilen så jeg ansatte i barnehagen og en flokk med barn løpe rundt med glade rop. Miljøet var varmt og imøtekommende. Jeg følte meg heldig da jeg fikk jobben.
McGovern skryter av Modum Bad som arbeids- og utdanningssted. Han mener den enkelte terapeut har stor faglig frihet, og at alle er opptatt av fag og mulighetene for å utvikle seg.
- På Modum Bad er man opptatt av terapi. Jeg har virkelig fått muligheten til å utvikle meg som terapeut og psykiater i disse årene. Stedet er ganske unikt i våre dager.
Familieavdelingen var hans første arbeidssted, og han fikk mye erfaring med parterapi og familiearbeid. Senere ble det rotasjon til andre avdelinger før han gjorde ferdig spesialiseringsløpet i psykiatri. Etter drøye fire år kom han fram til at pendlerveien fra Oslo ble for lang.
- Jeg kunne heldigvis fortsette ved Modum Bad, men begynte å jobbe på Traumepoliklinikken i Oslo isteden.
Psyke og soma
McGovern har et bredt interessefelt, og har utviklet en sterk interesse for psykoanalytisk teori og forståelse. På Modum bad ble det lagt til rette for at han kunne ta videreutdanning ved Institutt for psykoterapi.
- Jeg ble ferdig med videregående seminar sommeren 2024. Det har vært en fantastisk opplevelse å ta den utdanningen. Jeg kan anbefale den på det varmeste. Jeg har litt egenbehandling igjen før jeg er helt ferdig. Ønsket mitt er etter hvert å kunne bli psykoterapiveileder. Jeg har fått så mye ut av veiledning selv at jeg har lyst til å bidra til at andre kan oppleve det samme.
I jobben på Traumepoliklinikken ser han ofte somatiske manifestasjoner av psykiske belastninger. Han synes den psykoanalytiske forståelsen egner seg godt i tilnærmingen til pasientene.
Verdens helseorganisasjon
McGovern har jobbet for WHO ved siden av sitt ordinære arbeid helt siden han ble engasjert i arbeidet i 2014. Hans oppgaver er konsulentarbeid knyttet til ulike prosjekter, spesielt QualityRights. Der utarbeider han moduler og veiledningsmateriell.
- Arbeidet handler om hvordan man skal utvikle et psykisk helsevern hvor grunnleggende menneskerettigheter ligger i bunnen, og hvor brukermedvirkning gjennomsyrer tjenestene. Rettslig handleevne må respekteres.
Han reiser endel omkring i verden, bl.a i Afrika, Stillehavet, Asia og Europa, og holder kurs og undervisning om psykisk helse og menneskerettigheter, og medvirker i planer knyttet til endring av tjenester.
Sammen med kolleger har han bidratt i arbeidet med en ny veileder om mental health policy i WHO.
- Det nye policydokumentet lanseres i mars 2025.
Traumeundervisning i Ukraina gjennom WHO
I desember 2024 besøkte McGovern Kyiv i Ukraina gjennom jobben i WHO. I Ukraina er det stor interesse for å bygge opp et nytt og annerledes psykisk helsevern.
Who-teamet. Foto: Peter McGovern
- QualityRights står sentralt i oppbygningen av de nye tilbudene. Jeg vil si de er satser sterkt og vil få et mer progressivt system enn her i Norge. I Ukraina jobber de ikke bare for å ta oss igjen, men for å gå forbi – eller kanskje til og med få til noe helt annet. De tar med seg litt av vår modell, men vil ikke ha med våre begrensinger. Det er spennende.
WHO støtter utviklingen av en lokalsamfunnsbasert psykisk helsemodell i Ukraina.
- Arbeidet støtter videre etablering av Community Mental Health Teams med målet om å tilby recovery-orienterte, personsentrerte tjenester for personer med psykiske utfordringer. Denne utvikling skjer på tross av mangel på forsyninger og pågående krigshandlinger.
McGovern mener vi har mye å lære av det som skjer i Ukraina nå.
- De kommer til virkelig å satse på tjenester basert i lokalsamfunnet er folk bor, noe jeg føler vi trenger mer av i Norge. QualityRights har fokus på å gå bort fra døgnbehandling i institusjoner, men satser på intensiv og effektiv omsorg, inkludert kriseomsorg, gitt i lokalsamfunnet. Da kan folk ha tettere kontakt med jobb venner og nettverket ellers også mens de får behandling.
Peter McGovern og kolleger foran Sofias katedral i Kyiv. Foto: Peter McGovern
Fra England kjenner McGovern til krisetilbud som tilbyr mennesker to- tre hjemmebesøk om dagen og også om natten for å unngå innleggelse.
- Målet er personorienterte tjenester, noe som er en sentral del av QualityRight, mer enn at man er kritiske til døgninnleggelser. Det er også et mål å skape et system og måte å gi støtte uten tvang.
FACT og andre oppsøkende team er slike tjenester, og har vist gode resultater også i Norge.
- Det er spennende at FACT tilbudet begynner å utvikle seg i Norge. Jeg håper at vi satser på en mer ambulant og proaktiv måte å jobbe på i fremtiden i Norge. I England begynte de med FACT, som i mange steder heter Recovery Teams, på nittitallet. I Ukraina har de nå muligheten til å videreutvikle tilbudene.
Undervisningen måtte flyttes til et tilfluktsrom da flyalarmen gikk. Foto: Peter McGovern
Under oppholdet i Kyiv, gikk flyalarmen flere ganger, og både undervisere og deltakere måtte forflytte seg til bomberom uten at undervisningen ble avbrutt.
- Jeg ble påminnet litt min egen oppvekst i Nord Irland, hvordan krig og konflikt kan fort blir til en del av hverdagen. Det er utrolig hva man kan venne seg til. Jeg ble så imponert over hva en hel befolkning klarer å tåle og stå i sammen.
TORP
Undervisning i TORP-programmet stod på programmet da McGovern besøkte Kyiv. TORP står for Traumeorientert Recovery Planlegging, og er et behandlingsopplegg som benyttes ved Modum Bads traumepoliklinikk i Oslo. TORP-programmet er gruppebasert og er for personer med komplekse traumer og dissosiasjon.
- Gruppene går over ti uker, med én fysisk og én digital samling per uke. Opplegget bygger på WHOs internasjonalt anerkjente verktøy, QualityRights Recovery Plan.
I TORP-gruppene jobbes det aktivt med å bryte ned unngåelsesatferd og fobier innenfor trygge rammer i tillegg til å understreke og støtte en persons rett til å bestemme selv og sitt eget liv.
- Deltakerne jobber med detaljerte planer for å nå målene og drømmene sine i tillegg til å håndtere utfordringene sine. Rettslig handleevne ligger i bunn i alle gruppene våre. Eller med andre ord, deltakerne utvikler en plan som deles med støttenettverket deres for å sikre at de beholder sin stemmerett selv i situasjoner hvor det er vanskelig å formidle det grunnet en psykisk krise. Målet er å kunne møte vanskeligheter på en ny og mere bevisst måte. Planen baseres på deltakernes egne ønsker og behov. I TORP-gruppen tar vi utgangspunkt i de ressursene folk har, og ikke bare det som er utfordrende. For meg handler recovery om å leve et godt liv til tross for det som har vært vanskelig. Da er det helt vesentlig at folk kan jobbe mot noe som skaper mening i hverdagen.
"Vanlig" undervisning. Foto: Peter McGovern
Selvivaretakelse
Når han ikke jobber, liker McGovern å tilbringe tid med familien sin.
- Å være sammen med dem gir meg påfyll hver dag.
Han er også glad i musikk, og når tiden tillater det, reiser han gjerne på konserter. Det er særlig indierock han er interessert i.
- Jeg er også glad i å lese, både fag og fiksjon, Akkurat nå leser jeg «Trespasses», en roman fra borgerkrigen i Nord-Irland. Jeg har vokst opp i nord. Irland er et flott land og Belfast en fantastisk by. Selv om borgerkrigen er over, finnes det dessverre fremdeles utfordringer.
Han trives i Norge, men er alltid ut etter muligheter til å dele en begeistring for faget sitt med andre kolleger.
- Jeg savner det fokus vi hadde i England på kollegaveiledningsgrupper. Jeg er heldig å få tilgang til gruppeveiledning på Traumepoliklinikken, men jeg har til gode å være i veiledningsgrupper med psykiaterkolleger. Jeg har stor tro på at det kan spille en positiv og viktig rolle i norsk psykiatri fremover.
Han mener at kollegaveiledningsgrupper har stor faglig betydning og kan bidra til å beholde psykiatere.
- Min erfaring er også at kollegaveiledingsgrupper kan bidra til å forbygge utbrenthet og sikre bedre behandling.
Kolleger har mulighet til å støtte hverandre i å hele tiden jobbe aktivt med overføringer og motoverføringer i terapirommet, mener han.
- Hvis man ikke klarer å sortere og reflektere rundt hvordan vi er påvirket av jobben vår, blir man fort utbrent. Det er viktig å ha gode rammer for prosessene som skjer. Årene på Institutt for psykoterapi og mye god veiledning har lært meg det. Klarer vi det, vil vi gjøre en bedre jobb som koster oss mindre, og blir mer spennende.