Livslover
Ibsens Peer Gynt «går utenom». Det gjør ikke Stokkeland når han gir seg i kast med Ibsens store verker for å innlemme oss i psykoanalytiske erfaringer og teorier. Ibsen hadde kjennskap til visse Livslover, hevder Stokkeland, nemlig strukturer og sammenhenger i menneskesinnet som vi alle forholder oss til, men som vi lett overser. Stokkeland har i mange år sett at disse livslovene er grunnleggende å forholde seg til som terapeut, og som menneske. Stokkelands forsøk på å lage en lærebok for leger og psykologer innen psykoanalytisk terapi, blir også en bok for alle som er interessert i det menneskelige sinn. Nettopp fordi de store fellesmenneskelige dilemma er felles for oss alle: Vi higer etter noen som kan forstå oss, på dypet. Vi synes det er vanskelig det er å være nær eller avhengig av andre, og vi forstår så lite av oss selv.
Veiviser til psykoanalysen
Stokkeland sitt språk er undrende og lite bastant, og nettopp derfor får han formidlet sentrale teoretiske begreper på en troverdig måte i sin «veiviser til psykoanalysen», som er bokens undertekst. Han tar leseren med inn i materialet, skritt for skritt. Her brukes ikke kliniske eksempler fra hans praksis, her er Peer, Solveig og Brand lagt på analysebenken. Stokkeland har for lengst forstått at årsaken til at Ibsen står seg over 150 år, er at han skapte karakterer som var i befatning med noe dypt menneskelig. Vi tilrådes å lese Ibsens Brand og Peer Gynt på forhånd, men Stokkeland har også brukt korte og lengre utdrag fra diktene i sin bok, slik at han kan peke på konkrete sitat, ord eller antydninger fra Ibsen som treffer noe i forfatteren. Skrivemåten er dermed personlig på en slik måte en terapeut kan være personlig: Ved å si så sant som mulig, hvordan noe oppleves. Stokkeland kåserer altså ikke sin dom over Ibsens karakterer med fastspikrede, psykoanalytiske teorier. På ydmykt vis legger han fram hvordan vi kan forstå denne kraftfulle prestekarakteren Brand eller den overmodige Peer Gynt. Via tekstutdragene minnes vi på at Brand var et ensomt barn, og hvordan han ser ned på andre i en tilsynelatende gudegitt allmektighet. Medfølelsen for karakterene brer seg ut når vi i fortsettelsen kan lese om hvordan et fordømmende overjeg nettopp projiserer fordømmelse over på sin neste, framfor å innse at han selv trenger å være avhengig av andre.
Opplevende modus
Det utmerkede med denne boka, er at begrepene utvides steg for steg. Når Stokkeland i kapittel to introduserer oss for Melanie Klein sin tenkning, benytter han det samme kliniske eksemplet om Brands karakter, som i kapittel en. Dette avspeiler det dynamiske ved psykoanalytiske teorier på en utmerket måte: Det vi opplever som terapeuter kan utdypes, nyanseres og kompliseres for så å gi ytterligere ny innsikt etter hvert som vi tilegner oss nye teorier for å forstå mer. Men det første vi ante, er ofte også sant. Avsnittene i boka er inndelt i kapitler med overskrifter som angir hvilket tema som her blir framhevet. Noen av kapitlene har et teoretisk fokus, der Stokkeland gir oss konkret opplæring i særlig Melanie Klein og Wilfred Bion sin tenkning. Men ut over dette, er ikke dette et oppslagsverk i objektrelasjonsteori, boka har heller ikke et oppslagsregister. Her gjelder det å komme inn i et opplevende modus. Det viktige budskapet gjenoppstår med ny dybde rundt neste sving.
En kamp mellom sannhet og løgn i oss alle
Ibsen var forut for Freud i å sette søkelyset på vårt ubevisste, og Stokkeland beviser hvordan de helstøpte karakterene hos Ibsen har noe dypt menneskelig ved seg. Stokkeland kjenner grunntekstene svært godt både fra egen lesning, men også etter grundig å ha fordypet seg i sekundærlitteratur. Boken er en nytelse både faglig og litterært, forfatteren gir iallfall meg noe nytt å tygge på i opplevelsen av Ibsens drama.
Boken er faktisk lett å lese, tross sine 220 sider. Denne boken tror jeg ikke bare er en ypperlig lærebok for de som ønsker å innvies i psykoanalytiske teorier. Her er det mye å glede seg over for de som allerede kjenner Ibsens figurer, og som ønsker å utvide sin forståelse av rollekarakterene (og seg selv) med psykoanalytisk blikk. Det er en kamp mellom sannhet og løgn i oss alle.