Psykisk lidelse er en fellesbetegnelse for lidelser og sykdommer som er kjennetegnet først og fremst ved subjektivt sterkt plagsomme psykiske symptomer over lengre tid med samtidig redusert funksjon i dagligliv eller arbeid i forhold til hva som var personens vanlige funksjonsnivå før lidelsen debuterte. Men graden av funksjonsreduksjon vil variere fra person til person. Enkelte som har vært svært godt fungerende på forhånd, kan erfaringsmessig ha ganske uttalte plager og symptomer uten at det forekommer synderlig funksjonssvikt. Andre kan falle ut av arbeidsliv eller få store problemer med forholdet til andre selv ved tilsynelatende små psykiske problemer.
Endret adferd som kan observeres av andre mennesker, vil som regel forekomme, og i særlig grad ved de mer alvorlige formene for psykiske lidelser hvor det foreligger svikt i evnen til å skille ytre fra indre (subjektiv) virkelighet (psykoser).
Den 10de versjon av Verdens helseorganisasjons (WHO) klassifikasjon av psykiske lidelser (ICD-10) anfører ti hovedgrupper av psykiske lidelser:
- Psykiske lidelser hvor sykdommer eller skader som direkte eller indirekte påvirker hjernen er hovedårsaken til en psykisk lidelse. Heri inngår blant annet demens og forvirringsreaksjoner og en del angst eller depresjonstilstander.
- Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser som skyldes bruk av psykoaktive stoffer. Heri inngår bl.a. alkoholisme og misbruk eller avhengighet av stoff.
- Schizofreni, schizotypi og paranoide lidelser.
- Stemningslidelser (affektive lidelser). Heri inngår ulike former for bipolare lidelser og depresjoner.
- Nevrotiske, belastningsrelaterte og somatoforme lidelser. Dette er en samlebetegnelse for angstlidelser, tvangslidelse, stressrelaterte lidelser, lidelser hvor det er tap av fysisk, f.eks. lammelser eller psykisk funksjon hvor det ikke kan påvises legemlig sykdom eller skade (konversjonslidelse, dissosiative lidelser) som årsak samt psykosomatiske (somatoforme) lidelser.
- Adferdssyndromer forbundet med fysiologiske forstyrrelser og fysiske faktorer. Her inngår bl.a. spiseforstyrrelser og seksuelle funksjonsforstyrrelser som ikke skyldes legemlig sykdom eller skade.
- Personlighets og adferdsforstyrrelser. Heri inngår ved siden av personlighetsforstyrrelser også vane- og impulsforstyrrelser som f.eks. patologisk spillelidenskap.
- Psykisk utviklingshemming.
- Utviklingsforstyrrelser av hjernen som f.eks. autisme og Aspergers syndrom.
- Adferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser som vanligvis oppstår i barne- og ungdomsår som bl.a. ADHD.
Omkring 30 prosent av befolkningen vil hvert år tilfredsstille kriteriene for en psykisk lidelse, og omkring halvparten vil det i løpet av livet. Alkoholmisbruk, angstlidelser inkludert angst for bestemte situasjoner eller objekter (fobi), depresjoner og stressrelaterte kroppslige plager (psykosomatiske lidelser) utgjør tallmessig de største gruppene. Psykiske lidelser er den viktigste enkeltårsak til sykmelding og funksjonssvikt i den yrkesaktive befolkning. Størst funksjonssvikt finner man ved psykiske lidelser hvor det samtidig er alvorlig legemlig sykdom; der hvor det foreligger skader eller sykdommer i hjernen (for eksempel demens) og ved lidelser som primært er forårsaket av forstyrrelser i hjernens utvikling eller funksjon (for eksempel autisme og schizofreni).
Nei, kartlegging av psykiske lidelser i befolkningen viser ikke en økning. Derimot synes det å være en økning i kontakt med helsevesenet for plagsomme psykiske symptomer uten at disse kan diagnostiseres som en psykisk lidelse, eksempelvis depressive symptomer og andre problemer som man gjennom alle tider har sett hos tenåringer og unge voksne. Denne økningen skyldes ikke minst at toleransen for psykiske symptomer og plager er mindre i dag enn for noen decennier siden, at tilgangen på helsetjeneste er øket i forhold til tidligere, en økende tendens til å sykeliggjøre det man tidligere oppfattet som normale reaksjoner ved det å være menneske og nok også mindre bruk av kontakt med familie og andre omsorgspersoner og kjente når man sliter psykisk.
Ja, alle kan utvikle en psykisk lidelse, men risikoen for å utvikle en psykisk lidelse (psykologisk, sosialt og arvemessig sårbarhet) er forskjellig fra person til person.
Den psykiatriske sykeligheten er like stor blant kvinner og menn, men uttrykksformen er noe forskjellig. Kvinner sliter noe oftere med angst, depresjoner og psykosomatiske lidelser (sterkt plagsomme kroppslige symptomer uten at det kan påvises legemlig sykdom), mens menn oftere har alkohol, stoffproblemer og dyssosial (antisosial) personlighetsforstyrrelse.
Psykologiske og sosiale belastninger som overstiger personens mestringsevne, inkludert tidlige traumatiske opplevelser i tidlig barndom og oppvekst, øker risikoen for å utvikle en psykisk lidelse. Det samme gjør alvorlig legemlig (somatisk) sykdom, spesielt sykdommer og skader som rammer nervesystemet. Endel psykiske lidelser har også en betydelig arvelig komponent.
Selv om psykiske lidelser forekommer i alle sosiale grupper, er forekomsten av psykiske lidelser større blant mennesker i de laveste sosiale lag (mindre utdannelse, lavere inntekt, dårligere boforhold), tilsvarende det som også er påvist ved legemlige sykdommer. Personer fra lavere sosiale lag er blant annet i større grad utsatt for psykologiske og sosiale belastninger, inklusive økonomiske problemer. Disse er også, på gruppenivå, mindre fysisk aktive og nås i mindre grad av helsemyndigheters informasjon om sunne levevaner og orientering om stressmestring.
Arveligheten varierer mellom de ulike psykiske lidelsene. Generelt sett er arveligheten størst for psykiske lidelser som er knyttet til ulike grader forstyrrelser av hjernens utvikling som f.eks. autisme, Aspergersyndrom, schizofreni, bipolare lidelser samt psykisk utviklingshemming som ofte skyldes underliggende arvelige legemlige sykdommer. For mer «vanlige» psykiske lidelser som angstlidelser og ikke-bipolare depressive lidelser, er arveligheten lavere, anslagsvis 40 prosent. Det betyr at livsforhold, både tidligere og nå, har større betydning for utvikling av slike lidelser. Men også her er det selvfølgelig individuelle forskjeller for årsaken til f.eks. en angstlidelse kan variere mellom individer selv om diagnosen er lik.
Men selv om det har forekommet en stor opphopning av en psykisk lidelse i en familie, betyr det selvfølgelig ikke at alle i en familie får lidelsen. For ingen psykiske lidelser skyldes ett gen (med unntak av visse nevrologiske og stoffskiftesykdommer som kan manifestere seg primært med psykiske symptomer). Et eksempel er bipolar lidelse type 1 (manisk-depressiv lidelse). Arveligheten er omkring 80 prosent. Hvis lidelsen oppstår er den med andre ord i vesentlig grad betinget av en arvelig disposisjon. Men det er «bare» omkring 20 prosent (2 av 10) som utvikler lidelsen hvis den forekommer i familien. Blant mennesker hvor det ikke er påvist bipolar lidelse i familien er det kun 1-2 prosent (1-2 av 100) som utvikler lidelsen. Det betyr at det er omtrent 20 ganger øket sjanse for at en med familiær belastning for bipolar lidelse selv utvikler en bipolar lidelse. MEN, dette er gruppedata. I noen familier kan det f.eks. være halvparten eller til og med flere som utvikler en bipolar lidelse hvis det har forekommet i familien. Hos andre kan det bare være et par prosent selv om de har familiær belastning. Det er derfor i dag vanskelig å forutsi på forhånd den individuelle risiko for å utvikle en psykisk lidelse som har høy arvelighet.
Utredningen vil til en viss grad variere fra type lidelse, men noe er felles for alle typer av psykiske lidelser. Det aller viktigste er en samtale med pasienten med vekt på hva som vedkommende sliter med, inkludert plagsomme symptomer, så vel som kartlegging av psykososiale forhold og aktuell livssituasjon hvor forholdet til person som står personen nær er svært viktig. Utvikling av plagene ses i et livsperspektiv. Hva pasienten ønsker hjelp til for å mestre sin sitasjon og sine plager er sentralt. Det samme er kartlegging av ressurser da det er viktig når man skal planlegge behandling.
I spesialisthelsetjenesten brukes i tillegg gjerne et standardisert intervju som kartlegger forekomst av de mest vanligste psykiske lidelsene. Kartlegging av eventuelle legemlige sykdommer eller skader så vel som bruk av legemidler som kan påvirke sykdomsbildet kartlegges ved tilleggsspørsmål.
I noen grad brukes også intervjubaserte skalaer for å gradere hvor uttalte plagene av en lidelse er, f.eks. dybde av en depresjon. Bruk av spørreskjemaer som kartlegger de vanligste psykiske symptomer ved psykiske lidelser anvendes også.
Det tas dessuten en del blodprøver. Av og til inkluderer dette også genetiske undersøkelser og undersøkelser av rusmidler. Det kan også gjennomføres andre biologiske undersøkelser som f.eks. elektrofysiologisk undersøkelse av hjernens funksjon (EEG). Hensikten med biologiske prøver og undersøkelser er først og fremst å utelukke at det foreligger legemlig sykdom eller skader som direkte eller indirekte kan påvirke hjernens funksjon og påvirke, eller av og til være den vesentlige årsaken til, psykisk lidelse. Dette fordi slike funn har betydning for den videre behandling, både psykologisk og biologisk.
Den alt vesentlige delen av psykiske lidelser behandles av allment praktiserende leger. Lidelser som er mer alvorlige eller forbundet med stor funksjonssvikt eller uttalte endringer i adferd henvises til spesialisthelsetjenesten. Den består i hovedsak av såkalte Distriktspsykiatriske sentra (DPS). Privatpraktiserende psykologer og psykiatere behandler bare en liten andel av pasienter med psykiske lidelser.
Vi skiller mellom psykologisk orienterte behandlingsformer og behandlingsformer som virker via nevrokjemiske, magnetiske, elektriske eller sensoriske påvirkninger. Hovedgruppen av psykologiske behandlingsformer, som kan fokusere individ, familie eller gruppe) er:
- Psykoedukative behandlinger. Det innebærer bl.a. orientering om lidelsers symptomer, årsaker, forløp og opplæring i hva man kan gjøre selv.
- Psykoterapier. Her finnes det en rekke ulike varianter, f.eks. mestringsfokuserte (problemløsningsterapi), relasjonsfokuserte (f.eks. psykodynamisk psykoterapi), tankemønsterfokuserte (f.eks. kognitiv psykoterapi) og praksislæringsfokuserte (f.eks. eksponering for det man frykter, f.eks. ved tvangshandlinger eller fobier). Noen av disse behandlingene kan også gis via internett, f.eks. kognitiv psykoterapi.
- Sosialt fokuserte behandlingsformer. Her inngår bl.a. nettverksorienterte behandlinger og psykososiale rehabiliteringstiltak inklusive såkalt recovery baserte intervensjoner.
- Nevrokjemiske behandlinger som f.eks. legemidler. I mindre grad kosttilskudd og urter (fytoterapi) som påvirker hjernens biologi.
- Elektrisk stimuleringsmetoder hvorav direkte elektrisk stimulering av hjernen utenfra (ECT) er mest brukt.
- Magnetiske stimuleringsmetoder hvor transkraniell magnetisk stimulering (TMS) er mest brukt.
- Påvirkning av det sensoriske system. Eksempler er å arbeide med bevegelser (ulike former for psykiatrisk orientert fysioterapi) inkludert fysisk trening; berøring som f.eks. vegetoterapi; stikksmerte (akupunktur); kombinasjoner av bevegelse og berøring (dyrebaserte terapiformer); lysbehandling og påvirkning av hjernen via lyd (musikk).
Det behandles årlig omkring 150.000 personer i det psykiske helsevern. Det store flertallet får god hjelp og er fornøyde. Effekten av behandlinger for psykiske lidelser er samlet sett like god som behandling av legemlige sykdommer og skader. Når mange mener at psykiatrisk behandling virker dårligere enn annen medisinsk behandling, skyldes det primært at i de tilfeller hvor det behandlingen ikke hjelper eller hvor behandlingen har medført uønskede eller i sjeldne tilfeller svært alvorlige bivirkninger, slås dette oftere opp i media enn hvis en behandling for en legemlig sykdom ikke virker eller har medført uønskede eller svært alvorlige bivirkninger inklusive dødsfall.
Behandlingen av psykiske lidelser er individuell. Det vil si at behandlingen bl.a. må tilpasses den enkeltes personlighet, type plager, legemlige tilstand og preferanse. Det er ingen behandling, det være seg psykologiske eller biologisk funderte behandlinger, som passer alle. Det gjelder selv om man har samme diagnose. Diagnoser kan bare i begrenset grad rettlede behandling. Lidelser hvor diagnoser har større betydning for valg av behandling er psykiske lidelser som viser seg å være forårsaket av sykdommer og skader som direkte eller indirekte rammer hjernen, rusrelaterte lidelser; lidelser som i stor grad er relatert til arvelig betinget funksjonsendringer i sentralnervesystemet som f.eks. schizofreni, bipolare lidelser og gjennomgripende utviklingsforstyrrelser som f.eks. autisme og Asperger syndrom.
En psykiater er en lege som har tilleggsutdannelse i bruk av psykologiske (psykoterapi) og biologiske (f.eks. legemidler) behandlingsmetoder ved psykiske lidelser. Heri inngår ikke bare legemidler med spesifikk effekt mot psykiske lidelser (psykofarmaka), men også legemidler mot legemlige sykdommer som også kan være aktuelt å bruke ved behandling av en del psykiske lidelser. Som lege kan en psykiater med andre ord utrede og behandle personer hvor man samtidig tar hele mennesket, både kroppen og de psykologiske sidene ved lidelsen, med i den samlede vurdering og behandling av en pasient.
En klinisk psykolog har utdannelse i bruk av psykologiske metoder i utredning og behandling (psykoterapi) av psykiske lidelser, men de har ikke kunnskapen som er nødvendig for samtidig å utrede biologiske (somatiske) sider ved sykdomsbildet. En klinisk psykolog kan heller ikke behandle pasienter med legemidler eller andre biologiske behandlingsmetoder. Psykologer har imidlertid en mer omfattende grunnutdannelse i menneskets normale psykologi enn psykiatere.
En nevropsykolog er en psykolog som har tilleggsutdannelse i utredning av fornuftsbaserte (kognitive) sider ved nervesystemets funksjon som f.eks. oppgaveløsninger, konsentrasjon og hukommelse. En nevropsykolog utreder har ikke tilleggsutdannelse i psykologisk behandling av psykiske lidelser.
Psykiatere og psykologer har derfor langt på vei ikke overlappende kunnskaper og erfaringer. De supplerer hverandre i utredning og behandling av pasienter. De kan ikke erstatte hverandre.
Ordet stress brukes i dagligtale vanligvis om en opplevelse av at noe (situasjon, hendelse) er belastende i betydningen at den krever noe mer innsats og krefter for å mestres enn det som er rutine for personen. Stress er som regel forbundet med økning i en rekke fysiologiske funksjoner. Eksempler er øket hvilepuls, lett øket blodtrykk, endringer i konsentrasjonen av en rekke hormoner og søvnproblemer. Stress er ikke farlig. Unntaket er store akutte stressreaksjoner hvis man samtidig har en svært alvorlig sykdom hvor bl.a. økede stresshormoner kan forverre sykdommen, eksempelvis alvorlig hjertesykdom.
Ved langvarig (kronisk) stress er det også endringer i kroppens funksjoner, men disse er mer gjennomgripende og innebærer også bl.a. svekket immunitet. Kronisk stress øker risikoen for å utvikle psykiske lidelser og noen legemlige sykdommer og plager som f.eks. irritabel tarm (bl.a. smerter i magen, oppblåsthet), hodepine og muskelsmerter. Den individuelle sårbarhet er avgjørende.
Stress er en normal reaksjon og trenger derfor ikke behandling av psykolog eller psykiater. En samtale med en fortrolig person om årsaken til stress, alternativt en prest eller imam hvis det er aktuelt, eller en fastlege, vil normalt være tilstrekkelig. Noen kan også ha utbytte av såkalte problemløsningsstrategier som er en systematisk kartlegging av problemer og dernest fokus på det viktigste etterfulgt av for – og imot diskusjonen for mulige måter å løse problemet på for til slutt å forsøke ut den mestringsstrategien som synes mest hensiktsmessig når man vekter for og imot. Legemidler er vanligvis ikke aktuelt med unntak av visse situasjoner som f.eks. store søvnproblemer. Da kan det i enkelte tilfeller være aktuelt å foreskrive et legemiddel mot søvnbesvær for en kortere periode (maks 1-2 uker).
Kriser, eller krisesituasjoner, betegner dramatiske og psykisk belastende hendelser som kan true eller ødelegge viktige funksjoner og verdier hos enkeltpersoner, familier eller lokalsamfunn, samt svekke deres muligheter til å utføre viktige og sentrale oppgaver på individ- og familienivå, så vel som i et samfunnsperspektiv. Kriser vil være ledsaget av stressreaksjoner som vanligvis er mer uttalte ved mer «dagligdags» stress. Også i behandlingen av kriser er informasjon om hva som er de normale kroppslige og legemlige reaksjoner viktig samt samtale om hendelsen og personens egne tanker, følelser og adferd i situasjonen. Heller ikke kriser krever behandling av psykolog eller psykiater og behandles som stress. Men ved uttalte og langvarige stressreaksjoner ved kriser, kan psykoterapi være aktuelt. Noen ganger kan også tillegg av psykofarmaka som søvnfremkallende legemidler eller slike som demper kroppens fysiologiske responser være aktuelt.
Diagnoser for psykiske lidelser baserer seg i hovedsak på selvrapporterte symptomer og plager så vel som observerbar atferd. Visse symptomene og atferd forekommer som regel sammen. Ved å undersøke hva som kjennetegner personer med slike «symptom- og atferdsklaser» og følge forløpet over tid, kommer man frem til diagnoser som med andre ord er beskrivende (deskriptive).
Det finnes i dag to ulike systemer for diagnoser. Det ene er utarbeidet av Verdens helseorganisasjon (WHO). I dag brukes den 10de versjonen (International Classification of Diseases, forkortet ICD-10). Dette systemet brukes i Norge. Den amerikanske psykiaterforening (APA) har utarbeidet sitt eget system som utenfor USA brukes i forskning. Den nåværende femte versjonen ble utgitt i 2013 og benevnes Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5).