Finnmark legeforening

Lokalforening

Eldre saker

En påstand som ikke kan dokumenters blir ikke mer sann av å gjentas en gang til



I "Doktor i Nord" nr. 5 2007 hevder adm. dir. Lars Vorland i Helse Nord RHF at Finnmark Legeforening bekymrer seg uten grunn når det gjelder konsekvensene av ny finansieringsmodell og omfordeling mellom store og små helseforetak i regionen. Her er tilsvaret fra FLF´s leder.
20. oktober 2011

Direktør Vorland gjentar i sitt innlegg påstanden om at den nye inntektsfordelingen ikke gir negative vridningseffekter for helsetjenesten i Finnmark. Dessverre er det slik at en påstand som ikke kan dokumenteres, ikke blir mer sann av å gjenta den en gang til. Tvert imot hevder han at Finnmark får 67 millioner mer enn "de objektive kriteriene skulle tilsi", og glemmer i samme åndedrag å nevne at alle foretakene fortsatt får deler (de fleste langt mer) av sin finansiering utenom modellen fordi den ikke er ment å skulle omfatte alle inntektene.


Her ligger problemet: Det finnes dessverre ikke "objektive" kriterier for finansiering av spesialisthelsetjenester i Norge, kun en del "kvalifisert synsing". For eksempel beskrivelsen av den nye budsjettmodellen fra økonomiprofessoren som laget den (1) og Sintef Helses konsulentrapport som vurderte modellen for Helse Nord (2). Begge påpeker risikoen for at modellen ikke beskriver virkeligheten godt nok og ingen av dem kan fastslå hvorfor Helse Nords regionsykehus er mye mer kostbart i drift enn landets øvrige (26 % over landssnittet av sykehus mot 10% for nest dyreste regionsykehus), men antyder en "smådriftsulempe". Det er tilfeldigvis også den faktoren som er "hovedmistenkt" for å gi høye kostnader i Finnmark, der innbyggerne også er for få til å gjøre sykehusdriften effektiv.


Vorland ser ut til å ha glemt at hele diskusjonen om ny fordelingsmodell for penger i Helse Nord tar utgangspunkt i at UNN bruker langt mer penger pr. behandlet pasient enn øvrige regionsykehus i landet og dermed trenger mer ressurser enn den nasjonale modellen forutsetter. Kostnadsnivået er høyt selv om sykehuset behandler et betydelig antall lokalsykehuspasienter fra Finnmark ekstra utover de oppgavene sykehuset egentlig har ansvar for (lokalsykehuspasienter fra Troms og regionsykehuspasienter fra Nord-Norge). Jeg hevder altså at dette trolig bidrar til elendigheten, fordi behandling av lokalsykehuspasienter i et regionsykehus er kjent for å drive kostnadene opp (3).

Selvsagt skal vi ha et godt regionsykehus i Nord-Norge, men ikke gjennom å fjerne ressurser fra allerede underfinansierte lokalsykehus i Finnmark. I stedet må Helse Nord gå i seg selv og legge til rette for at behandlingskapasieteten i regionen utnyttes bedre. Vaktberedskapen (akuttilbudet) ved sykehusene i Finnmark gir mye ledig behandlingskapasitet som i dag ikke utnyttes godt nok av helseregionen. Det er også mulig å frigjøre betydelige ressurser gjennom å effektivisere administrasjon og ikke-medisinske driftsoppgaver i vår helseregion, slik de øvrige har klart. En urimelig internfakturering som gjør det billigere å sende pasientene ut av helseregionen enn til UNN og Nordlandssykehuset, er definitivt et blindspor.

Kilder:

  1. Styresak Helse Nord 
  2. T. Bjørnenak, K. Nyland (2000): Kompleksitetens økonomi. Dimensjoner, effekter og finansiering Skriftserie 2000: 2 Helseøkonomisk forskningsprogram, Universitetet i Oslo