Tidligere i høst vedtok Helse Nord å innføre en omfordeling av de økonomiske rammene mellom foretakene i Nord-Norge etter påtrykk fra de to største (UNN og Nordlandssykehuset). Dette innebærer at lokalsykehusforetakene må betale en høyere pris enn før for pasienter som behandles ved disse to sykehusene. Prisen på 95% av den statlige stykkprisen, er langt høyere enn de 80% som forutsettes i den nasjonale finansieringsordningen. I tillegg er det lagt opp til å iverksette internfakturering av laboratorietjenester og andre kostbare funksjoner som de største sykehusene har ansvaret for, uten at de lokalsykehusforetakene er tilført midler til å betale for dette.
Utgangspunktet i den nasjonale finansieringsordningen er at tilskuddene til sykehusene er delt i en fast del (ramme) og en aktivitetsbasert del (stykkpris pr. behandling). Innholdet i basistilbudet fra "hjemmeforetaket" er forutsatt å være uavhengig av hvor i landet pasienten bor. En viss andel av stykkprisen (20 %) blir igjen i hjemmeforetaket når pasienten er gjestepasient i andre foretak. Dette fordi hjemmeforetaket uansett må bruke midler på å opprettholde sitt basistilbud (beredskap, infrastruktur, kompetanse osv.) utover det som ligger i ramme¬tilskuddet. Regionsykehusene har ansvar for de høyspesialiserte tjenestene og disse er finansiert gjennom ekstra rammetilskudd, slik også oppgavene knyttet til utdanning og forskning er. I dette er det således tatt høyde for at pasienter med behov for høyspesialisert behandling krever ekstra ressurser, men altså ikke for "unødvendig" behandling av lokalsykehuspasienter utover dem som har regionsykehuset som lokalsykehus.
Det å behandle gjestepasienter er altså forutsatt å skulle skje ved å utnytte ledig kapasitet i systemet, til en lavere kostnad enn de "egne" pasientene foretaket har "basis-ansvar" for, og altså uten å bruke ekstra ressurser til å øke bemanning og lignende. Det er godt dokumentert at behandling ved store sykehus uten klart skille mellom lokalsykehuspasienter og dem med et reelt behov for høyspesialiserte tjenester (gjelder de fleste regionsykehusene i Norge), gir høyere kostnader til behandling av ukompliserte tilstander enn samme behandling ved lokalsykehus. Når de store sykehusene likevel velger å øke kapasiteten til å behandle flere gjestepasienter enn de har ledig kapasitet til, er det altså meningen at det ikke skal lønne seg. Hvis dette likevel gjøres, gjennom å bygge ned basistilbudet i andre områder, er det i strid med de nasjonale intensjonene om at befolkningen skal ha tilgang på et likeverdig basistilbud fra spesialisthelsetjenesten uavhengig av bosted.