Dei fleste norske kommuner er små. Dette medfører fordelar når det gjeld avstand mellom politikarar, administrasjon og innbyggarar og kan skape gode oversiktelege samarbeidsforhold i basale tenester som legetilbod, sjukeheim, heimetenester, grunnskule mm.
Kommunene har fått stadig større og viktigare oppgåver, og det er etter kvart fleire oppgåver ei gjennomsnittleg norsk kommune har vanskar med å greie på eiga hand: legevakt, PPT-kontor, renovasjon, brannvern er nokre dømer blant mange. Løysinga på dette er interkommunalt samarbeid.
Interkommunalt samarbeid inneber store problem. Initiativ, utgreiing og beslutning inneber svært krvande prosessar som involverer mange fagfolk og politikarar frå dei potensielle samarbeidskommunene. Ein må få identiske vedtak i samarbeidskommunene. Eit knapt negativt fleirtal i ei kommune kan velte tiltak som det elles er stort fleirtal for i resten av samarbeidskommunene. Det blir i realiteten svært vanskeleg å påvirke eit utgreiingsresultat politisk. Når først tiltaket er vedteke, lever det som regel sitt eige liv uavhengig av ressurstilgang og endra prioriteringar i samarbeidskommunene, fordi prosessane ved endring er så tunge.
Slik blir lokaldemokratiet sterkt svekka av eit system der mange viktige arbeidsoppgåver for kommunane må løysast ved interkommunalt samarbeid.
Samkommuner er tenkt å bedre noke av denne problemstillinga ved at det blir etablert overkommunale politiske organ med eigne budsjettvedtak og eigen administrasjon. Valget til desse organa blir indirekte. Også for desse samkommunene blir det i realiteten vanskeleg for deltakarkommuner å påvirke ressursbruk direkte. Sjølv om løyvingane til samkommunen vert vedteke av det einskilde kommunestyre, blir ein reellt sett avhengig av lik ressurstilførsel frå deltakarkommunene ut frå inngåtte avtalar – som for andre interkommunale samarbeidsordningar.
Slik blir også samkommuner også eit uttrykk for at det ikkje er politisk vilje til å gjere noke med grunnproblemet – misforholdet mellom kommunestorleik og dei oppgåvene kommunane har fått ansvaret for. Legeforeninga bør først og fremst peike på dette misforholdet – og ikkje på kvasiløysingar som helsekommuner, samkommuner og interkommunalt samarbeid.