Lokalkunnskap bør vektlegges

Et av prinsippene for LIS1 tjenesten er å sikre god legedekning til hele landet, men hva skjer når LIS1-tjenesten er over? Når konkurransen om å få LIS1- stilling er så hard kan det tenkes at flere søkere takker ja til sykehus de ikke ønsker å jobbe på, framfor å bli stående i kø til neste søknadsrunde.

Foretakene må lese søknadene grundig
Er målet med ansettelse av LIS1-leger bare å få dem videre i spesialisering for spesialiseringens skyld, eller er det å rekruttere og videreutdanne leger til distriktet? Kan man legge grunnlaget for rekruttering av leger til Nord-Norge i LIS1-tjeneste ved å plukke ut de som ønsker å satse på landsdelen? Det kan tenkes at en som har vokst opp i landsdelen, kjenner geografien eller har jobbet på et lite lokalsykehus er bedre kvalifisert enn en søker som ikke har lokalkunnskap. Hvis en søker har noen tilknytning til stedet på forhånd, eller får tilknytning i løpet av LIS1-tjenesten, er det større sannsynlighet for at legen blir i landsdelen. Slik som søknadssystemet er nå har man ingen måte å plukke ut de som vil satse på landsdelen framfor de som bare søker for å få gjennomført LIS1. For å finne disse søkerne er det nødvendig at helseforetakene tar seg tid til å lese alle søknadene grundig.

64 prosent i kø for LIS-1 stilling
Antallet søkere er forventet å stige i årene framover, men antallet LIS1-stillinger står på stedet hvil. Dette skaper stor bekymring hos kommende leger. Hvordan kan man sikre en rettferdig ansettelse av leger i LIS1-stillingene når søknadsmengden er så enorm?
Våren 2018 var det 1278 søkere til 456 LIS1-stillinger. De ulike helseforetakene mottok i snitt 680 søknader. Kun 36 prosent av søkerne fikk jobbtilbud, altså blir 64 prosent av de nyutdannede legene stående i kø til neste runde. Hver søker søkte i snitt til 15 LIS1 stillinger.
Fra 1. desember 2012 ble ansettelsesprosessen for turnustjeneste endret fra loddtrekkningsordning til søknadsbasert. Fra 1. september 2017 gikk man bort i fra turnuslegeordningen og over til ny ordning for leger i spesialisering. De ulike LIS1-stillingene i alle landets helseforetak utlyses nå via en felles stillingsportal, men de ulike helseforetakene har ansvaret for tilsetting av legene lokalt.

Lite skiller søkerne
I retningslinjene for ansettelse fra helsedirektoratet skal ansettelsesprosessen være åpen og forutsigbar. Det er ønskelig at kandidatene til stillingene skal intervjues før ansettelse og tillitsvalgte bør være tilstede. Faktorer som skal vektlegges ved seleksjon av egnede kandidater er arbeidserfaring og forskererfaring. Selve ansettelsen skal følge kvalifikasjonsprinsippet, at den som er mest kvalifisert er den som skal ansettes. Alle leger som har bestått embetseksamen, og har autorisasjon, er i utgangspunktet kvalifiserte til en LIS1-stilling. Dette gjør at det er lite som skiller de ulike søkerne, særlig når det offisielt kun er arbeids og forskererfaring vektlegges ved ansettelse.

Nmf ønsket objektive kriterier
Ved starten av den søknadsbaserte turnusordningen var det de lokale helseforetakene som i hovedsak bestemte hvilke kriterier som var gjeldene for ansettelse. Dette kunne være kriterier som lokal tilhørighet, studiested, ansiennitet ved sykehuset og bekjentskaper. Denne ordningen ble kritisert da den virket diskriminerte for visse søkere. For eksempel hadde ikke en søker fra Oslo lik sjanse for å få turnus ved Helgelandssykehuset som en søker som var fra Helgeland. I 2013 la Norsk medisinstudent forening fram et forslag for retningslinjer ved ansettelse. Her ble det foreslått at arbeidserfaring og forskererfaring var de to kriteriene som skulle veie tyngst og at man skulle mer gå bort fra tilhørighet, ansiennitet og bekjentskaper. Offisielt er det det som skal vektlegges ved ansettelse idag.

Lokaltilhørighet bør vektlegges
Antall søkere er estimert å øke i årene framover. Flaskehalsen for LIS1 kommer til å bli trangere og trangere og å gjennomføre en rettferdig ansettelses prosess kommer til å bli vanskeligere. For at ansettelsesprosessen skal være rettferdig er man avhengig av at helseforetakene har ressurser og kapasitet til å lese igjennom alle søknadene. Man kan vurdere om det bør være endring av kriteriene for ansettelse da man lettere kan selektere de ulike søkerne ut i fra den enorme søknadsmengden. For rekruttering til Nord-Norge og særlig distriktene bør det diskuteres om lokaltilhørighet til plassen man søker til i større grad bør vektlegges ved ansettelse.