Kurs i Tropemedisin versjon 5.0

Det er kveld 07.03.24, og et fly fra Turkish Airlines går inn for landing i Yaoundé. Om bord på flyet er det 30 leger fra Norge som har meldt seg på en virkelig godbit av et kurs av det høyst eksotiske slaget. Emnekurs i trope- og infeksjonsmedisin i Kamerun. Kurset ble arrangert for 5. gang og var fulltegnet. Jobbhverdagen i Norge var satt på pause. Nå ventet 9 dager med tropevarme, myggstikk, en usikker tarmhelse og et utvidet perspektiv på verden.
Tur til helsestasjon
Tur til helsestasjon

Målet med kurset var å gi innsikt i en medisinsk hverdag i et u-land, kunnskap om  tropesykdommer og innblikk i et sykdomspanorama som ikke finnes i Europa. 

 Vi fikk én god, og én dårlig nyhet når vi ankom hovedstaden hvor vi skulle overnatte. Den gode nyheten var at flyet neste dag skulle gå, den dårlige var at flyet skulle gå én time tidligere enn planlagt. 

Etter noen timers søvn ble vi igjen busset til flyplassen for å fly til Ngaoundéré, en by sentralt i Kamerun. Her ligger det en tidligere misjonsstasjon som er omgjort til et kurs- og konferansesenter, hvor vi ble innlosjert i boliger med grei standard.

Kamerun blir også kalt for Afrika i miniatyr. Landet har ørken, savanne, regnskog, vulkaner og mangroveskog.  Det er en “republikk” med en av verdens lengstsittende statsledere, som har “styrt” landet siden 1982. Det er rikt på naturressurser, inkludert olje, gass, tømmer, aluminium og mangan. Inntektene av dette kommer ikke folk flest i Kamerun til gode.

Det ble arrangert en utflukt til en landsby som heter Mbe. Her besøkte vi en distriktsklinikk drevet av en sykepleier som tilbyr helsetjenester på nivå med et norsk fastlegekontor. I tillegg fungerer klinikkene som fødestue.

Videre gikk turen til en tidligere leprakoloni, hvor det bor gjenlevende med senskader etter spedalskhet. Vertene i landsbyen ville gjøre stas på oss og servere oss et måltid. Det bestod av en gryte hvor proteinet i retten bestod av hele gastrointestinaltraktus av storfé. Selv våget jeg ikke å spise noe av dette.  Jeg skammer meg. Vi får prøve igjen neste gang. 

Tur til Ngaoundéré-toppen
Det ble arrangert en fjelltur til Ngaoundéré-toppen på søndagen. Fjellet har et karakteristsk utsende som reiser seg opp over det omgivende landskapet som har rustrødt jordsmonn. Et ørlite glimt av afrikansk dyreliv fikk vi óg, med noen apekatter som holdt seg på trygg avstand fra oss. Det er ikke helt uvanlig at apekatter blir jaktet på av mennesker.

Hver dag ble vi servert frokost, varm lunsj og middag, og maten holdt god standard. Noen kvelder fikk vi servert tradisjonell kamerunesisk mat, men det var gode alternativer dersom denne maten ikke skulle gå overens med smaksløkene våre.

I nærheten av konferansesenteret ligger det et sykehus som ble etablert av norske- og amerikanske misjonærer på 50-tallet. Her jobber det 6 leger. Det fungerer som lokalsykehus for deler av byens befolkning på mellom en halv og én million innbyggere. Innbyggertallet er usikkert da det ikke har vært folketelling i Kamerun siden 1987 (Wikipedia).  Det er også et regionssykehus i byen med omtrent 3 ganger så mange leger.

Dagen startet med at vi deltok vi på morgenmøte på sykehuset, hvor innlagte pasienter det siste døgnet ble presentert. Vi ble i delt i grupper og deltok på visittrunde på de forskjellige avdelingene.

Jeg fikk inntrykk av at kursdeltakerne kunne kjenne på en del frustrasjon i møte med helsevesenet i Kamerun. Kanskje har det mest å gjøre med vissheten om hva vi kan tilby våre pasienter av behandling fra aller høyeste hylle hjemme. Det er ingen offentlig finansiert helsetjeneste i landet, med mindre du lider av tuberkulose, HIV eller lepra. Pasientene må betale for alt selv, både på dette sykehuset og på andre sykehus i Kamerun.

Under visittrunden på barneavdelingen gjorde ett pasientmøte spesielt inntrykk på meg. Et spedbarn hadde blitt diagnostisert med Fallots triade. Barnet hadde et trist uttrykk, nesten som at øynene sa; “dette kommer jeg ikke til å overleve!”. I Norge hadde jeg lagt inn barnet med blålys, men i hele Kamerun finnes det ikke behandlingtilbud for dette mennesket. Tankevekkende kontraster. Livet er blodig urettferdig! Visitrundene på sykehuset var lærerike og bidrog til gode faglige diskusjoner. Eksempler på sykdommer vi fikk se var meningitt, malaria, HIV/AIDS, kanskje et tilfelle med meslinger, tuberkulose og mer.

Resten av dagen gikk med til undervisning. Legene på sykehuset presenterte pasientkasus, hvor vi diskuterte mulige diagnoser, utredning og behandling i plenum. Åse Berg, Gunn Aadland og Hans Petter Torvik loset oss gjennom forelesninger med et variert innhold. Kurdeltakerne var engasjerte. Det føltes trygt og godt å ha Harald Hurum og ekteparet Elfrid og Rolf Bergseth med på turen med sitt gode kjennskap til de lokale forhold. 

På ettermiddag og kveld kunne vi kjøle oss ned i et lite, men godt basseng. Vi kunne ta små utflukter til byen med lokale sjåfører og reise på handletur til markeder og handle oss souvenirer. Noen deltok på kurs i tradisjonell dans. Ellers ble tiden godt benyttet godt sosialt samvær.  Det var nesten som å være på en leirskole.

Det er en opplevelse å ligge i sengen i tropene og høre lyder du aldri har hørt før. Lyden fra eksotiske insekter, fugler og dyr. Samtidig er du klam av svette, og ligger og klør på et ferskt myggstikk. Det kløende myggstikket får en til å tenke: “husket jeg å ta malarone?”. Vekkerklokke var unødvendig. Lyden av bønnerop fra nærmeste minaret klokken 05:00 sørget for det.

Natt til 17.03.24 sitter vi igjen på et fly som skal frakte oss hjemover. Fulle av inntrykk.  Det var berikende å tilbringe tid med eksepsjonelt hyggelige kollegaer i omgivelser som ligger langt utenfor vår komfortsone. Organiseringen og rammene rundt kurset var veldig bra, og vi følte oss hele tiden trygge. All honnør til dyktige kursarrangører og forelesere. Etter hva jeg har hørt fra mine kilder er det mulighet for at det allerede neste år kan bli aktuelt å arrangere et nytt kurs.