Det kan være frustrerende å lese epikriser fra sykehus eller legevakt, særlig når det gjelder forventet oppfølging fra oss fastleger. Pasienter blir ofte bedt om å kontakte legekontoret for kontroll av blodprøver etter innleggelse eller legevaktbesøk. Hvis noen for eksempel har fått målt en forhøyet CRP på legevakten og det settes i gang behandling, bør de ikke få beskjed om å sjekke denne igjen hos fastlegen. Et banalt eksempel, men slike småting fører til unødvendig merarbeid.
Mange epikriser inneholder gode og gjennomførbare råd, men utfordringen ligger ofte i informasjonen pasientene ikke får. Det finnes et uutnyttet potensial i hele helsevesenet til å utruste pasienter med bedre helsekompetanse. Etter en innleggelse kan pasienter tro at videre oppfølging naturlig hører til på sykehuset, selv når dette er unødvendig. Dere på sykehuset er flinke til å informere dem om at de selv må bestille time hos fastlegen for videre oppfølging, men enda bedre ville det vært om dere også tydelig fortalte at de nå er ferdig behandlet hos dere – og at videre ansvar ligger hos fastlegen. Ikke gi dem unødvendig medisinsk informasjon. Fastlegen vet hva som skal gjøres.
Det gjør noe med folk å være innlagt på sykehus. Mange opplever en midlertidig livskrise. Pasienter som har hatt hjerteinfarkt, for eksempel, lurer ofte på hvorfor de ikke skal til kontroll på sykehuset igjen og spør meg om det. Jeg vet svaret og forklarer det, men budskapet ville trolig blitt bedre mottatt om det kom fra dere – og om dere samtidig anerkjente fastlegenes rolle. Unntaket er selvfølgelig de som skal følges opp i poliklinikken.
Uansett hvor mye vi forebygger i primærhelsetjenesten, vil noen alltid ha behov for en ny sykehusinnleggelse. Livets gang. På sykehuset jobber dere med en selektert pasientpopulasjon, men når de skrives ut, forblir de delvis uselekterte – de kan utvikle nye sykdommer. Pasienter med stabile, velregulerte tilstander som følges i poliklinikken, trenger ikke nødvendigvis også kontrolleres hos fastlegen. Vi kan med fordel kommunisere bedre om hvem som har ansvar for hva, men det må være en dialog, ikke ensidige føringer. Når spesialisthelsetjenesten gir et råd i en epikrise, og pasienten møter opp hos oss med den i hånden, veier beskjeden ofte tyngre enn om vi fastleger sier det samme. Likevel kjenner vi usynlige parametere i pasientens liv som spesialisthelsetjenesten ikke har oversikt over. Hos dere er de på lånt tid.
Det er vondt å lese om sykehusleger som slutter i jobben sin. Helsevesenet organiseres i hjel, og mange av de som slutter, har ikke blitt hørt. Noen blir av lojalitet, men hvor lenge holder det? Det er en krise. Vi vet allerede at det nye sykehuset blir for lite.
Da jeg jobbet på karkirurgisk avdeling i turnus, snakket jeg med Dr. Neverdal, som var med i arbeidsgruppen for planleggingen av nye SUS. Han fortalte om prosessen, hvordan behov ble presentert og deretter nedskalert i møte etter møte. Han forsto allerede den gangen at sykehuset ville bli for lite og trakk seg fra arbeidet. Dette var i 2016. Når nye SUS står ferdig, skal jeg sykle fra Jæren på den tre milliarder kroner dyre sykkelveien – der det ikke var noen budsjettdiskusjoner. Sykehusets nye byggetrinn? Det kan staten ikke ta seg råd til.
Epikriser fra de helprivate
Apropos epikriser. En del pasienter blir behandlet hos helprivate aktører fordi de har privat helseforsikring. Jeg mottar sjelden epikriser fra disse. Paradoksalt nok er det én helprivat aktør jeg faktisk får epikriser fra, Austad Diagnostikk – en aktør jeg helst ikke vil ha epikriser fra. Det er trist at markedet for slike “kjøttkontroller” eksisterer. Hvorfor betale 4890 kroner for en “total helsesjekk” der, når du får en hos meg for 235? Folk må selvfølgelig få bruke pengene sine som de vil, men de helprivate selger pasientene en løgn. Det fragmenterer tjenesten og gir merarbeid.
Noen har kanskje sett TV-serien Game of Thrones. Min tolkning er at den handler om syv riker hvor adelige familier kjemper om å kontrollere jerntronen i Westeros. Men de står ikke bare overfor interne stridigheter – nord for riket truer en fiende få tar alvorlig før det er for sent: hvitvandrerne (White Walkers). De ble opprinnelig skapt av skogens barn for å beskytte seg mot menneskene, men til slutt mistet de kontrollen.
Westeros kan være en analogi for vår felles helsetjeneste. Hvitvandrerne er en metafor for ideen om at sykdom kan oppdages før sykdommen er der. Dette fører til overdiagnostikk. Vi vet at sykdom kan forebygges, men vi kommer vel aldri til å riste den av oss.
Overdiagnostikk skapes av oss alle i helsevesenet. Vi prøver å jobbe mot det, men det er vanskelig når systemet er rigget for at det skal vedvare. Til slutt rives muren ned. Kanskje må vi bli flinkere til å utruste pasientene våre – uansett hvilket nivå de behandles på. Vi må gi dem helsekompetanse, ikke bare redusere dem til et sett med blodprøvesvar. Mer helhet. Mindre fragmentert.