. Dermed dro jeg og min mann Dag Rune, som er overlege ved ortopedisk avdeling, sammen med våre 3 barn og en katt til Heidelberg. Et utenlandsopphold kan jeg virkelig anbefale. Det byr riktignok på mange utfordringer, men gir også uvurderlige erfaringer både faglig og kulturelt. Man tar ikke bare med seg fagkunnskap hjem, men også språk, kultur og tradisjoner.
Den største og viktigste utfordringen med et utenlandsopphold er selvfølgelig språket. Selv om de fleste leger i Tyskland behersker engelsk gjelder det ikke nødvendigvis for pasientene. Jeg reiste med svært begrensede tyskkunnskaper (jeg hadde fransk på skolen) mens min ektefelle i det minste hadde skoletysk i bagasjen. Likevel hadde ingen av oss erfaring med fagtysk. Jeg har fått en helt ny respekt for alle som kommer til Norge og som må lære seg norsk. Det er både krevende og frustrerende å ikke forstå, eller å ikke bli forstått, og ikke kunne uttrykke seg med de nyansene i språket man vanligvis behersker.
For andre som vurderer et liknende opphold vil jeg anbefale å sette seg godt inn i landets regler for godkjenning av leger. Norge er riktignok en del av EØS-ordningen, men det finnes likevel nasjonale særregler. For å kunne jobbe selvstendig i Tyskland kreves tysk autorisasjon, og prosessen tar tid. Alt er papirbasert, og siden våre norske spesialistgodkjenninger kun finnes digitalt ble dette faktisk en utfordring å få bevitnet kopi av disse. Alt skal i tillegg oversettes til tysk av autorisert oversetter. For autorisasjon kreves det fagspråkprøve tilsvarende C1-nivå i medisinsk tysk og B2 i allmenn tysk. Så langt har vi begge oppnådd legeautorisasjon, men spesialistgodkjenningen er fortsatt under behandling. For ortopedispesialiseringen i Tyskland kreves for eksempel et obligatorisk strålekurs, noe vi ikke har i Norge. For min del er prosessen forsinket fordi søknaden min har forsvunnet, og alt måtte sendes inn (i papirform med bevitnede kopier) på nytt. I tillegg er jeg usikker på hvordan min norske spesialistgodkjenning i fødselshjelp og kvinnesykdommer vil vurderes, ettersom bryst hører til under gynekologifaget i Tyskland, men ikke i Norge.
Det er slående hvor mye kunnskap man etter hvert har opparbeidet seg og som man tar for gitt. Og som viser seg å være sannheter med modifikasjoner i andre land. Legemidler har andre navn og doseringer, blodprøver har ulike referanseområder, og sosiale tjenester og rutiner for sykemelding er helt annerledes. Vi klager mye over våre IT-systemer, men her er det helt andre digitale verktøy som benyttes uten likhet til noe av det jeg kjente fra før. Med andre ord er det veldig mye nytt også utenom språket i seg selv, også mye kunnskaper man etter hvert glemmer at man en gang har lært fordi man nærmest har fått dem inn med teskje fra studier og videre under spesialisering. I Tyskland er også helseforsikring obligatorisk, enten offentlig eller privat. Privat forsikring kan gi pasienten større innflytelse på hvem som behandler dem, og gir også sykehuset høyere inntekt.
Det er også mange kliniske forskjeller, selv om jeg alt i alt er veldig fornøyd med at de store behandlingslinjene stemmer godt overens med norske forhold. Tyskland forholder seg i gynekologisk kreftbehandling til internasjonale retningslinjer på samme måte som oss, og de følger EMA godkjenninger for legemidler. Sånn sett har de ofte noe raskere tilgang til legemidler enn vi har i Norge, der godkjenningen også skal gjennom beslutningsforum. Noe kan vi lære av, annet er kanskje mer velfungerende i Norge. Men slik vil det nok være i alle systemer.
Det er standard at sykehuset skriver sykemelding for 1 uke etter utskrivelse, deretter må denne forlenges hos fastlegen – eller Hausarzt. Det samme gjelder resepter. Fastlegen, eller Hausarzt har et mer begrenset spekter av undersøkelser enn det jeg er vant til fra Norge. Kvinner går for eksempel til privat gynekolog for kontroller, barn går til barnelege og undersøkelse hos hudlege inngår i finansieringsmodellen hvert 2. år for alle med offentlig helseforsikring.
Finansieringsmodellen påvirker liggetiden på sykehus etter kirurgi. Det er standarder for liggetid som også gjør at sykehusene får full betaling for et visst antall døgn. Betalingen reduseres dermed hvis liggetiden økes eller reduseres. For eksempel er pasienter som regel 1-2 netter på sykehus etter en minimal invasiv hysterektomi, mens vi i Norge ofte behandler disse som dagpasienter. Ved universitetsklinikkene er det påbudt å ha lege til stede ved alle fødsler, også de helt ukompliserte. Keisersnittfrekvensen i Tyskland ligger nå på rundt 30%, omtrent det dobbelte av i Norge.
Siden det ikke er en sentraliseringmodell som den vi har i Norge eller samhandling basert på geografi stiller pasientene ofte på sykehuset med medbrakte papirjournaler og CD’er med røntgenbilder. Det er ikke snakk om deling av pasientjournal mellom sykehusene. Lokalt i Heidelberg virker det likevel som man har et godt samarbeid mellom de mindre sykehusene i omgivelsene, og også med Mannheim som det er planlagt sammenslåing med.
På papiret er arbeidstiden for sykehusleger i Tyskland 42 timer. Der er ikke betalt lunsj, og vaktarbeid er en obligatorisk del som ikke regnes inn i disse 42 timene. Arbeidsdagen er heller ikke slutt før den er slutt. Selv om lovverket legger opp til en maksimal 48 timers arbeidsuke er virkeligheten at mange jobber betydelig mer. Det har også i Tyskland vært fokus på bedre work-life balance på samme måte som i Norge. Likevel ser jeg at mange får en utfordring med å få til lange arbeidsdager på sykehus i kirurgiske fag kombinert med barn, selv om barnehagene har noe lenger åpningstid enn i Norge.