Rogaland Legeforening har siden 2021 delt ut den høythengende æresprisen til et medlem «enten for lang og tro tjeneste innen tillitsvalgtarbeid i foreningen som har kommet mange medlemmer i foreningen til nytte, og/eller for utførelse av arbeid av særlig grad. Det er viktig for styret at denne prisen også kan tildeles yngre medlemmer». Styret i RLF etterlyste kandidater til æresprisen på Facebook, i Syd-Vesten og gjennom e-post. Ved fristens utløp var det kommet inn 11 forslag.
Ved de tidligere utdelingene har det vært erfarne leger som har mottatt pris. Årets prisvinner er ikke noe unntak. Det må være noe med hvordan leger ble rekruttert til stillinger før i tiden, for heller ikke denne prisvinneren hadde erfaring med å skrive CV.
Årets pris består av kunstverket Stupet av den Hundvåg-baserte kunstneren Elin Gabrielsen. Gabrielsen har blitt noe av en favoritt for ærespriskomiteen i Rogaland Legeforening. Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Kunstkolen i Stavanger, og arbeider med både maleri, grafikk (tresnitt) og illustrasjoner1.
Prisvinneren Anne Mathilde Hanstad (72) er pensjonert fastlege i Strand kommune, men jobber stadig som veileder for allmennleger i spesialisering. I sitt virke som veileder ble hun nominert til årets veilederpris hos Norske Forening for Allmennmedisin (NFA), og mottok denne på Allmennmedisinsk våruke i Kristiansand.
Hanstad, som er spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin, og dessuten godkjent gruppeveileder i allmennmedisin, har faktisk blitt nominert til æresprisen hele 4 ganger, og fra flere ulike hold.
En av de som nominerte Anne Mathilde, skrev «Anne Mathilde Hanstad jobbet, sammen med sin ektefelle, i en «mannsalder» på Rådhusgaten legegruppe på Jørpeland. Hun er kjent i hele landet som et forbilde og en forkjemper for allmennlegene. Hun har undervist og veiledet medisinstudenter og LIS1 leger i en årrekke og er fortsatt aktiv veileder, selv om hun har passert 70 års alder. Hun har vært engasjert på flere forskjellige arenaer, og har også hatt sentrale verv i Den norske legeforening i mange år, både i Sentralstyret og Landsstyret. Anne Mathilde Hanstad har satt spor etter seg som en dyktig, varm og klok lege og er kort fortalt og veldig verdig vinner av æresprisen»
I talen som ble lest opp i forbindelse med prisutdelingen, skrev jeg: «Gjennom karrieren som lege og som tillitsvalgt møter en mange eldre kolleger som en har hørt om. De kan være anerkjent for sin fremragende legevirksomhet, eller for å være ildsjeler som legger ned utrettelig innsats i Legeforeningen lokalt eller nasjonalt. Noen gjør begge deler. Noen av disse nestorene i faget kan være distanserte og vanskelig å tilnærme seg, de omgir seg med en slags ærefrykt. Andre møter sine unge og uerfarne kolleger med et smil, vennlig interesse, åpenhet. De trekker ikke stigen etter seg, men puffer heller den neste generasjonen opp, og de gleder seg på de unge legers vegne. Årets æresprisvinner er av dette kaliberet.»
Gjennom en kvinnesalder har hun lagt ned utallige timer for Legeforeningen lokalt og nasjonalt. Hun har blant annet vært styremedlem i Rogaland Legeforening, leder og medlem av kurskomiteen, medlem av spesialitetskomiteen i allmennmedisin, styremedlem i Helse Stavanger, medlem av nasjonalt råd for spesialistutdanning for leger, styremedlem i daværende APLF, en periode i sentralstyret, faglig medarbeider i Tidsskriftet, medlem av Rådet for legeetikk og styremedlem i SOP, styremedlem i fondet for primærmedisinsk forskning i Rogaland, og ikke minst mangeårig dirigent for AFs årsmøte og landsstyremøtet til Legeforeningen.
There is no such thing as a free lunch, og prisvinnerne må selvsagt stille opp når Syd-Vesten ber om et eksklusivt intervju med prismottageren.
Fortell litt om deg selv
Jeg er en «Storhaugjente», speiderjente, korpsmusikant og søndagsskolejente. Ingen sprell i oppveksten- men klare rammer og mye kjærlighet. Heiagjengen min var mor og far, som begge vokste opp i kår der utdanning ikke var tema. Far var smed – og engasjert i politikk. Han var en ekte Gerhardsen-tilhenger og satte ordene «solidaritet» og «likeverd» høyt. Lånekassen var kommet, og det var blitt mulig for andre enn dem som
hadde «foreldrebank» å studere på universitetet. Slik kunne også jeg – fra
«arbeiderklassen» komme inn på medisin. Far lærte meg om politikk – og om demokrati, med enkle ord. Det var ikke andre ti- åringer i Atlantic hall ved 22 tida på valgdagen når urnene begynte å komme inn, og stemmer ble talt opp manuelt og ført opp på tavle somhang fra scenetaket – og det var neppe mange andre familier som etter at vi hadde vært i valglokalet og mor og far hadde stemt, som «feiret» demokratiet med marsipankake og kakao med krem, enten det var stortings- eller kommunevalg.
Jeg lærte tidlig at dersom man ikke turde gjøre seg opp meninger, og gi uttrykk for dem, bidro man egentlig ikke særlig til samfunnsutvikling og fellesskap. For å delta i samfunnet, måtte man både benytte stemmeretten sin, og være medlem i fagforeningen sin. Jeg er et produkt av dette og har ofte klare meninger om fag og fagpolitikk, samtidig som jeg er et produkt av «man får ikke hvis man ikke gir»; plikter og rettigheter følger hverandre – alltid.
Jeg er en lege som er begeistret for faget, for de levende menneskene jeg har møtt på jobb – og ikke minst kjenner en stor takknemlighet for at jeg er blitt vist tillit av; det være seg pasienter, samarbeidspartnere eller fra Legeforeningen. Det å følge med i fagutviklingen hele yrkeslivet, og kjenne at de yngste kollegene kan lære meg mye; mens erfaring og utfordringer har gjort at jeg kan få gi noe tilbake, gjør at personen «jeg» utvikles hele tida. Det er det spennende med å være i prosess.
Jeg lar meg provosere av løgnaktigheter og nedlatenhet, og av urimelig forskjellsbehandling. Det er uverdig i et samfunn som vårt. Jeg er barnslig glad i førjulstradisjoner, jul og 17mai og bursdager. Alle feiringer er viktige i ellers travle hverdager. Jeg synes alltid det er spennende å høre noe mer enn «bare jobben» fra kolleger eller utdanningskandidater, og oppfatter også i legeyrket at det er viktig å vite mest mulig om relasjoner for å hjelpe pasienten best mulig.
Jeg er glad i fysisk aktivitet; og har det best med at kroppen får brukt seg helst hver dag; det være seg på langrennsski om vinteren, på svømmeturer, ute med kajakken i Ryfylke, eller en tur ut i regnværet for å gå seg til mer mentale krefter. Fjellene og fjorden har en stor plass i livet vårt.
Jeg giftet meg med kulling Lars Johan (Tveit) i 1977. Vi har jobbet sammen
(nesten) «alltid». Sammen har vi to sønner og fem barnebarn. Lars Johan har i tillegg til å være kjæresten min, vært «bakkemannskap» og supporter fra jeg begynte å reise fra Jørpeland til Stavanger på møter i Rogaland legeforening. I flere tillitsverv har han vært den som pushet meg til å takke ja, og den jeg kan bryne meninger med. Han har i flere ti år vært lokal tillitsvalgt i Strand og møtt fra Rogaland i AF (tidligere Aplf)s landsmøter.
Det er en gave å ha en familie. DET former også personligheten.
Jeg kjenner meg generelt som en alminnelig samfunnsborger- som sammen med alle dere andre er privilegert gjennom livet i Norge i fred.
Hva føler du nå når du har fått Rogaland Legeforenings ærespris?
Jeg ble, og er stadig overveldet, over å ha blitt tildelt æresprisen.
Det er ikke slik at man går rundt og tenker på «hvordan få en pris». Jeg er svært takknemlig for prisen -og ikke minst ydmyk over at kolleger har innstilt meg til den.
Telefonen fra deg, Peter, kom helt «bakpå» - jeg tenkte du skulle spørre om noe med årsmøtet, AF eller Dnlf – Jeg ble målløs… Det flotte prisbildet med tittelen «Stupet», ser jeg på hver dag; stopper litt før kjøkkenet – kjenner en indre glede det er vanskelig å beskrive; men som kjennes godt og varmt. Dere traff med motivet: legelivet på landet er virkelig som å «stupe ut i utfordringer» stadig. Dertil elsker jeg å bade i sjøen hele året; og på hytta på Idsal er morgenbad en fast aktivitet så lenge det er lyst nok om morgenen.
Hva betyr det for deg å få en slik pris?
Jeg ANTE ikke noe om verken fastlegeprisen (nå allmennlegeprisen) eller
veilederprisen. Jeg ledet AFs årsmøte da fastlegeprisen skulle deles ut, og kjente igjen beskrivelsen et stykke uti presentasjonen – men kunne ikke tro det.
Veilederprisen hadde jeg ikke peiling på - jeg snudde meg litt mens presentasjonen ble lest opp og så flere ti talls veiledere jeg kunne tenke meg som prisvinner i salen; så kom mitt navn opp, og... I begge disse kom de «lydløse tårene», og utfordringen med å kunne snakke etter å ha mottatt prisen.
Jeg er lettrørt – og dette var uendelig store opplevelser. Min mor
var dødssyk da jeg fikk fastlegeprisen; og det var en gave å kjøre til henne med blomstene jeg fikk. Hun uttrykte seg for både henne og far: «Dette skulle far og jeg opplevd sammen» - med en varm «morsstemme» jeg ennå kan høre.
Så da jeg fikk æresprisen nå, hørte jeg «mors stemme» fra 2009. Å få en «ærespris» er en gave jeg vanskelig kan beskrive. Å få den «av sine egne»
(Les: Lokalforeningen) er en helt utrolig opplevelse. Det heter at «ingen blir profet i sin egen by»; men her fikk jeg denne prisen – sammen med en utrolig flott tale jeg har tatt godt vare på – helt uventet. Jeg har alltid gledet meg på vegne av dem som har fått prisen før meg; men tanken på at JEG skulle få den, har aldri vært i verken ord eller tanke.
Når man som jeg er på vei ut av et innholdsrikt yrkesliv der det har vært og er en prosess å «trappe ned», er det ekstra stort å få en slik «boost» som æresprisen er.
Det er klart den stiller i en særklasse; å få en pris der jeg «startet» med styreverv i Rogaland legeforening midt på 80 tallet.
Felles for disse tre prisene, er en sterkt følt takknemlighet, ydmykhet og «hvorfor meg da - det er jo slett ikke alltid at alt har vært greit»? – og hver gang en ekstra takk til hva livet kan gi av uventede opplevelser til minneboka.
Er det sant at du avbrøt et planlagt treningsopphold i Spania for å være med på årsmøtet i Haugesund i juni?
Det er riktig at jeg utsatte et høyst privat treningsopphold en uke etter at du hadde ringt om æresprisen. Jeg har vært på vent i det offentlige helsetilbudet for kneproteser (se under helsepolitikk) – og da jeg i september 2024 hadde ventet i 9 måneder, foreslo jeg for mannen min at vi skulle kjøpe billetter til «treningsopphold» i venners leilighet i juni 2025; for DA måtte jeg vel være i en «gå langt»/ sykle og «svømme morgen og kveld i bassenget»-prosess. På det tidspunktet var ikke årsmøtedato fastsatt.
Etter vår telefon - der jeg satt med beina høyt etter dagens «økt» - kom det ganske kjapt fra mannen min: «Vi ombooker! Dette bare MÅ du være til stede på- og jeg vil være der sammen med deg. Vi sjekker billettene!»- så ombooket vi, dro til Haugesund 13.06. på et velregissert og særs opplevelsesrikt årsmøte, og reiste til Spania den 14.
Vi er helt enige om at det var et riktig og viktig valg! (Treningsoppholdet ble supert - akkurat som jeg hadde tenkt).
Hva betyr lokalforeningen for deg?
Det var der alt begynte -og det er der det fortsetter. Lokalforeningen var det stedet jeg ble «sett»- og tatt med på laget blant de eldre kollegene. Det nærmeste – lokalforeningen - er det viktigste – og viktig ikke å glemme om man er blant dem som får verv lenger «inne i foreningen. Det er naturlig å nevne at det blant annet var Lars Halvorsen (far til Ivar Halvorsen) som var blant dem som dro meg med i kurskomitearbeidet. Han var gastromedisiner og sykehuslege; og viste vei til samarbeid mellom allmennlegene og sykehuslegene. Det har alltid vært nyttig for meg – men like viktig for pasienter og arbeidsgiver å kjenne kollegene i andrelinjetjenesten. Nettverksbygging er en viktig funksjon for alle medlemmene i Legeforeningen, ikke bare for dem som er aktive i styrer og komiteer.
Hvilke områder brenner du for i faget, og hvorfor?
Tja – skal jeg si de «sju teser i allmennmedisin»? – som jeg tenker alle leger kan ha nytte av.
Veiledning er kjempeviktig alltid! - ha tid til å bistå og gi råd til yngre kolleger. Jeg har aldri opplevd at pasienter synes det er ugreit med «et par ekstra øyne eller ører».
«Learning by doing» har alltid vært viktig for meg – og jeg tror det er det for andre også.
Allmennmedisin er faget der man skal kunne «litt om mye» men ikke «alt om alt». Jeg er opptatt av lege/pasientforholdet: kommunikasjon, å bygge tillit over tid, og jeg er fokusert på at vi aldri må glemme viktigheten av en god anamnese og skikkelig klinisk undersøkelse på legekontorene. Tilliten bygges begge veier, og legen må være seg det bevisst. Jeg synes at allmennlegen skal gjøre «mest mulig selv» av praktiske ting; jeg synes lite om at mange fastlegekontor ikke har rektoskop, at småkirurgi er på nedadgående, osv (her er vel Hanstad på kollisjonskurs med helseminister Vestre som ønsker å ta bort økonomisk insentiv for prosedyrer – red. anm.). Og pasientene skal ikke henvises fordi de ber om det, men etter en skikkelig medisinsk vurdering. I tillegg må en ikke undervurdere effekten av espektans.
Så «brenner» jeg vel for å bygge et godt arbeidsmiljø; når ny LIS1 kommer til et sykehus eller ut i distrikt, skal legen kjenne seg velkommen og bli veiledet i et miljø det er lett å finne seg til rette i; faglig og sosialt. Det skal ikke være pyramidale konstruksjoner på allmennlegekontoret til hverdags – men når det «brenner»; da er legen ansvarlig og tar ledelsen.
Hvilke helsepolitiske saker tenker du blir viktige i årets stortingsvalg?
Et sterkt offentlig helsevesen som kan tilby en solid helsetjeneste for alle. Den todelingen vi nå er vitne til, «stjeler» fagfolkene fra sykehusene.
At regjeringen bygger videre på den eksisterende fastlegeordningen og lytter til fagfolkene. Den foreslåtte forskriftsendringen er til å gråte av og er stort sett destruktiv.
At regjeringen gjør en innsats i å bygge ferdig sykehusene (ikke minst SUS), og at det er sted for pasienter og behandling, ikke en arbeidsplass der fokus i stor grad er på «inntjening».
At myndighetene slutter å «piske» sykehuskollegene til å «løpe enda fortere» (for det er umulig). Stortinget sa i juni: «nye og utvidede sykehus skal planlegges og bygges med gode løsninger for drift og arbeidsmiljø».
At regjeringen øker fokus på helseberedskap, som er «dyrt å få til, men enda dyrere å overse/la være å bygge opp». Sett i dagens verden med uro, kriger og katastrofer, er helseberedskap like viktig som militært forsvar. De to henger sammen.
Hva tenker du er de viktigste tingene framover for legetjenesten i Rogaland? Og i landet som helhet?
At tjenesten, både den enkelte lege og fagforeningen (Rogaland legeforening/Dnlf) følger med og bryr seg om hva som skjer faglig og fagpolitisk, og bygger tillit – slik fastlegeordningen har i samfunnet vårt.
At legene som gruppe framstår samlet og ivaretakende i forhold til hverandre. Det er viktigere enn noensinne at legene «er på ballen» helsepolitisk. Vi må holde sammen; det gjør f.eks Rogaland legeforening ved å arrangere sine flotte møter med ulike tema.
Beholde og dyrke en solid fastlegetjeneste og bidra til at ledere og politikere lytter til fagfolkene.
Jobbe for å få bygget ferdig sykehusene (for vår del SUS) og fokusere på fag og fagfolk; stadig presse på at økonomi og «renter» bør ivaretas og bevilges av myndighetene, slik at legene kan bli i jobbene sine.
Stoppe privatisering av legetjenesten (den uten Helfo-refusjoner – dvs den helprivate).
Beholde og ta vare på sykehuskollegene/spesialistene i andre fagfelt enn mitt.
Bygge et psykiatritilbud som er «for alle» (det oppleves i øyeblikket som det er for de aller sykeste).
At avtalehjemler som nå er «frosset» åpnes og lyses ut, slik at spesialistene kan avlaste både sykehuset og fastlegene når det er nødvendig.
At legene engasjerer seg i faget sitt, og «holder det som skal være hos legen, hos legen». Biter av legejobben skal ikke deles ut til andre yrkesgrupper. Da blir vi raskt dårligere leger, og ofte også det jeg kaller «papirtigere» eller ekspeditører av bestillinger fra pasienter eller andre yrkesgrupper.
At legene følger «kloke valg» og dermed bidrar til en bedre prioritering på alle nivå.
I min tale ved prisoverrekkelsen kalte jeg deg mitt idol. Nå er jeg vel knappest verken ung eller lovende lenger (har jeg noensinne vært det? red. anm.), men jeg lurer likevel på om du har noen kloke ord og råd som du vil dele med oss som kommer etter deg?
I en travel legehverdag er det mange utfordringer. Tren på å lete opp EN positiv ting hver dag - og samle på den (eksempelvis: en pasient sa noe hyggelig; du hadde gjort en riktig vurdering i en vanskelig sak; du løste en kime til konflikt på en god måte).
Lær deg å spørre kolleger når du er usikker eller har bruk for råd. Finn kolleger som samsnakker med deg og er hyggelige i denne kommunikasjonen.
Sett en grense for hvor detaljert kunnskap du skal ha om enkeltdiagnoser.
Finn en kollega eller tre som du kan snakke fortrolig med om utfordringer i legelivet – hele tida. Det er ikke «brudd på taushetsplikten».
Få går gjennom legelivet uten en klagesak. Søk råd og veiledning når du skal svare en slik ut. Se på det som læring. Du skal ikke alltid «legge deg flat». Drøft gjerne «nestenfeil» på kontormøter for å forebygge klager.
Tren på å trygge dem som kommer til deg med sin usikkerhet, og gjør det samme med/for deg selv. Si gjerne høyt til veilederen at du beveger deg utenfor komfortsonen og har bruk for ekstra support.
Tør å si til pasienten «jeg vet ikke».
Hold deg «passe» oppdatert faglig (ofte er resyme nok å lese).
Møt forberedt når du har tatt på deg en oppgave/sagt ja til en utfordring. Vi krever ofte mye av andre; da må vi kreve det samme av oss selv.
Ikke samle lader av arbeid; gjør det ferdig i dag eller i morgen; og strekk deg for å ha rent skrivebord før ferier.
Tren på å være en imøtekommende kollega, selv om du må sette grenser for «ja».
Vær åpen om personlige utfordringer hvis du har behov for særskilt hjelp i kontorhverdagen. Åpenhet bygger gode bruer og bidrar til at kollegene lærer seg å bistå hverandre utover det faglige.
Vær aktiv i fagforeningen din, og vit at det er der du også kan få hjelp og støtte når det butter.
I jobben din: «Kjemp for alt hva du har kjært!»
Referanser:
1) https://www.neogalleri.no/collections/elin-gabrielsen