Tiltak prioriteres innen fagområder som er kjennetegnet av ett eller flere av følgende kriterier:
· behandler pasienter med alvorlige tilstander og høy risiko for forverret helse ved lange ventetider,
· mange pasienter på venteliste og/eller i forløp
· og lange ventetider
Grunnet utilfredsstillende resultater ordinerte Vestre en steroidinjeksjon i slutten av februar 2025. Alle RHFene fikk da beskjed om at det gikk for tregt nedover med tallene og man måtte iverksette ekstraordinære tiltak med bruk av både egne og private ressurser. RHFene landet på noe ulike innretninger, men fellesnevneren var ekstra økonomisk kompensasjon for poliklinisk vurdering av nyhenviste som hadde ventet i minst 90 dager (somatikk), 55 dager (voksenpsykiatri) og 35 dager (barnepsykiatri). Kort fortalt; økonomisk incentiv for den enkelte behandler å vurdere pasienter med lang ventetid, uavhengig av ventetidens årsak eller medisinsk prioritering. Som alle injeksjoner har også denne begrenset varighet. Ministeren trykker gassen i bånn ut april, før vi skal roe ned og returnere til «ordinær» ekstraaktivitet igjen.
En surpomp kunne lett betraktet dette som et desperat politisk stunt for at ministeren en gang utpå forsommeren skal kunne sitte på Dagsnytt 18 og selvfornøyd proklamere at nå har regjeringen jammen meg levert lavere ventetider og helse til folket, men jeg er en gladlaks så det akter jeg ikke gjøre. Denne litt snodige innretningen har likevel utløst noe murring fra ulikt hold.
Vi skal nå bruke masse ressurser på de som har ventet lengst (mer enn 90 dager for de pasientene jeg behandler). Det høres jo tilforlatelig ut. Men man skal ikke ta hensyn til hvorfor de har ventet lenge, eller om det er snakk om fristbrudd, medisinsk forsvarlighet etc.. Det kan være pasienter som selv har utsatt timen sin opptil flere ganger fordi det ikke passer i livet (skole, jobb, sydentur). Det kan være pasienter som selv har valgt å vente lenge fordi de vil opereres/ses på av en bestemt lege. Det kan meget vel være pasienter vi har gitt en frist på seks måneder (eller mer) ved prioritering av henvisning FORDI vi synes det er en mer enn forsvarlig ventetid for akkurat den problemstillingen, og det er ønskelig at de venter litt (for naturen er god og ordner veldig ofte opp innenfor mitt ortopediske fagfelt i alle fall). Det er pasienter som kommer til meg som omtrent har glemt at de var henvist, er blitt bedre/bra i mellomtiden var på nippet til å avbestille, men velger å benytte seg av muligheten for en vurdering for «sikkerhets skyld». Verden er kompleks. Dette siste påfunnet tar ikke inn over seg det, man fokuserer helt enøyd på ett tall. Det hadde kanskje vært mer forståelig om tallet var relatert til fristbrudd e.l., men her stapper man hummer og kanariproblemstillinger og -pasienter i samme gryte og vurderer dem etter ett enkelt, overfladisk og upresist kriterium: Kor lengje har du køa? Jeg er ikke overbevist om at dette er folkehelsevaluta for pengene.
Vi hadde en kurant avtale som var ryddig, forutsigbar, stimulerte til ekstraaktivitet og partene var sånn måtelig fornøyd med. En avtale som omfattet alle pasientkategorier slik at også kontroller langt på overtid endelig kunne tas unna. Det tillot reell medisinsk prioritering. Så kommer dette litt hastverkspregede Ventetidsløftet 2.0 på toppen og utløser en del hurlumhei. Mange har forpliktet seg (via den opprinnelige ekstrapoliklinikkavtalen, Ventetidsløftet 1.0) til jevnlig ekstraarbeid hele våren. Poliklinikkene er satt opp, listene fylt med pasienter. Noen pasienter er kontroller, andre nyhenviste. Noen av de nyhenviste har ventet mer enn 90 dager, andre ikke. Hvordan skal man sørge for en riktig og rettferdig beregning av kompensasjonen der? Skal man gå inn i hver enkelt poliklinikkøkt, fintelle ventetiden på alle nyhenviste og beregne hvor mange av timene som kvalifiserer for hvilken sats? Og skal det utløse økt sats hvis (som jeg nevnte over) pasienten selv har valgt/forårsaket ventetid over 90 dager? Hvilke av våre overarbeidete merkantilt ansatte skal settes til å gjøre denne folkehelsefremmende tellejobben? Og er det god folkehelse å bruke tid og krefter på slikt i stedet for kjerneoppgavene?
Noen surmagede vriompeiser lar seg også lett provosere av at pengene (mine, dine og våre alles skattepenger) tilsynelatende sitter meget løst når en rastløs minister umiddelbart ønsker å pynte på tall. Penger som ellers i året ikke finnes ifølge samme minister.
Jeg har hørt noen gretne, gamle gubber hviske at Ventetidsløftet 2.0 er såpass kontraproduktivt, panisk og ugjennomtenkt at det bare kunne kommet fra en virkelighetsfjern, opportunistisk politisk ledelse. Og at det bare blir masse styr og merarbeid med helt neglisjerbar effekt på folkehelsa. Den glade laksen har dog personlig alt å tjene på dette så han sitter stille i båten, holder kjeft og heier det frem.
Det er utvilsomt fornuftig å redusere og få kontroll på de meget varierende ventetidene ved ulike enheter innenfor den norske spesialisthelsetjenesten. Fagene er svært forskjellige med ulike behov, men det er en fellesnevner som vi alle forhåpentligvis opererer (pun intended) under; medisinsk prioritering. Den pasienten som trenger det mest (vurdert etter variabler som tilstandens alvorlighetsgrad, symptomtrykk/lidelse, fare for prognosetap, eksisterende behandlingstilbud etc.) skal ha forrang foran andre som ikke har samme behov for hastig helsehjelp. Det er slik vi etter beste, fattige evne forsøker å vurdere og prioritere alle nye henvisninger vi mottar daglig. Det er basert på dette grunnprinsippet all helsehjelp bør tilbys, og da blir egentlig en enkeltparameter som ventetid, med et vilkårlig satt endepunkt, en avsporing.
I mange enheter er der diskrepans mellom tilgjengelige behandlere og det behovet befolkningen har for tjenesten som ytes. Når man i tillegg lekker medarbeidere til private aktører som tilbyr bedre vilkår, forsterkes denne effekten og man blir stående i en ventelistehengemyr. Ventetidsproblematikken er ikke løst i et jafs, og der vil innen mange fag være behov for mer aktivitet enn det vi klarer å stable på bena innenfor ordinær arbeidstid med nåværende bemanning. Sykehuslegenes vilje og evne til å yte frivillig ekstra over tid er en gavepakke i så måte. Med vilkår som på mange områder nærmer seg å matche det som tilbys privat, har jeg erfart at enkelte kolleger heller bruker sin overskuddskapasitet på sykehuset. I stedet for kortvarige skippertak av typen Ventetidsløftet 2.0, burde man gjort ekstrainnsats hos hovedarbeidsgiver mer attraktivt på det jevne. Slik får man ned ventelistene og beholder kompetente medarbeidere. Dæ æ jabnå så dræge.