Ingen liker svimmelhet.
Det er et symptom alle har et forhold til – bare tanken på ordet kan få hjernen din til å simulere følelsen. Kjenner du det allerede? En opplevelse av at rommet spinner som en karusell du desperat vil hoppe av. Eller at du gynger som i en liten jolle på opprørt hav. En intens kvalme bygger seg opp. Det ulmer i magen og kroppen føles rar. Beina blir som gele og du får vansker med å gå stødig. Varmefølelse sprer seg fra brystet, ut i kroppen og hodet. Svetten pipler, hjertet hamrer, pusten øker, synet snevrer seg inn og det kribler i fingre og ansikt. En rar sensasjon fyller hodet ditt, som at alt er av bomull, og du lurer på om du kommer til å svime av.
Disse symptomene rammer pasienter med nyoppstått og akutt svimmelhet. Noen opplever hele spekteret, andre kun en lett kribling i magen. Felles for dem er at opplevelsen er ubehagelig nok til at pasienten – eller en bekymret pårørende – kontakter helsevesenet i håp om rask lindring.
Flere av symptomkarakteristikaene kan og brukes for å forklare hvordan helsepersonell føler seg i møte med pasienter med akutt svimmelhet. Fordi ingen liker svimmelhet, hverken pasienten, ambulansearbeideren, fastlegen eller nevrologen. Det grøsses og grues når det meldes en pasient med akutt svimmelhet. Nå starter den store jobben med å finne ut hva som feiler pasienten. For hva er egentlig årsaken? Kan det være en ufarlig vasovagal reaksjon? Krystallsyke eller vestibularisnevritt? En arytmi, en viral infeksjon, ortostatisk blodtrykksfall eller bivirkning av de nye medisinene hen startet på forrige uke?
Eller.. kan det være et hjerneslag?
Og viktigst av alt – hvordan skal vi klare å skille mellom alle disse årsakene, raskt og presist, for å gi riktig behandling uten å skape kø for de neste pasientene?
Vertigoprosjektet er et planlagt PhD-prosjekt som bygger videre på PhD-prosjektene "Team-simulering i hjerneslagbehandling", som reduserte median dør-til-nål-tid fra 29 til 13 minutter, og "Hjerneslagimitatorer og CT-perfusjon ved akutt iskemisk hjerneslag", som avdekket en markant økning i hjerneslagimitatorer med akutt svimmelhet behandlet med trombolyse. Retrospektiv analyse av trombolyseregisteret viste at ca. 80 % av pasientene behandlet med trombolyse for akutt svimmelhet var hjerneslagimitatorer. Mellom 2017 og 2022 økte henvisninger med akutt svimmelhet til akuttmottaket ved SUS med 80 %, mens nevrologisk avdeling opplevde en 160 % økning i primærhenvisninger og er nå hovedansvarlig for 50 % av alle pasienter med akutt svimmelhet.
Årsakene til svimmelhet er mange og fordeler seg primært mellom indremedisin (50 %), øre-nese-hals (35 %) og nevrologi (10 %). Hjerneslag står for kun 3 % av tilfellene, hvorav de fleste har ledsagende nevrologiske utfall og skyldes infarkter i bakre kretsløp. Ubehandlet har infarkter i bakre sirkulasjon høyere morbiditet og mortalitet enn infarkter i fremre sirkulasjon, noe som skaper en berettiget frykt for å overse hjerneslag som årsak til akutt svimmelhet. Samtidig vet vi at isolert svimmelhet uten nevrologiske utfall har bakenforliggende hjerneslag i kun 0,7 % av tilfellene, og prognosen i disse tilfellene er langt bedre enn med ledsagende nevrologiske utfall. Slike tilfeller er utfordrende å diagnostisere, da CT- og MR har lav sensitivitet for små infarkter i bakre kretsløp i akuttfasen.
Kliniske ferdighetstester som HINTS og STANDING har vist langt bedre sensitivitet for å skille mellom hjerneslag og perifer benign svimmelhet ved akutt vestibulært syndrom. Våre retrospektive analyser viser imidlertid at nevrologer sjelden benytter disse testene i trombolysevurderingen og ofte har utfordringer med å tolke funnene. Hvis en stor andel av pasientene som har mottatt trombolyse for akutt isolert svimmelhet ikke hadde hjerneslag grunnet manglende klinisk vurdering, hvordan kan vi da være sikre på at pasientene som ble sendt hjem faktisk ikke hadde hatt et hjerneslag?
En hypotese til økningen i henvisninger, innleggelser og hjerneslagimitatorer er at det hersker en stor usikkerhet blant ambulansepersonell, fastleger og nevrologer, noe gjentatte spørreundersøkelser har bekreftet. Nevnte yrkesgrupper er usikre i vurderingen av nystagmus, HINTS og Dix-Hallpike og oppgir lav tiltro til egen vurdering, håndtering og behandling av pasienter med akutt svimmelhet.
Gjennom kvalitetsforbedringsmetodologi ønsker vi å styrke kompetansen til helsepersonell som møter pasienter med akutt svimmelhet, inkludert ambulansepersonell, fastleger, legevaktsleger, nevrologer og indremedisinere. Det overordnede målet er å bedre akutt svimmelhetsbehandlingen i regionen i både primær og spesialisthelsetjenesten. Vi vil tilby foredrag, ferdighetstrening og e-læringskurs, samt innføre og validere prehospitale triagekriterier for pasienter med akutt svimmelhet.
Resultatene vil publiseres i internasjonale fagfellevurderte tidsskrifter, og første artikkel er innsendt.
Jeg ser frem til et fortsatt samarbeid med alle deler av helsetjenesten som er involvert i diagnostikk og behandling av pasienter med akutt svimmelhet, og til å videreutvikle kunnskap og praksis i årene som kommer.