At temaet var både høyaktuelt, og spennende, viste seg ved at begge dagene raskt ble fulltegnet.
Det var Daniel Johansen, kunsthistoriker og samfunnsdebattant, som elegant, humoristisk og kunnskapsrikt ledet oss gjennom en spennende tidsreise i vår egen by. Johansen har selv engasjert seg i pandemitemaet, og i en kronikk i Adressa trekker han historiske linjer fra tidligere pestutbrudd til dagens situasjon https://www.midtnorskdebatt.no/meninger/kronikker/2020/03/27/Pokker-ta-deg-pest-21437845.ece
Vi starter ved Vestfronten ved Nidarosdomen. En kort redegjørelse av ulike helgeners «medisinske kvaliteter» gir forståelse for hvordan sykdom og død på et vis fikk mening, i en tid da det var lite annet å gjøre, enn å søke trøst og håp hos høyere makter. Karantenebestemmelsene under den siste byllepest-epidemien i Europa (1710), får dagens hytte- og utreiseforbud til å virke puslete.
Med våpen i håns, og beskjed om å skyte, og drepe, alle svensker som kom over grensa (eller alle nordmenn som dro over til Sverige og returnerte). Liket skulle også bli liggende der det falt! Det må nevnes at Norge slapp unna Byllepesten.
På Kalvskinnet ble flere av byens «institusjoner» opprettet fra tidlig middelalder og utover. Ferden går via E.C. Dahls stiftelse og fødselsomsorgens historie, til parken utenfor Hospitalkirka. Her gis en innføring i Trondheims Hospitals historie. Denne institusjonen har vært i kontinuerlig drift side 1277, selv om innholdet i driften har endret seg betydelig siden oppstart. Fra Hospitalsløkka går ferden videre til «Tronka», eller «Dårekisten», bygningen som huset sinnslidende trondhjemmere fra midten på 1800-tallet til 1919. At ikke alt var bedre før, kan i hvert fall behandlingen av sinnslidende bekrefte. Det var ganske kummerlige forhold for de sinnslidende tidligere.
Et lite oransje hus klemt inne mellom flere større bygninger i Kongens gate, ble i 1805 oppført med penger fra Thomas Angells stiftelse. Dette var Trondhjem borgerlige sykehus. På den tiden hadde sykehuset også ansvar for fattigpleie, og det fikk raskt navnet Fattigsykehuset. Det var stort sett overfylt, og behandlingen var det så som så med. På folkemunne het det at ble du først lagt inn her, kom du aldri ut igjen. Noe utvikling innen behandling kom ikke før man fikk en konkurrent, nemlig da de katolske nonnene i 1887 lot bygge det staselige St. Elisabeth i Ila. Da mente det protestantiske byrådet at man ikke kunne være dårligere, og i 1902 stod det første bygget på Øya ferdig.
Vi avslutter vandringen utenfor Justismuseet, der kurator tar imot oss på trappen. Etter en kort innføring i museets historie, og utstilling, får vi vandre inn med behørig avstand (og renspritede hender) for en rundtur inne i museet. Her blir det også servert kaffe og noe å spise.
En veldig interessant, morsom og tankevekkende vandring er over. At Trondheim som by har en lang historie er noe vi alle vet, og at historien har tendens til å gjenta seg, kan man jo fundere på. Pandemi og psykiatri, fattigdom og nød, noe er tross alt blitt bedre. Så får man bare spekulere på hva man vil si om dagens samfunn, når det en gang i fremtiden blir arrangert byvandring og 2020 blir sitert som «i gamle dager….»
En stor takk til Daniel Johansen for hans engasjerende fremføring og Sør-Trøndelag Legeforening som arrangerte det.
Marit Seim Ekeland
for styret i Sør-Trøndelag legeforening