Etter embedseksamen i 69, med påfølgende turnustjeneste, vendte han hjem til fødebyen Trondheim. Der har han jobbet siden, med unntak av to år i Pittsburg, USA. Spesialiteten var i boks i 1979, og i 1985 disputerte han med tittelen “Resuscitation after complete global brain ischemia".
Da han begynte som assistentlege ved avdelingen han etterhvert skulle bli både avdelingssjef OG klinikksjef (samtidig!), var han eneste norske lege. Fra før jobbet det overleger fra Australia, India, England og Iran, men altså ingen nordmenn. Samme år, 1973, overtok han som president i Norsk anestesiologisk forening, og to år senere ble han trillingfar. Dette vitner om stor arbeidskapasitet! I 1994 ble han sjefsredaktør i Acta Anesthesiologica Scandinavia,.
Både fag og helsepolitikk har opptatt vår mann. På lokalt nivå var det særlig åpenhetskulturen han forfektet. Under hans ledelse startet avdelingen med månedlige “lærerike hendelse”, der man i kollegiet tok opp hendelser som hadde skjedd i avdelingen som var ikke-planlagte, eller såkalt “uønsket”. Med dette skapte man en åpenhetskultur, der det ble lettere å fortelle om feil som ble gjort, diskutere dem sammen, og således lære av hverandre. Dette har fortsatt etter han gikk av som avdelingssjef i 2005.
Det var ikke bare hendelser inne på operasjonsstua og i egen avdeling som har engasjert vår mann. Han har også engasjert seg i beredskap og beredskapsplaner, akuttmottaket, ambulansetjenesten, ortopedisk dagkirurgi og Røros sykehus, samt vært leder i REK-Midt-Norge fra 2009-2013. Han er også aktivt medlem i Helsetjenesteaksjonen.
Alt dette ville i seg selv kvalifisert til en ærespris, men det er vår manns innsats i EN bestemt sak som alene gjør han fortjent til denne utmerkelsen. Dette startet i 1994, da et arkitektkontor vant et gigantanbud med «RiT-lækkert». Dette var en ny måte å tenke helsetjenester på, der pasienten skulle stå i sentrum, den såkalte Sentermodellen. Det var bare gode ord om prosjektet, og enkelte hevdet at det var det største og viktigste byggeprosjektet i denne landsdelen siden Nidarosdomen ble bygget. At noen skulle ha innvendinger, eller til og med kritisere dette gigantprosjektet, var vel ikke utenkelig, men at det skulle mobilisere så mange fagpersoner, med vår mann i spissen var vel ikke planlagt. Eller det vil si, helt i starten stod han tilnærmet alene i front, og det var først etter en tid han fikk følge av flere kolleger. Helt fra Byggefase I ble vedtatt i Stortinget i 2002 var han frontfigur i et fagmiljøbasert opprør som pekte på alt fra pasientsikkerhet til økonomiske utfordringer med en slik modell. Utallige intervjuer, leser- og debattinnlegg til tross, Fase I av St.Olav stod ferdig i 2010. Om ikke alt ble like ille som vår mann og hans meningsfeller fryktet, så fikk de også rett i mange av sine bekymringer, og han skal alene ha mye av æren for at Fase II av nytt sykehus ble vesentlig endret. Hans innspill og kommentarer gjorde at prosjektet ble mye bedre.
Han er fremdeles en aktiv samfunnsdebattant, som mener mye om så mangt, det være seg lokalisering av lokalsykehus, beredskap under pandemier, arbeidspress og jobbhelse eller sykehusstruktur.
Selv ikke en hjerteoperasjon har stoppet ham, og til tross for at han for lenge siden kunne trukket seg tilbake og nytt sin pensjonisttilværelse, er han stadig å se ved sitt akk så desentraliserte sykehus, eller (enda mer desentraliserte) operasjonsstua på Røros. Og dukker det opp ting som engasjerer, så vil han nok fremdeles gripe pennen fatt og forfekte sitt syn i regional og nasjonal presse.
For hans utrettelige arbeid med å la sin stemme bli hørt om stort og smått som berører folks arbeidshverdag og helse, tildeles professor emeritus Sven Erik Gisvold Sør-Trøndelag Legeforenings ærespris for 2020