Det er fortjenestefullt å ta opp denne viktige debatten i et bredt og stort format. Samhandling i helsetjenesten og effektiv og trygg pasientbehandling er helt avhengig av at IKT i framtida får et annet innhold, et annet brukerperspektiv og en hensiktsmessig innretning til tilgang og deling av informasjon.
Det er bedt om rapportering på visse tema:
Standardisering
Her snakkes om standardisering av medisinske prosedyrer og pasientforløp.
Mange pasientforløp kan standardiseres, men det må være rom for skreddersøm da ingen pasienter er helt like.
Det skrives at standardisering må gjøres før teknologivalg og skje i samhandling med kommuner, primærhelsetjeneste samt etter prinsipper om kunnskapsbasert grunnlag der dette finnes.
Vi etterlyser hvordan disse prosessene skal skje?
Informasjonsdeling gjennom hele pasientforløpet
Det beskrives at Helse Midt-Norge skal dele informasjon om pasienter, ressurser og sykdom til helsearbeidere for å trygge pasienten i forutsigbare pasientforløp. Dette gjelder i hele regionen fra hjem, primærhelsetjenesten til sykehus, mellom sykehus og tilbake til hjemmet. Videre skrives at «Det legges til grunn én registrering av informasjon og deretter deling, ikke sending, av helseinformasjon». Det beskrives at man skal «etablere en pasientjournal som tillater deling av relevant klinisk informasjon på tvers av institusjoner og nivåer i helsetjenesten».
Å hente ut informasjon fra psykiatrisk journaler blir krevende.
Å hente ut informasjon fra fastlegens journal vil vanskelig la seg gjøre slik journalen er i dag.
Men man kunne tenke seg at noe lå i en «kjernejournal» – som «faste medisiner» , «allergier», «tidligere alvorlige sykdommer» som er tilgjengelig for behandlende leger i forskjellige helsetjenestenivå. Det krever sikre medisinske opplysninger, sikker pålogging-/tilgangssystemer og sporingssystemer.
Journalsystemer i strukturert form og med aktiv beslutningsstøtte
Strategien beskriver at man vil «Etablere en strukturert pasientjournal hvor data registreres iht. fastsatte maler. Dette gjør at alle data blir lett søkbare og systemet skal legge til rette for effektiv gjenbruk av innsamlet data».
Ferdigbolker/avkrysningsmuligheter kan fort bli halve sannheter eller kanskje til og med usannheter.
Her må det være plass til fritekst for å sikre at mangfold og nødvendig informasjon om alle pasienter kommer med. Alle pasienter, sykdommer, tilfeller, situasjoner passer ikke inn i en mal.
Beslutningstøtte må være mulig å regulere etter pasientgruppe og beslutningstakers erfaring slik at det ikke oppleves som unødige journalhindre og tidstyver.
Bedre ressursutnyttelse og pasientlogistikk
I notatet beskrives det at «Helsetjenesten generelt, og spesialisthelsetjenesten spesielt er store produksjonsapparater med mange utvekslinger av tjenester og informasjon». «Ved effektiv sammenstilling av kompleks pasientforløp, vil en kunne oppnå faglig gode, effektive løp for pasienten og kostnadseffektiv utnyttelse av ressursene».
Her må vi må passe oss for å gjøre et kategorimistak.
Sykehus er kompetanse- og problemløsningsbedrifter og ikke produksjonsenheter.
Det må være rom for unntak og pasientforløp «utenom det vanlige» for å skape trygge pasientforløp og hensiktsmessige arbeidsmiljø.
Bedre prioriterings- og gjennomføringsevne
Under dette kapittelet heter det «Det skal beskrives og etableres gjennomgående prosesser. Disse skal følge linjen, involvere fagfolk og leder på alle nivå».
Vi etterlyser hvordan disse prosessene skal etableres for å sikre involvering av brukere i 1. og 2. linje.
Videre prosesser må involvere primærhelsetjenesten
Dersom man skal virkeliggjøre visjonene om trygge pasientforløp og deling av informasjon mellom primærhelsetjenesten og foretak må man involvere primærhelsetjenesten, dvs. kommunene og fastlegene i prosessen på et tidlig tidspunkt. Det betyr involvering nå.
Da må man legge til rette for deltakelse med å beramme møter i god tid og varsle minst tre uker i forkant av møtet, kjøpe fri fastleger som skal delta og legge til rette for gode samhandlende prosesser.
IKT-investeringer
Det vil være et betydelig behov for finansiell styrke til oppgradering og videreutvikling av IKT-systemer. Investeringsbehovet må økes i følge omforent og definert behov både når det gjelder utstyr og kompetanse. Staten må ta ansvar for nasjonale systemer og finansieringen av disse.
I dag er det tolv journalsystemer i allmennpraksis og hos avtalespesialister, det er stadig nye forskrifter innen IKT uten at finansiering følger. Om det ønskes standardisering, så må det også ligge noen økonomiske føringer for virksomheter utenfor helseforetakene.