Av Carina Lill Kaspersen
Hun er datter av Arne Nordøy, men føler seg av og til som datteren til Roald Amundsen når hun sykler avgårde i snøstorm på vei til jobb. Hun begynner etterhvert å få like mange ord for is som eskimoene har for snø. 
- Etter at jeg fylte 50 år begynte jeg med vintersykling. Det er litt skummelt, men gir en følelse av mestring. ”Kampen mot naturkreftene” hver dag er et flott pusterom på vei til og fra jobb. Det var en kollega som introduserte meg til vintersykling, hun lot meg prøve utenfor sykehuset en dag etter arbeidstid og jeg ble umiddelbart solgt. Høye hæler er byttet ut med ullundertøy og sykkelhjelm!
Ellers er hun passelig sosial og liker å ha selskap. Hun bor i sine besteforeldres hus, og i husets ånd er det alltid fest på nyttårsaften og 17. mai. I 1978 startet hun på legestudiene ved Universitetet i Tromsø, turnustjenesten ble også tatt i byen og distriktstjenesten hadde hun i Balsfjord.
Det høres ut som jeg bare har vært i Tromsø, men jeg har fått anledning til å reise litt og jobbe andre steder også. I 1989 hospiterte jeg ved flere Hospice i London, derav interessen for palliasjon. I 1994 var hele familien et år i Nepal. Der hospiterte jeg i det som i 1994 var landets eneste stråleavdeling. Jeg jobbet også sammen med den amerikanske ambassadelegen som tok imot tibetanske pilgrimer som kom til Katmandu. Det var et spennende år som åpnet øynene mine for resten av verden.
Allerede i 1987 begynte hun ved Kreftavdelingen i Tromsø.
Hva opptar deg nå for tiden?
Akkurat nå jobber jeg en god del med et av de to langsgående emnene i den nye studieplanen ved legestudiet kalt Profesjonell Kompetanse (Prof.Kom). Her skal studentene lære kommunikasjon, etikk og samhandling. Prof.Kom skal også lære studentene om kunnskapshåndtering, pasientsikkerhet og forbedringskunnskap. Det er et givende arbeid. Jeg er delvis ansvarlig for undervisningen som gis andre studieår sammen med kollega Kari Milch Agledal. Det er svært viktig at undervisning i kommunikasjon er integrert med klinisk undervisning, og ikke noe som er ”på utsiden”. Kommunikasjon er vårt viktigste diagnostiske verktøy. Tidlig pasientkontakt har alltid vært sentralt i studieplanen i Tromsø. Vi håper nå å ta poliklinikkene i bruk, der det er masse pasienter og et supert læringssted for studentene. Andreårs studenter møter i disse dager pasienter fra ortopedisk poliklinikk, de skal filme møtet og diskutere det i basisgruppene. Basisgruppene er en mentorordning som følger studentene gjennom hele studieløpet. Hver gruppe består av 8 studenter og har to erfarne leger som mentor, så her er det rom for diskusjoner om vanskelige, så vel som gode, ting som opptar dem.
Du ble onkolog. Hva var det som fristet med faget?
For å være helt ærlig var det ikke noe spesielt som fristet med faget. Jeg hadde egentlig lyst til å bli infeksjonsmedisiner eller endokrinolog, men der var det ingen ledige stillinger. Det var imidlertid et ledig vikariat ved kreftavdelingen. Jeg tenkte at dette ville være en god erfaring å ha uansett, men jeg tenkte vel at dette var et for ”trist” område av medisinen. I dag er jeg veldig fornøyd med valg av spesialitet. Det rommer mye. Selv om vi i Norge i dag har over 65% 5-års overlevelse hos voksne kreftpasienter, er kreft fortsatt den vanligste dødsårsaken i befolkningen under 74 år. Et av hjertebarna mine er ”Lindring i Nord”, et regionalt kompetanse- og ressurssenter for lindrende behandling som vi startet opp i 2000 hvis hovedmål er å bidra til at alvorlig syke og døende samt deres pårørende får et best mulig behandlings- og omsorgstilbud, uavhengig av bo- og oppholdssted. Vi har jobbet mye med kompetanseheving i hele landsdelen. Et særdeles viktig arbeid.
Hvordan er kreftomsorgen i primærhelsetjenesten i dag i Tromsø?
Videreutdanning av kreftsykepleiere er essensielt her. I dag er vi heldige og har kreftsykepleiere i hver eneste sone i Tromsø og de gjør en kjempejobb. I tillegg palliativt team som består av 2 kreftsykepleiere og 1 lege. De er ansatt ved kreftavdelingen, og teamet er et tilbud til pasienter med kort forventet levetid og deres pårørende, slik at de kan få den siste tiden hjemme. Det hadde vært optimalt om Tromsø kommune i tillegg kunne bidra med en legestilling for eksempel en interessert fastlege. Dette tilbudet bør absolutt styrkes. Det er forståelig at pasienter ønsker å være hjemme så mye som mulig og også dø hjemme med sine nærmeste rundt seg hvis det lar seg gjøre. Det er viktig at vi som fagfolk kan bidra til å gjøre pasient og pårørende og hjemmetjenesten trygge på at dette lar seg gjøre på en verdig måte.
Hvordan er dette tilbudet utenfor Tromsø?
Ved flere av sykehusene i landsdelen er det opprettet palliative team. Mange kommuner har også egne kreftsykepleiere som gjør en kjempeinnsats.
Vi har akkurat fått en ny regjering. Hva er dine tanker rundt det?
Jeg er usikker. I vår landsdel er det viktig med et regionalt foretak som styrer. Sentralisering til Oslo er vi ikke tjent med. Det er greit med noen private innslag i helsetilbud, men ikke på bekostning av det offentlige. Jeg forstår imidlertid ikke hvorfor det ikke skal være mulig å jobbe ekstra i det offentlige helsevesen for å ta unna ventelister. Vi har dyrt utstyr og lokaler som brukes fra 07.30 til 16.00. Kanskje kan den nye regjeringen myke opp arbeidsmiljøloven med for eksempel mulighet for å jobbe Nordsjø-turnus for dem som ønsker det?
48-timers frist fra legemistanke om kreft til diagnosen er stillet? Hva tenker du om dette?
I den ideelle verden ja, men dette er nok urealistisk. 20-dagersregelen er nok lettere å etterleve og bør være et mål. Å gå i uvisshet over lenger tid for den enkelte pasient er svært belastende.
Du møter mange mennesker i sin siste del av livet. Hvilket forhold har du til døden?
Jeg har forstått at jeg ikke er udødelig. Livet leves nå, og jeg er blitt så gammel at jeg er takknemlig for god helse. I møte med alvorlig syke imponeres jeg også over livskraften mange har i seg.
Har du noen gode råd til yngre kollegaer?
Jeg ønsker å minne mine yngre kollegaer på at småbarnsperioden er nå, mens karrieren varer hele livet. Tiden er nå og man må prioritere. Som relativt ung mor var det nok med barn og full jobb. Flust med fritidsaktiviteter i tillegg både for foreldre og barn virker slitsomt. Det er en tid for alt, ikke sant?
Du er helseminister for en dag. Hva gjør du?
Fjerner skillet mellom fastleger på den ene siden og spesialisthelsetjenesten på den andre. Et helhetlig helsevesen og ikke todelt som i dag. Dessuten: Garanti for rett til sykehjemsplass for eldre, på samme vis som barnehageplass.