Et helt kull sitter i forelesningssalen. Spente på å høre hva kirurgen har å si. Det blir fortalt at medisinstudenter ikke hospiterer nok. Vi tør visstnok ikke gå bort på sykehuset. En av forklaringene på hvorfor det er slik er den store andelen kvinner. Vi er for forsiktige og stiller oss bakerst i køa. Så kommer århundrets råd til jentene: ”allier dere med en av gutta og kom dere bort på sykehuset”.
Tradisjonelt sett har operasjonsstuene vært dominert av menn. Dette har preget kulturen, og det krever selvtillit å hevde seg i et slikt miljø. I 2017 var det registrert 84 thoraxkirurger i Norge. Av disse var kun fire kvinner. Samtidig er 70 % av medisinstudentene i dag kvinner.
En amerikansk studie har vist at kvinnelige kirurger er minst like gode som menn. Eventuelt, at menn er minst like gode som kvinner. En forklaring på hvorfor kvinner ikke velger kirurgien er vaktbelastning og arbeidsforhold. Innen anestesi, som også er en vaktbelastende spesialitet, er det 29 % kvinner. Kan det være kulturen som holder oss igjen?
I en podcast hørte jeg en overlege fortelle at i starten av karrieren må ofte kvinnene pushes mer, mens menn må holdes igjen. Ligger det i menns natur å tørre å ta steget frem? Vi trenger gode rollemodeller som viser oss at kvinner også kan lykkes. At vi også må ”gi litt mer faen” og kaste oss ut i det. Ta steget frem. Tørre å ta plass. Alle miljø har godt av å ha en balanse mellom kjønn, på lik linje som det er av alles interesse at det finnes leger med ulike personligheter og egenskaper.
Å tørre å ta steget frem handler ikke om å tro at man er best. Dette er ikke et forsøk på å fôre selvbilde til en gjeng med flinke studenter. Mer en påminnelse om å tørre å våge stort. Å leve et liv fylt av mot og medfølelse. Å vise sårbarhet er også en del av selvsikkerheten. Evnen til å være sårbare vil gi oss øyeblikk vi husker. Det er viktig både i møte med pasienter og kolleger.
Å tørre å ta steget frem handler også om at det må finnes en aksept for at kvinner – på lik linje med menn – tar steget frem.
Så langt på veien har jeg møtt kvinner som våger. De har vist styrke og mot. Men de har også innrømmet at de ikke alltid har svaret på alt. At det på utsiden kan se ut som de har full kontroll, men innvendig er det kaos.
Ikke tenk at dette yrkeslivet er et sololøp. Menneskelig fellesskap er større enn oss. Spill på de rundt deg. Enten det er den erfarne sykepleieren eller medstudenten din som du så fint betror deg til lørdag kveld etter fem øl. Å våge å ta i mot hjelp fra andre er også en brikke i dette puslespillet.
Vi må våge å stille oss opp og gjøre oss synlige. Engasjer deg i livet.
Dette er en oppfordring og hyllest til alle de sterke kvinnene jeg har møtt. Til de som tør å ta steget. Fortsett med det. Dere inspirer meg til å tørre.
Cecilie Løkken
Nmfs representant i Troms legeforening
Å tørre å være noen
Tanker fra en medisinstudent, om å tørre å rekke opp hånda og stille seg fremst i køa.
