Om det har vært økonomien i sykehus, manglende handlekraft i fastlegekrisa, åpenhetskultur i sykehus, ja eller nei til Ullevål sykehus, forholdene for tillitsvalgte, ambulanseflysaken osv, har han fått høre det.
Men nå Bent – nå er jeg imponert!
Du har vært konsistent og tydelig gjennom første fase av denne infeksjonsmedisinske krisa, som altså traff oss på din vakt. Hver dag har du stått der på pressekonferansen og orientert, og takket - spesielt oss i front. Du har sett oss, og ikke minst har du lyttet til oss. Du har utvist tillit til de medisinske fagmiljøene, og du og Regjeringen har lyttet til medisinskfaglige råd og gjort kloke totalvurderinger for landets beste. Rådene har vesentlig vært samstemte og tydelige, og både Hdir og FHI har fremstått med overbevisning og innsikt. Vi har fått en nærhet til vår nasjonale helseledelse, som har stilt villig opp og svart godt for seg, under din ledelse; indremedisineren Nakstad, samfunnsmedisineren Stoltenberg eller sosialmedisineren Guldvog.
Først og fremst er R = 0,7 en honnør til hele det norske folk, som under kyndig veiledning har tatt grep i eget liv i et omfang vi ikke har sett maken til siden 2. verdenskrig.
Det fremstår i dag åpenbart at disse stramme grepene virker. Vi har nå god kontroll på smittespredningen. Kostnaden er at livene våre, samfunnslivet og økonomien, er snudd på hodet. Det siste har vi heldigvis råd til – i alle fall oss som har en samfunnskritisk jobb å gå til. Oljefondet hadde ved årsskiftet en verdi på 10 billioner kroner, noe som gjør at Stortinget kan skyte inn økonomi ulikt noe annet land i verden. Som vanlig er vi meget privilegert her i Norge.
Samtidig er det ikke alt som blir bedre med penger: Ensomhet, vold i hjemmet, alkohol som medisin, barn som ikke får hjemmeskole av sine foreldre eller syke som er redde og ikke oppsøker legen sin. Krisehåndteringen har også en bakside, akkurat slik ingen medisin er fri for bivirkninger. Likevel har medisinen vært rett. Heldigvis skal barna snart vende tilbake til barnehage og skole. Høyst nødvendig for utjevning av forskjeller, for barna og oss.
Bent ønsker nå at vi begynner å skru aktiviteten på legekontor og sykehus opp til den grensen som er akseptabel innenfor et fortsatt strengt smitteregime og en opprettholdt beredskap for rask omprioritering ved økt krisebelastning. Så lenge en vaksine lar vente på seg, er det bare et spørsmål om tid før økt sosial og kollegial kontakt, og økt reiseaktivitet igjen medfører en økning i R med dertil økt press på helsevesenet.
Etter noen uker i limbo, er det altså tid for å gire midlertidig opp, igjen. Denne krisen har lært oss noe om å jobbe mer effektivt, avklare ting over telefonkonsultasjoner, kommunisere elektronisk mellom sykehus og fastlege, finpusse både indikasjonsstilling og henvisningsrate og ja, for å sitere en ikke like elsket helseminister fra noen år tilbake; vi har kanskje lært oss noe om «å jobbe smartere». Vi har blitt mer fleksible. Dette må vi nå ta med oss videre.
I følge de siste OECD-tallene har vi 212 innbyggere per yrkesaktiv lege i Norge. Gjennomsnittet er 285 personer per lege i OECD, og det er nå bare Østerrike som har flere leger per innbyggere enn det vi har. Vår høye legetetthet kan delvis forklares av mange småsykehus med vakt og en grisgrendt befolkning. Men vi er der. Fastlegekontorene er der. Sykehusene er der. Bruk oss! Regjeringen har skutt inn midler for å stimulere både sykehus og kommuner – f.eks til økt kveldsarbeid og arbeid over telefon/video. Den nyopprettede Helseberedskapsloven gir sykehusene utstrakte muligheter til flytte om på legene etter behov, og hente arbeidskraft fra f.eks universitetene eller lederposisjoner, eller frivillig fra pensjonistenes rekker.
Kapasiteten i fastlegeordningen var sprengt allerede før dette startet, så mulighetene for ekstrainnsats der er begrenset. Uten tilstrekkelig aktivitet i sykehuset vil pasientene forbli uavklart og dette belaster primærhelsetjenesten – og det er det rett og slett ikke kapasitet til. Fastlegene har ikke anledning til å «holde fortet» særlig lenge – sykehuset må nå gjenoppta aktivitet og innsats. For oss helsearbeidere er altså kampen bare så vidt begynt: Alle mann til pumpene!
Så er det kanskje lov å håpe på at denne forsterkede tilliten som vi nå kjenner på mellom landets øverste politiske ledelse, Helsedirektoratet og oss fotsoldater i kommune og sykehus, er noe mer enn et blaff. Er klappene fra befolkningen uttrykk for en ektefølt tillit og anerkjennelse av den jobben vi gjør, der vi sitter i front; fryktløse for overtid, tap av etterlengtet ferie og i høy smitterisiko? Jeg håper at økt forståelse og innsikt i og om hverandre, gir grunn til å tro på at politisk ledelse vil fortsette å fremvise tillit og forståelse for vår innsats, kompetanse og våre råd, også i fredstid.
Slik vi har tro på deg Bent – i Koronakrigen 2020.
God påske!
Jo-Endre Midtbu
Leder