Siste tema for debatt er kanskje prioriteringsrekkefølgen, i tillegg til selve vaksineringslogistikken og «hvem-gjør-hva» i så måte. Det er ingen uenighet om at prioriteten skal være å hindre død og langvarige, alvorlige sykdomsforløp – altså å beskytte dem som er mest sårbare. Spørsmålet er hvordan man gjør det på best mulig måte?
Ved å gi de eldste og sykeste vaksine – så klart! Men hva med den andelen av helsepersonellet som også jobber med dem som er smittet; hvordan tåler systemet det – hvis disse hjelperne også blir syke og fraværende?
Troms legeforening hadde årsmøte på Zoom 26. november. De av dere som var «til stede» kunne høre Steinar Madsen fortelle om vaksinekappløpet, og den gang – for en måned siden – var det Hot News når Madsen mente at vi trolig ville få godkjent vaksine for Norge 20./21. desember, og oppstart vaksinering en ukes tid etter. Han traff blink.
Men han sa også noe annet viktig. Madsen, som er medisinsk direktør i Legemiddelverket og kardiolog av utdanning, fikk følgende spørsmål under webinaret:
Hvem vil du vaksinere først:
- En eldre alvorlig syk hjertesviktpasient med proBNP på 25 000, lavt funksjonsnivå, ICD og månedlige timer hos hjertesviktsykepleier, eller
- En ung frisk anestesioverlege på 35 år som sannsynligvis kommer seg helt greit gjennom en infeksjon?
Anestesilegen, svarte Madsen, uten å blunke.
Det å beskytte hjelperne i helsevesenet står tradisjonelt høyt, og jeg er langt på vei enig med Madsen. Regjeringen er foreløpig uenig. Jeg vil likevel foreslå at man vurderer en parallellvaksinering av særlig utsatt helsepersonell hvis logistikken og antall vaksiner tillater det. Hvilket helsepersonell som er mest utsatt er selvsagt en egen diskusjon, men det er i alle fall dem som jobber direkte med koronasyke pasienter om det nå er på sykehus, lungemedisinsk avdeling, i akuttmottak eller på legevakt. Norge har rundt 360 000 ansatte i helse- og sosialsektoren. Kanskje dreier den prioriterte gruppa helsepersonell seg om 1/6-del av disse (tenk på et tall)? Dette må i alle fall vurderes i de deler av landet der smittetrykket er størst.
Det er et enormt apparat som nå rulles ut for å få brakt vaksine ut til sykehjem og hjem til de eldste. Det må dessuten organiseres stortransport av skrøpelige pasienter inn til f.eks massevaksinasjonsstasjonen i Mellomveien 110 her i Tromsø, for dem som ikke har pårørende eller andre som kan hjelpe dem. Kanskje får vi også en vaksinasjonsbil som reiser hjem til dem som ikke kommer seg til den gamle lærerskolen. Da skjønner alle at massevaksinasjonen tar tid. For ikke å snakke om utfordringen i distriktene …
De første 9 750 vaksinene fra Pfizer/BioNTech (Comirnaty) er på vei, og lastes av praktiske årsaker av i Østlandsområdet 2. juledag. Deretter kommer det 35 000 vaksiner til i løpet av romjulen som fordeles til landets regioner og deretter kommuner etter FHIs nøkkel, og deretter 40000 nye per uke fra og med uke 1 så vidt jeg forstår. Fra vaksinen tas ut av regionale dypfryslager (sykehusapotekene i Tromsø og Bodø har i alle fall slik kapasitet antar jeg) på minus 75 grader må det gå maks 5 døgn til de er sendt ut til kommunene, blandet opp, og satt. Utblandet vaksine må brukes i løpet av 6 timer – og det er 5 vaksiner i hver ampulle – det sier seg selv at dette blir en logistikkutfordring. For å nytte hver eneste ampulle fullt ut krever dette nøye planlegging slik at ingen vaksinedoser går til spille. Hva om hjemmetjenesten ikke rekker over mer enn 13 på sin runde en kveld? Da bør restvaksinene komme til nytte – f.eks til 2 helsepersonell. Eller hva om kommunene ikke klarer å mobilisere fort nok for å «bruke opp» vaksinene på de eldst på grunn av transport/logistikkproblemer? Hva hvis man ser at man har igjen vaksinedoser mot slutten av en vaksinasjonsdag i Mellomveien, som ikke blir satt til de eldste på grunn av logistikkutfordringer?
Vi kan ikke akseptere vaksinesvinn. Det bør altså åpnes opp for parallellvaksinasjon av utsatt helsepersonell tidlig i prosessen. Jeg håper FHI, kommuner og koordinatorer kan ha dette i bakhodet i planleggingen fremover, og etablere reservelister for utsatt helsepersonell.
Mens Astra-Zenecas vaksine vel er litt i det blå for øyeblikket, er det ventet at ModeRNA sin vaksine snart kan være klar for det europeiske markedet. Med eneste produksjon i USA gjør imidlertid det, det hele litt mer komplisert.
Per nå tror vi at immunresponsen fra Pfizer/BioNTechs vaksine er såpass bred at også «Englandsmutasjonen» vil temmes. Om vaksinering vil hindre asymptomatisk bærerskap (og dermed kutte smittekjeden) er mer usikkert, selv om vi tror – og håper – det.
Mer om Comirnaty finner du her
Vi har i det hele tatt noen spennende måneder foran oss…
Det jeg egentlig skulle skrive i denne lederen
Det jeg egentlig skulle skrive i denne lederen, er om noe som plager meg og en del av mine pasienter. Vi plages av den enkelte sykehuslege i så liten grad klarer å hold fast i en og samme pasient med langvarige behov, over tid. Jeg så det jo selv når jeg jobbet på sykehuset, og tenkte ofte hva det f.eks ville kunne bety hvis anestesilegens navn ble løftet inn på operasjonsbeskrivelsen, sammen med kirurgene. Men jeg ser dette aller tydeligst nå, fra primærhelsetjenesten. Ikke minst tar pasientene det opp, nærmest daglig. De opplever det skuffende, slitsomt og til dels meningsløst å måtte forklare «alt på nytt en gang til, til en ny lege.» Det som skulle blitt en avklaring i spesialisthelsetjenesten som pasienten (og fastlegen) har sett fram til – blir kanskje heller en gjentagelse av det samme fra forrige polikliniske time. Alt fra kreftpasienter til kompliserte revmapasienter, til nevrologens eller urologens pasienter – de sier iblant det samme: Ny time – ny lege. Bevares, iblant kan dette være godt nok, men likevel...
Pasientene spør meg ofte hvorfor må det være sånn? Jeg forsvarer så godt som mulig og forteller om vakter, operasjonsdager, ø-hjelp, undervisning, reiser, spesialistutdanning, sykt barn, kurs, møter, uforutsette hendelser, behov for faglig diskusjon, endringer i vaktplaner osv. Men inni meg så kjennes det ikke helt rett. For fastlegene har også vakter, undervisning, kurs, behov for faglig diskusjon, endringer i vaktplaner, reiser, møter, uforutsette hendelser, sykt barn, ø-hjelp og spesialistutdanning. Likevel er det slik at blir man syk, er det rundt 90% sjanse for at man treffer sin egen fastlege. Det er jo jammen poenget med fastlegeordningen. Men likevel; tenk potensialet som ligger i å få sterkere eierskap til sine «egne» pasienter – også i sykehus!
Mange av dere treffes ikke av denne kritikken over hodet. I det hele tatt tror jeg både lege og pasient hadde ønsket kontinuitet og oversikt over «våre pasienter», over tid. Dette er først og fremst en systemkritikk. Det handler om strategisk planlegging, forutsigbarhet for alle, og høy prioritering av spesielt poliklinikkdager, og det er et lederansvar. Samtidig har vi jo lov til å ta tak i dette selv også:
Det er nå mange år siden legene på hjertekirurgen la med sitt personlige visittkort til pasientene de hadde operert.
Hva om alle spesialistene på sykehuset begynte med det samme?
Fenomenet «ny time – ny lege» er i alle fall interessant, og noe jeg synes vi bør se nærmere på.
Nils Kristian og Marte
Jeg vil også benytte anledningen til å slå et slag for Allmennlegeforeningen og Norsk forening for allmennmedisin sitt nyhetsbrev. Siden 11. mars har de sendt ut rundt 75 medlemsbrev der de oppsummerer, penetrerer og avklarer nasjonale retningslinjer, og politiske og helseadministrative signaler og føringer. De to lederne Nils Kristian Klev og Marte Kvittum Tangen har selvsagt et apparat i ryggen – men jeg synes likevel de to skal ha stor takk for sin enorme innsats de siste 9 månedene! Infoen kommer på e-post til alle Afs medlemmer, men kunne med fordel vært lest av alle leger. Ønsker du å lese tidligere nyhetsbrev, finner du dem her Av naturlige årsaker er de siste de mest lesverdige. På den siden kan du også melde deg på nyhetsbrevet.
God Jul!
Dette året har i sannhet vært helsetjenestens år. Sjelden eller aldri har vi stått så tett sammen, og vært så viktige for så mange. Vi har gjort en forskjell, og vi har gjort det bra. Vi har fått økt tillit i befolkningen dette året. Det er det viktig at vi tar vare på. Det gjør vi ved å stå stødige på vår post – løpet ut.
God jul og riktig godt nytt år!
Jo-Endre Midtbu
Leder