Troms legeforening

Lokalforening

2021

Implementering av ny kunnskap i medisinstudiet

Pensum i medisinstudiet er et relativt begrep. Pensum på din tid, min tid og i fremtid – er åpenbart forskjellig.
Erlend Sæther
2. april 2021
Foto Erlend Sæther
Erlend Sæther Nmf

Grunnkunnskapen øker, samtidig som det stadig kommer nye utredninger, diagnoser og behandlingsmodaliteter. Erstattes «ditt pensum» - eller blir det bare mer – på toppen av alt? Alle kjenner sine egne kjepphester, og mange fag eksploderer i nye medisiner og behandlingsmodaliteter.

Hva er det rimelig at en medisinstudent skal kunne?

Hvert år brukes det store summer på medisinsk forskning, ikke uten grunn. Vi er redde for å få en farlig diagnose selv, eller at noen nære venner eller familie skal bli alvorlig sjuke. Dette gir resultater; vi får stadig dypere innsikt i mange diagnoser og kan derfor ofte gi pasienter mer treffsikre behandlinger og bedrede leveutsikter. Dette er et stort gode for samfunnet, men hvordan skal det bli plass til all denne nye kunnskapen i et medisinstudium som allerede er helt fullt av eksisterende pensum?

For å ta et konkret eksempel: For noen uker siden hadde vi forelesning om diabetes mellitus type 2. Det var en lærerik forelesning, og manglet ikke på viktig kunnskap vi som framtidige leger definitivt trenger å kunne. Foreleseren sa at det i framtida er var snakk om å kategorisere diabetes 2-pasientene i fem underkategorier, som hver har sine egenskaper og trenger forskjellige tilnærminger, men at man per nå ikke har nok kunnskap om kategoriene og de ikke er implementerte i spesialisthelsetjenesten helt ennå. Vi trengte ikke å kunne disse underkategoriene, men om noen år ville nok disse kategoriene tas inn i pensum, sa foreleseren. Da blir spørsmålet, hvordan skal vi få plass til denne tilsynelatende nødvendige kunnskapen?

Det er spesielt to prinsipielle tilnærminger jeg vil ta opp; det å korte ned på annet pensum og det å forlenge studiet. Det finnes sjølsagt flere løsninger på spørsmålet, som at medisinstudenter bare må kunne mer i framtida og lære seg det på den samme tida. Men dette er nok ikke en holdbar taktikk for et fag som vil øke eksponentielt i kunnskapsmengde utover dette århundret, men det vil jeg ikke gå nærmere inn på.

For å starte med den første tilnærminga, det er lett å være enig i at man må kutte ned på pensum, men ikke at man kutter ned på pensum innen eget fagfelt. En tanke kunne være at om man vil ha nytt pensum inn i eget fagfelt, må man kutte ned på noe annet innen eget fagfelt. I enkelte tilfeller, som der en behandling fullstendig erstatter en annen behandling, vil det å korte ned på pensum være en god måte å få plass til nytt. Men, dette vil dessverre ikke virke i mange tilfeller. For, selv om det kommer en underkategorisering av diabetes 2, betyr ikke det at det ikke er like viktig å vite om patofysiologien bak tilstanden eller diagnostikk.

Det å forlenge medisinstudiet er nok ikke en sannsynlig løsning på problemet. Medisinstudiet er allerede et særdeles langt studium med hele seks års studieløp. Et sjuende år vil både være økonomisk veldig krevende, ettersom medisinstudiet er dyrt å tilby, og det er dyrt for studentene å ta opp eventuelle studielån i enda ett år. Om noen år har vi imidlertid enda mer kunnskap som skal implementeres ...

Av disse to alternativene er det nok det å se på samlet pensum som er mest åpenbart. Kanskje er det på tide å se litt på fordelingen mellom fagene også? Noen fag er redusert i omfang, mens andre har eksplodert i ny kunnskap og muligheter. Når man bestemmer seg for å legge til nytt pensum, må det i alle fall være skikkelig gjennomtenkt. Enkelte ganger må beslutningen å utvide undervisningen i et fagfelt, gå på bekostning av et annet.

En tredje mulighet er å jobbe mye mer i forhold til kontinuerlig kunnskapsinnhenting, og kritisk bruk av anvendt tilgjengelig kunnskap i bøker og oppslagsverk på nettet osv. Med stadige justeringer av medisinske sannheter, er likevel det vi lærte oss i starten av studiet kanskje umoderne når vi tar avsluttende eksamen. Vi må altså lære oss å lære – og holde oss oppdatert, i enda større grad enn tidligere generasjoner av leger.

Erlend Sæther
Nmf