Tidlig på 1990- tallet hadde det ved flere anledninger vært snakket om å etablere et forum for intervensjonsradiologi her til lands. Miljøet var jo den gang nokså lite, og hvilken form/organisering et slikt forum skulle ha var uklart.
Opptakt
Noen mente det ville holde med en mer uformell «klubb», mens andre mente en måtte ta sikte på en mer formell organisering med tilknytning til Den norske lægeforening. Men disse spørsmålene var aldri diskutert i et samlet miljø, kanskje helst i sosiale sammenhenger i forbindelse med kurs eller møter, gjerne over et glass øl…
Starten
Startskuddet ble et faglig møte i regi av Vingmed ( Jan Erik Kirkeby) torsdag 1. april 1993 på SAS-Park Royal Hotell på Oslo Lufthavn . Det var et «Mini-symposium om endovaskulær stenting» med dr. Vorwerk fra Aachen som det største trekkplasteret, men også foredrag fra hjemlig hold med Karleif Vatne og Geir Hafsahl.
Som siste post på programmet var det lagt inn diskusjon om etablering av en «Intervensjonsklubb». Jeg tror møtet var planlagt i samråd med Geir, kanskje også Karleif, med dette som siktemål.
Møtet var godt besøkt, vaskulær stenting var et svært aktuelt tema og mange ville også delta i diskusjonen om «intervensjonsklubben» - som altså ikke var en 1.april spøk….
Det ble undervegs klart at et flertall av de tilstedeværende ønsket en mer formell organisering enn en «klubb».
Arbeidsgruppe
Det ble nedsatt en arbeidsgruppe, et slags interimstyre, som fikk fullmakt til å starte arbeidet med å danne en forening, helst med tilknytning til Dnlf. Personvalget skjedde med forslag fra salen med akklamasjon for de respektive kandidatene.
Gruppen ble bestående av: Geir Hafsahl (den gang Ullevål sykehus), Tor Gjølberg (Aker), Staal Hatlinghus (Regionsykehuset i Trondheim) og Frode Lærum (Rikshospitalet).
Så vidt jeg husker, hadde vi også prof. Ivar Enge litt i bakhånden, som en løsere tilknyttet rådgiver.
Mange oppgaver ventet på oss
Vi måtte finne et godt og dekkende navn, vi måtte ha registrerte medlemmer for å kunne kalle oss en forening, og vi måtte bestemme oss for en endelig organisasjonsform. Kommunikasjonen gikk stort sett over telefon og fax. Jeg ser av mine notater at ingen har oppgitt noe mob.nr., det betyr vel at ingen av oss hadde mobiltelefon den gangen. Flere har oppgitt tlf.nr. på angiolab, det sier vel mye om at det bokstavelig talt dreide seg om et «arbeidende styre».
Første møte
Vi hadde det første «fysiske» møtet på høsten 1993 i forbindelse med en faglig/sosial aften onsdag 20.oktober, emnet var «Non-vaskulær stenting», og jeg har notert at det var svært godt oppmøte. Dette møtet var vel i tilslutning til årets høstmøte, så det var mye folk i byen.
Emnet var ikke tilfeldig valgt, vi ønsket å markere at den fremtidige foreningen skulle dekke hele intervensjonsfeltet, ikke bare den vaskulære delen. På grasrota var det nemlig litt mumling om at dette sikkert ville bli en eksklusiv klubb for de som var interessert i kar…
Midten av 90-tallet
Først på året 1994 har jeg notert vel 20 medlemmer, dette hadde foreløpig skjedd som aktiv påmelding fra sterkt interesserte kolleger. Vi startet da en «vervekampanje» hvor interessenter kunne tegne seg som medlem i foreningen som vi ga navnet «Norsk forening for intervensjonsradiologi».
Oppropet med innmeldingsslipp ble tatt inn i Noraforum, og høsten 1995 hadde foreningen nær 100 medlemmer. Vi hadde i mellomtiden laget et utkast til lover for foreningen, og vi hadde fått aksept fra styret i Norsk radiologisk forening for å søke status som spesialforening under Dnlf.
8. november 1995 hadde vi vår første generalforsamling, den ble holdt på Rikshospitalet (gamle «Riket» i Pilestredet) i forbindelse med Høstmøtet i radiologforeningen. Interimstyret la frem forslag på seg selv for å si det sånn.
Geir skulle bekle lederposten, Tor nestleder mens Staal var sekretær og Frode ordinært medlem. Hodne i Dnlf hadde gitt oss klar beskjed om at styret måtte ha en kasserer for å holde orden på pengene, og det ble Jan Wirsching fra Haukeland.
Styret ble formelt «valgt» eller skal vi si godkjent av medlemsmøtet uten innsigelser. Og da var vi gang!
Lovutkastet ble gjenstand for flere justeringer, bl a hadde Dnlf synspunkter på dette. Særlig ble det poengtert at medlemskap ikke kunne begrenses til bare en spesialitet (radiologer), men det måtte åpnes for medlemskap også for andre leger som arbeidet med beslektede intervensjonsteknikker.
Her spilte nok prinsippielle forhold inn. Så vidt jeg husker, mottok vi innmelding fra en ikke- radiolog (tror det var en intervensjonell pediater), så noe kuppforsøk fra andre spesialiteter ble det ikke…
Spesialforening
I 1996 ble vi endelig godkjent som spesialforening under Dnlf på Sentralstyremøte 21.8.
Senere ble det også etterlyst et ledd i lovene om valgkomite. I de første årene gjorde vi det så lettvint at styret selv foreslo nye styremedlemmer, disse ble så (forhåpentligvis) godkjent på neste generalforsamling av medlemsmøtet. Høsten 1998 ble det etablert en valgkomite bestående av Trond Bjerke Larssen, Alf Kolbenstvedt og Bjørn Nagelhus .
Så etter hvert begynte ting å komme på stell….
Oppmøte på årsmøter
De første årene var det et demokratisk problem at oppmøtet på årsmøtene (Generalforsamlingen) var heller dårlig. I referatet fra GF i 1997 kan en lese at det møtte 4 medlemmer i tillegg til styret. Jeg husker godt at dette var ganske stusslig for et entusiastisk «ungt» styre. I årsberetningen samme år anføres medlemstallet til 122 aktive og 5 korresponderende medlemmer.
Så her var det et åpenbart misforhold. Hadde styrets vervekampanje vært for «vellykket» slik at medlemstallet ble kunstig høyt? Foklaringen var nok heller at møtene ble holdt på lørdag, på tampen av Norafors Høstmøte som den gang gikk fra torsdag til lørdag. Mange ville nok heller reise hjem litt tidlig enn å drøye Oslo-oppholdet utover lørdagen.
Oppmøtet ble betydelig bedre da Radiologforeningen endret sine møtedager fra onsdag til fredag og vi la GF med fagmøte i forkant av Høstmøtet.
Ambisjonsnivå
Etter etableringen av foreningen var det selvsagt også diskusjoner om ambisjonsnivået, hvor høyt skulle vi legge listen ? Noen mente at vi måtte ikke være dårligere enn broderfolket, det svenske «Seldinger-selskapet» var allerede i full gang og holdt gode kurs i vaskulær diagnostikk og terapi. Og hva med karkirurgene som hadde sitt Vintermøte og eget tidsskrift?
Andre mente at det var å gape for høyt, i alle fall like etter etableringen. Det ble en slags enighet om at det var fornuftig med en forsiktig oppstart og så ekspandere etter hvert. De fleste i styret satt den gang i fulle «kliniske» stillinger på travle avdelinger, delvis med underbemanning og stor vaktbelastning.
Ja, slik var starten. Foreningen har vist seg å være levedyktig, og jeg gleder meg over at vi i år kan feire 20-års jubileum!
Skrevet av Staal Hatlinghus, Trondheim 16.4.2015