Delvis seier i søksmål om ambulering

11. april kom Arbeidsretten med avgjørelse i saken om forståelsen av sykehuslegenes ambuleringsbestemmelse. Dommen gir Legeforeningen delvis medhold.
Dom i sak
VIKTIG SØKSMÅL: Ståle Clementsen sammen med Legeforeningens advokater Nina Bergsted (t.v) og Kristin Krogvold (t.h) som førte saken for Arbeidsretten. Foto: Legeforeningen

– Vi er fornøyde med å ha vunnet frem i den lokale tvisten på Ahus. Den tvisten var utgangspunktet for dette søksmålet, forklarer Ståle Clementsen, leder i Overlegeforeningen.

Arbeidsretten har gitt de legene som har Akershus universitetssykehus HF som angitt arbeidssted i arbeidskontrakten, medhold i at arbeidsgiver ikke kan pålegge dem å jobbe andre steder i helseforetaket enn Nordbyhagen. Dersom arbeidsgiver vil at disse legene skal jobbe andre steder i helseforetaket, må dette baseres på frivillighet. Resultatet bygger på en protokoll mellom lokale parter, som ble inngått for å skape klarhet i hva som var disse legenes avtalte tjenestested.

– Seier for arbeidet lokalt

Clementsen var foretakstillitsvalgt på Ahus da uenigheten oppsto.

– At Arbeidsretten forstår den lokale protokollen på samme måte som oss tillitsvalgte, er en seier for arbeidet vi gjør lokalt, påpeker han.

Ved behandlingen av tvisten på Ahus ble det klart at Legeforeningen og Spekter hadde ulikt syn på hvordan ambuleringsbestemmelsen i overenskomsten mellom Legeforeningen og Spekter del A2 § 2.2 skal forstås. Uenigheten gjelder krav til angivelse av tjenestested i arbeidsavtalene og tolkning av arbeidsavtalebestemmelser om tjenestested.

Etter ambuleringsbestemmelsen regnes tjeneste i helseforetaket «utenfor avtalt tjenestested» som ambulerende tjeneste, og ambulerende tjeneste er som hovedregel frivillig.

Ambuleringsbestemmelsen kom inn i overenskomsten allerede i 2002, da sykehusene ble overført til statlig eierskap. Legeforeningen har hele tiden ment at partene i 2002 ble enige om at bestemmelsen bygger på en forutsetning om at avtalt tjenestested skal fremkomme av arbeidsavtalen, og at det som angis som tjenestested skal være det eller de stedene legen faktisk skal jobbe. Og videre at arbeidsgiver er bundet av den avtalen som inngås når legen ansettes, slik at tjeneste andre steder i helseforetaket enn de som er avtalt ved ansettelse og angitt i arbeidsavtalen, er ambulerende tjeneste.

Erfaringen har derimot vært at en del helseforetak ikke har forholdt seg til dette, men at legenes arbeidskontrakter angir tjenestested på en vid måte og at det tas forbehold om å kunne endre arbeidssted. På bakgrunn av dette har Legeforeningen i forhandlingene med Spekter om overenskomsten flere ganger krevd at geografisk tjenestested skal fremgå av den enkelte leges arbeidsavtale. Spekter har på sin side fremmet krav om at ambuleringsbestemmelsen endres slik at legeressursene kan brukes på en mer fleksibel måte.

Viktige uttalelser om praktiseringen av ambuleringsbestemmelsen 
Arbeidsretten gir ikke Legeforeningen medhold i at ambuleringsbestemmelsen krever at det skal avtales ett eller flere konkrete tjenestesteder i ansettelsesavtalen, at det ikke kan avtales at hele helseforetaket skal være tjenestested, eller at arbeidsgiver ikke ensidig skal kunne gjøre endringer i det som er avtalt.

Men dommerne mener allikevel at overenskomsten § 2.2 begrenser styringsretten gjennom at det er gjort et skille mellom avtalt tjenestested og ambulerende tjeneste, og uttaler at:

Skillet mellom ordinær tjeneste og ambulerende tjeneste tilsier at tjenestestedet må presiseres. Overenskomstens sier likevel ikke noe om hvordan denne presiseringen må komme til uttrykk i avtalen.

Når det gjelder tolkningen av hva som er avtalt, og herunder endringsadgangen, uttaler Arbeidsretten at:

Styringsretten må utøves innenfor de rammer tariffavtalen trekker opp. I dette tilfellet trekker overenskomsten ikke opp rammer for angivelsen av tjenestested, men avtalt tjenestested fungerer som en grense mellom alminnelig tjenesteplikt etter § 2.1 og ambulerende tjeneste etter § 2.2.

Det at tariffavtalen skiller mellom avtalt tjenestested og ambulerende tjeneste er momenter som er relevante når arbeidsavtalen skal tolkes. Det samme gjelder hensynet til frivillighet, forutberegnelighet og forsvarlighet som ligger til grunn for § 2.2. Disse hensynene vil inngå i vurderingen sammen med andre momenter slik som praksis i det enkelte arbeidsforhold og i virksomheten.

Selv om Legeforeningen ikke vant frem med vår forståelse av ambuleringsbestemmelsen i denne saken, kom Arbeidsretten med uttalelser som er viktige for praktisereringen fremover.  

Legeforeningen vil komme tilbake med mer informasjon til medlemmer i sykehus om hvordan de skal forholde seg til dette domsresultatet.