Historisk sett har ansatte i offentlig sektor nytt godt av en tjenestepensjonsordning som ved 30 års opptjening garanterte 66 prosent av denhøyeste lønna i karrieren i livsvarig pensjon (en såkalt bruttogarantiordning). Innføringen av levealdersjustering i forbindelse med pensjonsreformen i 2009 har imidlertid gjort ordningen vesentlig dårligere, særligfor yngre ansatte og kommende generasjoner, da det i liten grad er mulig å kompensere for konsekvensene av leveladerjusteringen gjennom å stå lenger i jobb. Det har derfor vært bred enighet om at den eksisterende ordningen må endres. Forslaget som partene nå har forhandlet frem legger opp til grunnleggende endinger i offentlig tjenestepensjon. Nedenfor følger en beskrivelse av enkelte hovedtrekk ved forslaget.
Den nye ordningen er en påslagsmodell – hva innebærer det?
Mens dagens offentlige tjenestepensjon er en såkalt bruttoordning der tjenestepensjonen og pensjonen fra folketrygden samlet skal sikre arbeidstaker pensjon på et definert nivå, innebærer det nye forslaget at man går over til en såkalt påslagsordning. I en på- slagsordning kommer tjenestepensjonen på toppen av alderspensjon fra folketrygden, og det er ikke lenger en øvre grense for hvor mye man som arbeidstaker kan få i samlet pensjon. Sagt med andre ord opparbeides og beregnes tjenestepensjonen etter på- slagsmodellen uavhengig av folketrygden. I tillegg vil tjenestepensjonen i påslagsordningen bli beregnet ut fra den enkeltes inntekt i offentlig sektor gjennom hele arbeidslivet, opp til og med fylte 75 år. Dette i motsetning til dagens ordning, der man som arbeidstaker må jobbe i 30 år for å opptjene full pensjon, men ikke opparbeider seg pensjonsrettigheter etter 30 års opptjening. Når det gjelder den faktiske opptjeningen er det i forslaget lagt opp til at den enkelte arbeidstaker skal tjene opp pensjonsrettigheter hvert år med en grunnsats på 5,7 prosent av pensjonsgrunnlaget i inntektsintervallet 0–12 G, samt en tilleggssats på 18,1 prosent i inntektsintervallet 7,1–12 G.
Dette gir omtrent samme opptjening som i en hybridpensjon med maksimale satser. Tilleggssatsen er der fordi man som arbeidstaker ikke opptjener pensjon i folketrygden av inntekt over 7,1 G. Opptjent pensjon akkumuleres i en individuell pensjonsbeholdning som i opptjeningsperioden skal oppreguleres årlig i tråd med lønnsveksten i samfunnet. På pensjonsuttakstidspunktet vil så den enkeltes arbeidstakers årlige pensjon beregnes ved at den totale (og oppregulerte) pensjonsbeholdningen deles på folketrygdens delingstall. Dette er et tall fastsatt av offentlige myndigheter som reflekterer antall år det er ventet at en person født i arbeidstakerens årskull vil leve som pensjonist ved uttak av pensjon på det aktuelle tidspunktet. I motsetning til hva som gjelder for innskuddsordningene som er vanlig i privat sektor, vil imidlertid pensjonsutbetalingene i påslagsordningen være livsvarige. Arbeidstakeren vil dermed få utbetalt tjenestepensjon også dersom det viser seg at vedkommende lever lenger enn det som ble lagt til grunn på pensjoneringstidspunktet da delingstallet ble fastsatt og årlig pensjon ble beregnet. Arbeidstakers pensjonsbeholdning vil med andre ord ikke bli «brukt opp» selv om vedkommende lever lengre enn ventet. Motsatt kan arbeidstakeren også risikere å få utbetalt mindre i samlet pensjon enn pensjonsbeholdningens verdi tilsier, dersom vedkommende dør tidligere enn det som ble lagt til grunn på pensjoneringstidspunktet.
Fleksibelt uttak
Pensjonen etter den nye ordningen kan som hovedregel tas ut helt eller delvis fra fylte 62 år, og kan kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen reduseres. Følgelig legger forslaget opp til at man unngår de såkalte «pensjonsfellene» vi har sett eksempler på etter dagens regelverk, der arbeidstakere grunnet reglene for samordning har risikert å tape betydelige beløp i pensjon ved å kombinere pensjonsuttak med fortsatt arbeid. Muligheten til fleksibelt pensjonsuttak medfører også at den enkelte arbeidstaker kan påvirke størrelsen på egen årlig pensjon, på samme måte som i folketrygden. Ved å stå lenger i jobb og utsette pensjonsuttaket vil arbeidstakeren både bygge opp en større pensjonsbeholdning, og få pensjonsbeholdningen dividert på et lavere delingstall, og med det få større årlig pensjon. Både samlet og hver for seg bidrar disse to faktorene til at det i forslaget ligger sterke incentiver for arbeidstakere til å stå lenger i jobb. Dette var også en av de sentrale forutsetningene til regjeringen da arbeidet med pensjonsreformen ble igangsatt.
Ny AFP-ordning etter modell fra privat sektor
Endring av AFP-ordningen for ansatte i offentlig sektor var et sentralt og
vanskelig punkt i forhandlingene. I forslaget partene til slutt kom frem til vil AFP-ordningen i offentlig sektor legges om fra en ren tidligpensjonsordning til et livsvarig påslag som kommer i tillegg til folketrygden og alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen. Dette tilsvarer langt på vei ordningen i privat sektor, noe som var viktig for regjeringen i forhandlingene ut fra et ønske om å legge til rette for større grad av mobilitet mellom privat og offentlig sektor. I det nye forslaget, som vil gjelde for de født i 1963 eller senere, vil AFP i offentlig sektor beregnes som 4,21 prosent av årlig pensjonsgivende inntekt opp til 7,1 G i alderen 13–61 år. AFP skal kunne tas ut fleksibelt fra 62 til 70 år som en livsvarig ytelse. Ved uttak beregnes årlig AFP ved å benytte folketrygdens delingstall, noe som medfører at man kan øke årlig AFP ved å utsette uttaket. Ny AFP skal reguleres på samme måte som alderspensjon fra folketrygden. Det er verdt å merke seg at det i forslaget ikke er lagt opp til at man vil opptjene AFP for inntekt over 7,1 G, og heller ikke for inntekt etter fylte 62 år. Dette var noe Akademikerne (som representerer mange høytlønnede arbeidstakere som ofte står lenge i jobb) ønsket seg, men ikke fikk gjennomslag for under forhandlingene.
Betinget tjenestepensjon
For ansatte som ikke kvalifiserer for ny AFP foreslås det å etablere en ordning som i forslaget omtales som «betinget tjenestepensjon». Dette skal gi økt sikkerhet for en framtidig pensjon for denne gruppen. Betinget tjenestepensjon skal kunne tas ut fleksibelt mellom 62 og 70 år og gjelder de som er født 1963 eller senere.
Hvem gjelder den nye tjenestepensjonsordningen for?
Den nye tjenestepensjonsordningen vil gjelde for de som er født i 1963 og senere, og som jobber i offentlig sektor eller har offentlig tjenestepensjonsordning i KLP, Statens pensjonskasse, Oslo Pensjonsforsikring, Pensjonskassen for hovedstadsområdet (PKH) eller de ulike fylkeskommunale pensjonskassene. 1963-kullet fyller 62 år i 2025, og kan da som første årskull ta ut pensjon i ny pensjonsløsning for offentlig tjenestepensjon. I tillegg vil 63-årgangen samt senere årskull få en oppsatt pensjonsrett på eventuell pensjon opptjent i gammel ordning. Man mister med andre ord ikke opptjente rettigheter selv om man omfattes av ny ordning. Arbeidstakere født i 1958 eller tidligere er delvis skjermet for levealdersjusteringen gjennom en individuell garanti som sikrer 66 prosent av sluttlønnen i pensjon dersom den enkelte har jobbet 30 år i 100 prosent stilling ved pensjonsalder. Disse årskullene berøres derfor ikke av forslaget til pensjonsreform som nå ligger på bordet. Også årskullene 59-62 vil være omfattet av gammel ordning, men da kun med en andel av garantitillegget som tidligere er gitt til de som er født senest i 1958. Dette trappes gradvis ned fra 90 prosent av tillegget for 59-kullet til 60 prosent for 62-kullet.
Uavklart for uføre og ansatte med særaldersgrenser
Til tross for enigheten partene kom frem til gjennom årets forhandlinger, er det fremdeles flere uavklarte spørsmål, blant annet når det kommer til situasjonen for uføre og arbeidstakergrupper med særaldersgrenser. Når det gjelder det siste punktet regulerer ikke avtaleforslaget hvilke stillinger som i fremtiden skal ha særaldersgrense eller hvilke aldersgrenser som skal gjelde. Dette blir avklart senere, i hvert fall når det gjelder arbeidstakere født etter 1963. Arbeidstakere som er født før 1963 og har stillinger med særaldersgrense, beholder derimot dagens regler. Partene var i forhandlingene enige om at uføre skal få et samlet godt pensjonsnivå. En ufør arbeidstaker født før 1963, vil derfor få sin alderspensjon beregnet etter dagens ordning. Uføre født fra 1963 og senere vil derimot tjene opp til alderspensjon i tjenestepensjonsordningen basert på den inntekten de har når de blir uføre. En del av spørsmålene som reiser seg for uføregruppen må imidlertid utsettes til etter at Stortinget har vedtatt de nye reglene om uførepensjon fra folketrygden.
Hva nå?
Det som synes å være klart er at det nye forslaget, grunnet innføringen av reglene om levealdersjustering i forbindelse med pensjonsreformen i 2009, vil innebære en bedre pensjonsordning for de fleste arbeidstakergrupper. Arbeidstakere som står lenge i jobb vil i enkelte tilfeller også kunne opparbeide seg en årlig pensjon som vil være vesentlig høyere enn dagens 66 %-ordning. Dette forutsetter imidlertid at vedkommende ønsker og orker å jobbe lenger enn til fylte 67, og i mange tilfeller også lenger enn til fylte 70. Under enhver omstendighet synes det å være klart er at vi som arbeidstakere i fremtiden må belage oss på å jobbe lenger enn i dag for ikke å miste betydelig kjøpekraft den dagen vi går av med pensjon. Dette gjelder ikke minst for de yngre generasjonene, som på mange måter kommer dårligst ut med forslaget som nå ligger på bordet. Som tidligere nevnt er forslaget likevel bedre for de yngre enn dagens ordning. Hvilken skjebne reformforslaget vil få er det nå opp til organisasjonene å bestemme. Regjeringen har varslet at alle organisasjonene må akseptere forslaget innen 1. juli for at det skal bli gjennomført. Spørsmålet har vært behandlet i Legeforeningens forhandlingsutvalg for statlig og kommunal sektor, samt for Spekter-området. Det skal deretter behandles av Legeforeningens sentralstyre, før Legeforeningen spiller inn sitt syn til Akademikerne. Dersom ikke alle hovedorganisasjonene aksepterer forslaget, er det uvisst hva som vil skje videre.