Norsk overlegeforening

Arbeidsliv

Reisetid er arbeidstid

Er reisetid arbeidstid, når du pålegges å jobbe et annet sted enn ditt ordinære arbeidssted? Ja, svarte Høyesterett i en nylig avsagt dom. Domstolen gir med det en avklaring mange har ventet på. Likevel hersker det nå tilsynelatende stor uenighet mellom partene i arbeidslivet om hvor prinsipiell dommen er, og hvilken betydning den vil få for andre arbeidstakere.
Nina Bergsted, advokat og rådgiver, Jus og Arbeidsliv, Dnlf. Publisert i Overlegen 3/2018
5. desember 2018

Saken for Høyesterett gjaldt en polititjenestemann i Sogn og Fjordane politidistrikt. Hans ordinære arbeidssted var Gaular lensmannskontor, men han var tilknyttet politidistriktets utrykningsenhet og deltok i oppdrag andre steder i distriktet. Tvisten gjaldt tre konkrete oppdrag: To eskorteoppdrag og en væpnet narkotikaaksjon. Et av hovedspørsmålene i saken var om reisetiden til og fra de ulike oppdragsstedene skulle regnes som arbeidstid. 

Arbeidsmiljølovens definisjon av arbeidstid og EUs arbeidstidsdirektiv

Etter arbeidsmiljøloven § 10-1 er tiden arbeidstaker står
"til disposisjon for arbeidsgiver" arbeidstid. I samme bestemmelse er "fritid" definert som tiden ansatte ikke står til arbeidsgivers disposisjon.  

Norge har forpliktet seg til å overholde EUs arbeidstidsdirektiv. Direktivets formål er å verne arbeidstakernes helse og sikkerhet. For å ivareta formålet, stilles blant annet krav til begrensning av ukentlig arbeidstid og minimumskrav til daglig og ukentlig hviletid. Direktivet regulerer også hva som skal regnes som arbeidstid, og definerer dette som: Det tidsrom arbeidstakeren er i arbeid, og står til arbeidsgivers disposisjon under utføring av sine plikter / arbeidsoppgaver.

Definisjonen i arbeidsmiljøloven skal være i overenstemmelse med definisjonen i direktivet, og tolkes på samme måte. Under saksforberedelsen ba derfor Høyesterett om en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. I sin uttalelse konkluderte EFTA-domstolen med, at den omtvistede reisetiden måtte regnes som arbeidstid etter direktivet. Høyesterett la EFTA-domstolens vurdering til grunn for sin avgjørelse, og konkluderte med at reisetiden måtte regnes som arbeidstid også i de parallelle vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven.   

EFTA-domstolens vurdering

Utgangspunktet for EFTA-domstolens vurdering er at begrepene "arbeidstid" og "hviletid" er gjensidig utelukkende. Etter direktivets system finnes det ingen mellomkategori. Reisetiden må derfor defineres enten som arbeidstid eller som fritid.

Domstolen understreker for øvrig at det ikke er et krav at det må utføres aktivt arbeid på reisen, og at er uten betydning hvor ofte slike reiser finner sted. Grensedragningen mellom arbeidstid og fritid må vurderes konkret, og flere faktorer tas i betraktning. I sin vurdering av om reisetid skal defineres som arbeidstid eller fritid fremhever EFTA-domstolen flere sentrale momenter som taler for at reisetiden må regnes som arbeidstid:     

1.       Når arbeidsgiver pålegger arbeidstaker å jobbe på et annet sted enn hans faste oppmøtested, er reisen til oppdragsstedet en nødvendig og vesentlig forutsetning for å ivareta arbeidsoppgavene på en pliktoppfyllende måte. Reisen dit må derfor regnes som en arbeidsoppgave/plikt som utføres innenfor rammen av arbeidsforholdet.  

 2.       Tiden arbeidstaker må bruke på å reise til / fra oppdragsstedene kan vanskelig karakteriseres som hviletid / fritid, siden han ikke kan bruke tiden på egne interesser fritt og uavbrutt, altså står han til arbeidsgivers disposisjon. Selv om arbeidstaker har en viss grad av fleksibilitet og valgfrihet til selv å velge alternative reiseruter, transportmidler el er reisetiden nødvendig, og kan normalt ikke forkortes. Han må følge arbeidsgivers instrukser og arbeidsgiver står også fritt til å avlyse eller legge til oppdrag. EFTA-domstolen fremhevet her også enkelte særtrekk ved de konkrete reisene: Reisene ble gjennomført i politibil/politibuss, kjøretøyene ble overvåket med GPS av Operasjonssentralen, og var utstyrt med politiets sambandssystem som polititjenestemannen brukte til å informere operasjonssentralen om sine bevegelser. Han bar også våpen og hadde med seg arbeidsgivers mobiltelefon.  

 3.       Pålegges arbeidstaker å jobbe andre steder enn sitt faste oppmøtested, fratas han muligheten til å bestemme pendleavstand selv. Er han forpliktet til å jobbe andre steder, må derfor reisen til/fra disse stedene ses som en integrert del av arbeidet hans. Følgelig er han i arbeid under den nødvendige reisetiden. Det er i den forbindelse uvesentlig om slike reiser finner sted utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid.  

Partene i saken var uenige om rekkevidden av EFTA-domstolens uttalelse. Høyesterett tar ikke stilling til dette, men nøyer seg med å konstatere at partene er enige om at uttalelsen er klar når det gjelder de omtvistede reisene, og legger det til grunn for sin konklusjon i saken. Høyesterett uttaler for øvrig at det kun er aktuelt å fravike en rådgivende tolkningsuttalelse fra EFTA-domstolen når det foreligger "særlige grunner" til det.

EFTA-domstolenes uttalelse vil derfor være retningsgivende for andre arbeidstakere, og de konkrete sakene må vurderes opp mot de sentrale og generelle momentene domstolen oppstiller i sin vurdering. Uenigheten om dommens betydning for andre arbeidstakere ser ut til å knytte seg til hvor tungtveiende / sentralt særtrekkene ved de konkrete reisene, gjengitt i pkt 2 ovenfor, var for EFTA-domstolens konklusjon, sammenlignet med det som ellers trekkes frem som karakteristisk for jobbreiser generelt.   

 Godtgjørelse for reisetiden

Det andre hovedspørsmålet i saken var hvordan reisetiden skulle godtgjøres, dvs om polititjenestemannen hadde krav på overtidsgodtgjørelse for den omtvistede reisetiden. Arbeidstidsdirektivet regulerer ikke hvordan arbeidstiden skal godtgjøres. Høyesterett avgjør derfor spørsmålet ut i fra en tolkning av tariffavtalene som var gjeldende i staten og politietaten da reisene ble gjennomført. Polititjenestemannen fikk medhold i at han hadde krav på overtidsgodtgjøring for ett av de tre oppdragene. De to øvrige oppdragene ble godtgjort etter en egen reisetidsbestemmelse. Et mindretall på én dommer mente at han hadde krav på overtidsgodtgjøring for samtlige oppdrag.

 Betydning for Legeforeningens medlemmer

En svært aktuell problemstilling for mange leger er nødvendig reisetid i forbindelse med kurs /kompetanseutvikling. Dette spørsmålet er ikke berørt i dommen fra Høyesterett eller uttalelsen fra EFTA-domstolen.

Spørsmål om reisetid er også aktuelt i forbindelse med tjeneste utenfor avtalt tjenestested (ambulerende tjeneste) i sykehusene, eller tilfeller arbeidskontrakten definerer at legen skal arbeide ved flere arbeidssteder.   

De ulike reisene må vurderes konkret, men de generelle momentene Høyesterett og EFTA-domstolen trekker frem, vil være sentrale og retningsgivende for vurderingen.   

Når det gjelder reise til og fra det faste arbeidsstedet, regnes tiden ikke som arbeidstid. Det var gjeldende rett frem til behandlingen i Høyesterett, og videreføres med dommen.