Bakgrunn
Utvalgets arbeid har bakgrunn i en ny digital hverdag der vi til enhver tid har med oss mobiltelefon eller andre teknologiske innretninger som gjør deling av bilder, film og annen informasjon enkelt. Mulighetene for umiddelbar mangfoldiggjøring og publisering av informasjonen, for eksempel på sosiale medier, har skapt nye problemstillinger. Generelt kan utviklingen sies å gi mindre kontroll over hvilken informasjon som blir spredt – herunder bilder, filmer og lydopptak der man som ansatt blir eksponert uten å ønske det. Historier om hvordan man selv har utført jobben sin, kan raskt bli spredt av pasienter og pårørende. Legeforeningens erfaring er at mange leger opplever usikkerhet med hensyn til i hvilken grad man kan sette grenser for bildetaking mv. I en arbeidshverdag, der kjerneoppgaven er pasientbehandling, vil dette på ulike måter kunne påvirke den enkeltes arbeidsmiljø.
Arbeidsgivers plikter
Arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgivere å sørge for at de ansatte har et forsvarlig arbeidsmiljø.
Arbeidsmiljøloven § 4-1 første ledd slår fast at arbeidsmiljøet skal være «fullt forsvarlig». Begrepet «fullt forsvarlig» er en såkalt rettslig standard. Med rettslig standard menes en skjønnsmessig vurdering der innholdet vil kunne endres over tid – for eksempel som følge av teknologisk utvikling.
Arbeidsmiljøloven § 4-3 setter mer konkrete krav til det psykososiale arbeidsmiljøet. Etter § 4-3 første ledd skal arbeidet legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas. Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden, jf. tredje ledd. Videre skal arbeidstakeren, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre, jf. fjerde ledd.
For opptak av bilder, film og lyd innebærer dette at arbeidsgiver plikter å legge til rette for at dette skal utgjøre en minst mulig belastning for de ansatte i deres arbeidshverdag. Det innebærer ikke at opptak ikke kan skje, men at arbeidsgiver må iverksette ulike former for tiltak på arbeidsplassen for å sikre at de ansatte i størst mulig grad er komfortable med de opptakene som gjøres. Den enkelte ansatte kan ikke pålegges å bli tatt bilde av/ være med på opptak som gjøres av andre enn arbeidsgiver selv og som har et annet formål enn å utføre de oppgaver som normalt ligger til virksomheten.
Et viktig spørsmål blir da hvilke tiltak arbeidsgiver lovlig kan iverksette. Det er ikke rom for å redegjøre for dette i detalj innenfor rammene av denne artikkelen. Utredningen gjennomgår ulike rettsgrunnlag som viser at det må foretas en konkret vurdering av type virksomhet og situasjonen ellers. Utvalget anbefaler at den enkelte virksomhet lager retningslinjer som en del av HMS-arbeidet. Hensyn til ytringsfrihet, pressefrihet, retten til privat- og familieliv hensyn til barn og unges medbestemmelse, retten til forsvarlig arbeidsmiljø og tjenestetilbud er blant de mange forhold som må balanseres i slike retningslinjer. Totalforbud mot fotografering vil det sjelden eller aldri være anledning til.
Påvirkning av pasientbehandlingen – forsvarlighetskravet
Utvalget går grundig gjennom forsvarlighetskravet som gjelder for virksomheter i helsetjenesten og synliggjør hvordan dette også får betydning for pasienters og pårørendes adgang til lyd-, bilde- og filmopptak. Dette er i tråd med hva Den norske legeforening spilte inn underveis i utvalgets arbeid.
Utvalget omtaler forsvarlighetskravet som en av bærebjelkene i helsetjenesten. Det binder både det enkelte helsepersonell og selve virksomhet ved ledelsen og eier. Forsvarlighetskravet vil på denne bakgrunn kunne være et selvstendig grunnlag for å regulere lyd-bilde- og filmopptak.
I sin redegjørelse viser utvalget til den såkalte Sårstelldommen fra Høyesterett (Rt. 2010 s. 612). Saken handlet om hvorvidt en pasient ved et sykehjem måtte forholde seg til normale hygienestandarder og akseptere å bli vasket av hensyn til både ansattes arbeidsmiljø og pasienters/ pårørendes trivsel og velvære. Høyesterett la der til grunn at virksomheten kunne sette vilkår om vask for å ivareta et forsvarlig tjenestetilbud.
Åpenhetsutvalget viser til at det som regel ikke er slik at film og bildetaking påvirker innholdet av helsehjelpen, og dermed forsvarligheten, direkte. De uttaler at det må stilles krav til at det saklig og objektivt er en slik sammenheng før forsvarlighetskravet kan brukes som begrunnelse. Også her uttaler utvalget at det sjelden vil være rettslig grunnlag for et totalt fotoforbud. Dette gjelder selv i institusjoner der det er tale om svært sårbare personer. Tvert om understreker utvalget viktigheten av at personer i langtidsopphold – for eksempel i psykiatrien – må kunne filme og fotografere livet sitt på institusjon.
Særlig om husordensregler
Utvalget kritiserer Helsedirektoratets veileder til psykisk helsevernloven vedrørende husordensregler. I disse skriver direktoratet blant annet:
"Det kan imidlertid gis generelle bestemmelser i husordensreglementet om bruk av mobiltelefon eller internett. Dette vil bare kunne omfatte mindre inngripende regler som for eksempel tidspunkt for når PC på et fellesrom kan benyttes, eller at det ikke er adgang til å bruke telefon, nettbrett eller lignende til å ta bilder av andre pasienter eller med motiver som kan identifisere disse. Etter direktoratets vurdering må mobiltelefon, iPad o.l. med kamerafunksjon kunne inndras dersom husordensreglementet og hensynet til medpasienters personvern ikke respekteres. Dette forutsetter imidlertid at pasienten gis adgang til å kommunisere via fasttelefon, PC, eventuelt en utlånstelefon uten kamerafunksjon, slik at retten til kommunikasjon ikke brytes."
Utvalget er uenig i at den såkalte eierrådigheten utøvet av virksomhetens ledelse gir hjemmel for å fastsette slike generelle innskrenkninger. Samtidig uttaler utvalget at "institusjonenes ansvar for forsvarlig drift, inkludert ivaretakelse av taushetsplikt, det helserettslige forsvarlighetskravet, retten til et forsvarlig arbeidsmiljø etc." kan hjemle enkelte slike begrensninger som Helsedirektoratet beskriver.
Legeforeningens erfaring er at dette er praktisk viktige problemstillinger i en del institusjoner, særlig i det psykiske helsevernet. Utvalgets vurderinger viser viktigheten av å relatere slike begrensninger direkte til hvordan handlingene påvirker forsvarlighetskrav og eventuelt utfordrer personvern og lovfestet taushetsplikt.
Videre prosess
Utvalgets rapport er på høring i skrivende stund og innen dette leses er høringsfristen ute. Legeforeningens sentralstyre vil vedta en høringsuttalelse basert på innspill fra organisasjonsleddene.