Norsk overlegeforening

Jus for leger

Kan pasienten kreve å få kvinnelig lege?

En pasient legges inn på sykehus for et elektivt inngrep ved en kirurgisk avdeling. Hun stiller krav om at kun kvinnelig helsepersonell skal jobbe med henne. Avdelingen har nok kvinnelig helsepersonell til at dette enkelt lar seg løse, og pasientens ønske etterkommes. I ettertid snakkes det om dette på avdelingen. For hva om man ikke hadde hatt så mange kvinnelige leger tilgjengelig? Og hva om dette hadde vært en akuttsituasjon? For var det ikke slik at pasientens ønske om annet personell som hovedregel skal etterkommes?
Ida Øygard Haavardsholm, JA-avd., Dnlf.
7. april 2020

Svaret er nei

Det klare rettslige utgangspunktet må være at pasienten ikke kan bestemme kjønnet på den som skal behandle dem. Grunnen til at dette dukker opp som en problemstillinger må antas å være at pasienten har rett til å medvirke ved gjennomføringen av helse- og omsorgstjenester. Denne bestemmelsen gir pasienten en rett til å bidra i de beslutningene som skal tas i behandlingen. Det er da naturlig at man stiller seg spørsmålet om hvor langt denne retten strekker seg.

Reglene om dette finner vi i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1. Denne bestemmelsen gir pasientene en generell rett til å medvirke når de skal motta helsehjelp. I tillegg gis det her uttrykk for at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med pasienten.

En snubletråd

I § 3-1 siste setning står det at "ønsker pasient eller bruker at andre personer skal være til stede når helse- og omsorgstjenester gis, skal dette som hovedregel imøtekommes". Dette har ingenting med valg av personell å gjøre, men gir pasienten rett til å ha med seg noen i legekonsultasjoner eller andre situasjoner der helse- og omsorgstjenester blir gitt. Dette er praktisk ved blant annet fødsler, vanskelige samtaler eller undersøkelser som pasienten gruer seg til og de ønsker å ha med seg noen. Denne setningen må altså ikke misforstås slik at pasienten har anledning til å velge hvilket personell som skal være til stede.

På den annen side vil pasienten noen ganger ha anledning til å nekte personer muligheten til å være tilstede. For eksempel vil pasienten kunne motsette seg at studenter, som kun er der for egen opplæring, er med på undersøkelse eller behandling. En viktig forskjell på dette og det å nekte annet helsepersonell å være tilstede (for eksempel på grunn av deres kjønn) er hvilken rolle personen spiller i behandlingssituasjonen. Studenten som kun er der for sin egen opplæring kan fint unnværes i situasjonen. Behandlende lege vil ikke kunne forlate behandlingsrommet uten at det sendes inn en annen i deres sted. Dette siste vil da altså ikke pasienten kunne kreve.

Ikke diskriminerende

Ved den nevnte avdelingen der en kvinne ble lagt inn til elektiv kirurgi, og kun ønsket å bli behandlet av kvinner, hadde noen hørt om en uttalelse fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Var det ikke slik at LDO for en tid tilbake hadde uttalt seg noe om at det var greit at en legevakt kun hadde kvinnelig lege tilstede selv om pasienter ønsket mannlig lege?

Likestillings- og diskrimineringsombudet behandlet i sak 12/1712 en problemstilling som ligner på den kirurgene her diskuterte. Her var saken at som følge av en bilulykke oppsøkte A en legevakt i X kommune. Da han ankom, ba han om en mannlig lege, men ble tatt imot av en kvinnelig, som var eneste lege tilstede. Hun forsøkte å hilse på ham ved å strekke frem hånden. A fortalte da at han ikke ønsket å hilse på henne fordi han har et prinsipp om ikke å hilse på kvinner. Han ble da fortalt at han kunne oppsøke sin fastlege senere på dagen. A klaget saken inn til LDO med påstand om at han ble diskriminert på grunnlag av sin religion når han ikke fikk tilgang til helsehjelp i denne situasjonen.

LDO tok stilling til om det var en form for indirekte diskriminering på grunnlag av religion. Som et første vilkår for at noe skal kunne anses som diskriminering er at man er "stilt dårligere enn andre" i tilsvarende situasjon. Fordi mannen virket å være i god form anså legevaktslegen det som medisinskfaglig forsvarlig at mannen ventet til senere på dagen med å bli undersøkt mer enn det hun kunne gjøre ved ren observasjon av ham. LDO la dette til grunn i sin vurdering og kom derfor til at han ikke var stilt dårligere enn andre i samme situasjon. På denne måten tok ikke LDO egentlig stilling til hvorvidt praksisen innebar en diskriminering på grunnlag av religion. De nevner likevel at dersom ovennevnte praksis skulle blitt vurdert på generelt grunnlag, måtte også de ansattes vern mot diskriminering på grunn av kjønn etter likestillingsloven blitt en del av vurderingsgrunnlaget. På denne måten antydes at vaktordninger der det tas hensyn til den ansattes kjønn vil kunne være i strid med likestillingsloven, men dette tas det altså ikke stilling til her.