Det er også en arena der eier av sykehusene stiller krav til sine virksomheter. I år var ett av helseministerens budskap følgende:
"Derfor stiller jeg strengere krav til lederne ved sykehusene gjennom den nye forskriften om ledelse og kvalitetsforbedring. Her går det tydelig fram at det er topplederens ansvar å sørge for at alle aktiviteter styres i tråd med den nye forskriften."
Forskriften han viser til trådte i kraft 1. januar 2017. Den avløser den tidligere forskriften om internkontroll i helsetjenesten.
Bakgrunnen for den nye forskriften er blant annet funn gjennom tilsyn med sykehus og kommuner. Der er det påvist svikt i oppfyllelse av grunnleggende krav til styring og internkontroll. Blant de forhold som trekkes frem i høringsnotatet til forskriften er:
- Mangler og uklarhet knyttet tilansvarsplassering, ledelsesforankring og organisering.
- For lite systematisk arbeid med å sikre at medarbeidere har nødvendige fagkunnskaper og kunnskap om virksomhetens arbeidsmåter og rutiner.
- Lite systematisk og dårlig ledelsesforankret arbeid med kontinuerlig forbedring gjennom innhenting og vurdering av informasjon om risiko, sårbarhet, uønskede hendelser og
andre mangler. - Manglende iverksetting av korrigerende tiltak og manglende oppfølging av tiltakenes effekt.
- Svak evne til å gjennomføre planlagte tiltak. Mye blir planlagt, imens utfordringene med iverksettelse ofte undervurderes.
Den nye forskriften inneholder gode presiseringer av hva som ligger til lederansvaret i sykehus. Det overordnede bildet er at dette er en regulering av det ansvaret som allerede påhviler ledelsen i helsevirksomheter. Som eksempel nevnes § 3 som sier at toppledelsen
skal sørge for at det etableres og gjennomføres systematisk styring av virksomhetens aktiviteter i tråd med denne forskriften og at medarbeiderne i virksomheten medvirker til dette. Dette må kunne sies å være et grunnleggende krav til ledelse av enhver moderne
virksomhet. Selv om det ikke er forskriftsregulert, vil for eksempel ledelsen av SAS oppleve dette som et grunnleggende krav fra sine eiere. Forskjellen til helsevirksomheter er at dette ansvaret rettsliggjøres. At man som leder må ta ansvar for å «sørge for at medarbeidere i virksomheten har nødvendig kunnskap om og kompetanse i det aktuelle fagfeltet, relevant regelverk, retningslinjer, veiledere og styringssystemet», skulle bare mangle i moderne kompetansebedrifter.
Imidlertid stilles det nå også detaljerte krav i forskriftsreguleringen, som
går ut over hva som har vært faktiske og rettslige forpliktelser hittil. Som
eksempel gir forskriften en forpliktelse til «minst en gang årlig systematisk gjennomgå og vurdere hele styringssystemet opp mot tilgjengelig statistikk og informasjon om virksomheten for å sikre at det fungerer som forutsatt og bidrar til kontinuerlig forbedring av virksomheten.» Dette er et nytt og spesifikt krav virksomheter i helsetjenesten ventelig vil bli målt på.
Flere spør seg hva konsekvensene kan bli av å bryte forskriftskravene.
Hovedformålet med rettslig regulering er som utgangspunkt å knytte normer (eksempel ledelsesplikter) til rettsvirkninger. Dette ser man klarest når det knyttes konkrete sanksjoner som straff og erstatning til brudd på forpliktelser. Det vil sannsynligvis ikke bli aktuelt her. Det kunne tenkes at gjennomgående brudd på forskriftsbestemmelser
kunne inngå i arbeidsrettslige sanksjoner mot en toppleder som ikke har gjort jobben sin, men neppe som begrunnelse alene.
Forskriften er et forsøk på å styrke den faktiske ivaretakelsen av internkontroll og pasientsikkerhetsarbeid. Slik systemarbeid har en tendens til å bli nedprioritert i en travel lederhverdag. Her brukes rettslige virkemidler til å styre denne prioriteringen. Det er i tråd med hvordan Legeforeningen mener systemansvaret må utvikles i helsetjenesten for å unngå fokuset på individfeil.
Hvor effektiv en slik regulering blir, gjenstår å se. Alle lov og forskriftskrav som gjelder for både ansatte og ledelse i norsk helsetjeneste er i seg selv en utfordring. Det er krevende å holde
oversikt – selv for oss jurister. Det vedtas stadig nytt regelverk med gode intensjoner, men uten klar plan for implementering, etterlevelse og ikke minst evaluering.